DIRKOU, (nord for Niger), 26. februar 2001: En lastebil skal til Libya. Fordi den vil unngå den libyske grenseposten i Tidjeri, mister den retning med alle passasjerene. Tre av dem lykkes å varsle.
Leteaksjonen som den libyske hæren setter i verk, klarer å finne igjen førti overlevende. Nigerske politisoldater antyder 23 døde. En sjåfør nevner 27 begravde kropper. Man klarer ikke å få greie på hvor mange passasjerer som var med fra starten. Vanligvis teller man minst om lag hundre.
Det er vanskelig å få den makabre oversikten over flyktninger som i hemmelighet drar fra Sahel uten noensinne å vende tilbake, anonyme døde og glemte som ingen snakket om, før den mediaoppslåtte hendelsen i mai da førti lik ble funnet i en lastebil. Heller ikke i Niger, som utvandrerne drar gjennom, og som er blitt et samlingssted for denne trafikken – lovlig i myndighetenes øyne – men fremfor alt vital for dette landet, som er blant verdens fattigste. Heller ikke i Libya, den rike naboen, som finner seg til rette med den tvetydige statusen til denne tolererte, ønskede, men ikke legaliserte innvandringen.
Det er en innvandring som er nødvendig for oberst Mouammar Kadhafis ærgjerrige prosjekt «å gjøre ørkenen grønn», men som han helst vil begrense til Sahara-provinsene i syd for å kunne vise til prestisjetiltak under ekstreme forhold.
Heller ikke i Algerie, som trass i strenge straffetiltak tar imot en vesentlig del av denne utvandringen, men som fremfor alt er gjennomgangsland til Europa via Marokko og Gibraltar-stredet. Heller ikke i Europa som nå og da oppdager fortvilelsen hos unge som kommer for å dø langs deres kyster på spinkle flåter.
For mange innvandrere har reisen begynt i Agadez, på den andre siden av Ténéré-ørkenen, i hjertet av Niger.
Byen er blitt det nye knutepunktet der nesten alle vandringstrømmene fra Vest-Afrika flyter sammen, også de som kommer fra de engelsktalende landene Nigeria og Ghana.
På et sykehus der reddede flyktninger bllir mottatt, kan de bare beklage: «Innvandrerne kommer lengre og lengre sydfra, de har ingen idé om hva ørkenen og dens farer vil si.»
Organisert menneskesmugling
De starter i alles påsyn, fra busstasjonen, under politiovervåking. Lastebilene er stappet med mer enn hundre mennesker. Under dekke av «reisebyråer» med kontor mot gaten og etter alle regler registrert som forsendere av flyktninger til Maghreb-landene, blant dem Algerie, dit transporten anses farlig.
For det fattige Niger representerer gjennomfarten av disse flyktningene en inntektskilde og en økonomisk stimulans, som er høyt verdsatt ikke minst fordi det er det etterliggende nordlige området det angår. Dette er området der tuaregene har vært i opprør og de elendige levevilkår er forklaring god nok. I de to siste årene etter at det ble fred i regionen, har fem «reisebyråer» med turer til Libya sett dagens lys. Det kryr av menneskesmuglere, og de håver inn store fortjenester. Forretningsfolk ligger ikke etter. For å gjøre flyktningenes utgifter mindre, sørger de for transporten deres i tillegg til varene de selger.
Adam, som kjører lastebilen vår, er en svart tuareg som arbeider for en arabisk nigerer. Han forteller hvordan «kista» hans i femten år fraktet hirse fra Bilma og Dirkou og hentet med seg salt på hjemturen. Fra 1990-årene av gikk sjefen hans, som mange andre, over til handel med Libya og flyktningetransport.
– På femten år har jeg fraktet flere mennesker enn saltkorn i lastebilen min., forsikrer Adam.
Denne strømmen har bidratt til å utvikle en slags mekanisk og «reiseaktiv» spesialisering. Hele kvarter i byen Agadez driver med den, enten det dreier seg om parkeringsområdet, om veien til Arlit (uranbyen, siste by på veien til det algirske Tamanrasset) eller selve bysentret. som midt på torget utelukkende vier seg til handelen med de reisesøkende.
Ved siden av agadeserne som har «reisebyråene», lastebiler til transporten og handelen med matforsyningene til overgangsfarten, er en mengde flyktninger aktive. Med sin egen store erfaring, har de skiftet over til å yte sine landsmenn tjenester og holder kneiper, sovesaler og handel med nødvendig tilbehør.
For de nigerske myndigheter er det ikke noe unormalt med denne aktiviteten. Prefektens svar er det samme vi får hos de politiansvarlige og hos gendarmene:
– Alt er fullkomment lovlig. Det dreier seg om afrikanske borgere som har full rett til å reise gjennom Niger. Resten er deres eget ansvar, sies det.
Ikke noen hemmelig utvandring, altså.
Når de først er i Sør-Libya, kan innvandrerne i høyden oppnå å få et «helsekort», et obligatorisk papir for å kunne få arbeid mot å betale lokale funksjonærer en ekstra sum. Denne formidles gjennom de landsmenn som tjener som mellommenn og lever av det. Noen skaffer seg et konsulatkort. Det eneste det er godt for er at dette dokumentet omskriver deres identitet til arabisk språk. Hamidou, en ung nigerer på 29 år, og som kom inn i Libya for fire år siden med visum, er etter forholdene privilegert. Han arbeider som tjener hos en libysk rangsperson, som ifølge Hamidou, behandler ham «som en sønn». Men som sine mange tusen landsmenn og alle de andre afrikanerne som er kommet med eller uten visa, har han ikke fått papir på oppholdstillatelse. Uten sin herres direkte beskyttelse, kan han utvises, som enhver annen afrikansk flyktning.
Utvist fra Europa
De vanskelige sidene ved denne innvandringen blir holdt ved like for at den skal kunne reverseres. Libya har alltid vekslet mellom åpning og lukning, invitasjon og represjon. Følger man de skiftende trekkene ved denne politikken, ser man at politikontrollene tjener til å holde innvandrerne i syd, eller til å forvise dem massivt, slik som nå.
Kofi, som troner på kontoret til Hotell Sahara i Agadez, har arbeidet tre år i Libya.
– De verste årene i mitt liv. Rasismen er helt alminnelig. En svart mangler navn: Han blir alltid kalt slave, selv av sine barn, sier han.
Han kjenner til razziaer, opphold i leirene, men også korrupsjonen for å unngå undertrykkelsen. I tre år har han både jobbet som jordbruksarbeider og solgt klær på si til sine landsmenn, og nå har han fått penger nok til å prøve det europeiske eventyret.
For de fleste nigerianere er det et mål som sjelden nås. Kofi reiser ulovlig gjennom Tunis hvor han innskiper seg for hemmelig overfart til Italia for 1.500 dollars sammen med 70 andre mennesker. Hans opphold i Europa varer bare noen måneder. Han blir grepet i Brussel og sendt tilbake til Lagos.
– Hver femte nigerianer ender med å dra til Europa, særlig folk sørpå i landet, de som kjenner nettverkene og ikke har noe å tape, hevder han.
Men utvisningene og den voldspregede undertrykkelsen på libysk side med hele sitt følge av dramaer, kan ikke stanse den strømmen som har sine kilder stadig lengre syd.
– Det er umulig å lykkes i Afrika, bemerker Kofi:
– Alt er råttent og ender med å gå over ende.
Agadez blir grepet av sitrende uro midt i mars, den vanlige overspentheten øker. Alle har fulgt det afrikanske toppmøtet i Syrte (1. og 2. mars 2001) og fremfor alt oberst Kadhafis tale. Nyheten sprer seg raskt: Den afrikanske union er proklamert. Optimistiske rykter har hektet seg på denne erklæringen («Kadhafi har appellert til de utviste afrikanerne om å vende tilbake.»), de blir blåst opp av «ververe», som ofte er tidligere flyktninger, som mot en godtgjørelse leder nykommerne til byråene. Det viser seg at et par uker etter møtet i Syrte, har strømmen, som aldri avtar, blitt merkbart sterkere.
For en del består den av flyktninger som er utvist fra Libya, eller som har flyktet fra volden.
Forretningene skyter fart
Ibrahim, som eier et av «reisebyråene», klarer ikke lenger å få tak i lastebiler. Sigarettsmuglere leier dem iblant til dobbel pris, svarende til 15.000 franske francs.
Deres velstand forklares ved at enkelte i Kadhafis nærhet er innvolvert. Endelig lykkes Ibrahim i å finne en plass for meg på en «hemmelig» lastebil, det vil si en bil som ikke tilhører noe godkjent «reisebyrå».
Bilen er leid av en tubu-kjøpmann (tubuene er en etnisk gruppe som nyter godt av friere ferdsel i Libya, mange av dem har fått libysk nasjonalitet). Flyktningene blir plassert oppå varer, for at reisen skal lønne seg bedre.
Vi er da «bare» 80 passasjerer: Kjøpmannen blir presset, men tar ikke risken på å overlaste lastebilen.
Påstigningen fører alltid til tretter som varer i timevis. Angsten for ikke å kunne bli med er sterkest, men også hvilken plass en skal få i disse «katedralbilene», overlastet med varer og folk. Hvor «hemmelig» den enn er, vår innlasting skjer i nærvær av politiet. Ikke så mye for å holde orden, som for å ta sin lille godtgjørelse. Mens byrået registrerer de som drar og betaler en avgift for hver av dem, setter politiet opp flere sperringer, hvor utlendingene under påskudd av kontroller blir presset for penger. Summen varierer mellom 1.000 og 2.000 afrikanske francs (mellom 1.53 og 3.06 euro). Bare for å komme over bygrensen i Agadez, må vi passere fire «sperringer».
Forarget fordi det var en mer enn på hans forrige reise, tar sjåføren et uvant spor. Vi blir fort hentet inn igjen av et rasende politi, som i første rekke plukker ut nigerianerne og gir dem ordre om å stige av. Bagasjen deres blir revet opp, mens politiet skriker «narkotika». For å vise at man må betale, går en politimann rundt blant passasjerene og vifter med en pengeseddel. Etter hvert som de stikker hendene i lommene, slipper de fri. Jeg griper inn til fordel for en ung nigerianer, som politifolkene vil holde tilbake fordi han bare har 500 afrikanske francs å tilby (o.76 euro).
– Vi gjør det for å være menneskelige, sier en politimann til meg:
– Vi vet at alle har falske papirer, men vi vil ikke stanse dem. Så betaler de og kommer videre.
Befolkningens holdning er helt annerledes. Da vår lastebil forlater Agadez, er mange innbyggere til stede og hilser den på slutten av denne ettermiddagen, den vanlige tiden for avreiser. Tettstedet ser på sine flyktninger med mye sympati. De har gjort det mulig å ta opp igjen rollen som gjennomgangssted, som det hadde i det 16. århundre, da denne ærerike byen på 50.000 innbyggere hadde en nøkkelrolle i utvekslingene over Sahara, i skjæringspunktet mellom de store karavanetråkkene, som binder Middelhavet sammen med haussa-landet og Mali med Egypt.
Historien hilser oss i forbifarten, ved siden av gullet dreide trafikken seg hovedsakelig om slavehandel. Man fraktet den gang like mange slaver til Libya og Algerie, som man i dag teller flyktninger dit. Denne fortiden som karavaneby der forskjellige folkegrupper lever side om side, kan den forklare denne uvanlige sympatien? Vi kan praktisk talt ikke finne spor av intoleranse. Men likevel, på grunn av pengemangel, må mange flyktninger forlenge sitt opphold i Agadez. De prøver å skrape sammen en pengesum ved å ta småjobber. For å kunne finansiere fortsatt reise, hengir mange kvinner seg leilighetsvis til prostitusjon. Det er temmelig mange bordeller i denne transittbyen, og der er det like mange utenlandske prostituerte som innfødte.
Nøkkelordet er «flaks».
Mens mengden roper lykkønskninger til oss, forlater bilen vår Agadez, mens den gynger lett under vekten av passasjerene, som er vaglet usikkert omkring på varene.
Karosseriet på kjøretøyet er fullstendig skjult av plastspann dekket av jutesekker. Det er vannreserven til passasjerene, mer enn nok for de fire dagene som normalt er nødvendig for å nå Dirkou. Det viser til vanskeligheten med overfarten. Det later ikke til å bekymre noen. Her er nøkkelordet «flaks». Man får stole på den når det gjelder reiseruten eller hva som måtte vente en når man er fremme.
Men det er nok av dem som har erfaringer fra før. Alle kjenner historien til Seydou, som opplevde et mirakel. På vei tilbake fra Libya i 1996 med seksten andre flyktninger, fikk kjøretøyet hans motorstopp da det ikke var mer enn 300 kilometer fra Agadez. Seydou og en annen targui besluttet å fortsette til fots. De kjente mange historier hvor ventingen hadde fått sørgelige følger. I to dager tilbakela de nærmere 90 kilometer før de ble plukket opp av en militærpatrulje i nærheten av Trebrønnen ved Ténéré, en av de få brønnene i denne enorme ørkenen. De andre døde av tørst.
– Det var godt å se døden komme, det fikk meg til å forstå at Libya hadde gjort meg til en levende død. Jeg var ingenting i Libya, en slave, som de sier.
Seydou vil ikke lenger høre tale om dette landet. Han drar ikke lengre enn til Dirkou. Der tjener han på den uvanlige trafikk-utviklingen, han har åpnet en butikk for reservedeler.
Selv om de også var på nippet til å dø, er ghaneseren Khodjo og nigereren Rabie, på vei tilbake til Libya. De har sett døden på nært hold, ikke i ørkenen, men i Tripoli og nærheten, ved Ezzaouia, der et betydelig samfunn av afrikanere bor. De har alt sett den daglige utpressingen. “
– Rasismen er ikke bare arbeidsgivernes og politiets trakasserier, sier Rabie.
I september og oktober 2 000, under et anfall av fremmedhat, massakrerte libyerne mellom hundre og femhundre afrikanere. Rabie sov sammen med ca. førti av sine landsmenn i det han kaller en «ghetto»( et hus med sovesaler der afrikanere av samme nasjonalitet blir stuet sammen).
Klokken tre om morgenen bryter ca. tyve libyere med jernstenger og steiner i nevene opp dørene. Rabie blir slått i hodt. Såret hans er ennå godt synlig under det korte håret hans. I flukten løper han fra sakene sine, blant dem sparepengene sine (500.000 afrikanske francs, 7.200 euros) og bildet av en landsmann slått ned i en pøl av eget blod. Sammen med 150 landsmenn tok han tilflukt i Nigers ambassade. Den ble likeledes angrepet og brent dagen etter. Det tok en lang dag og noen måtte dø før politiet grep inn, og beboerne ble sendt i busser til en militærleir der Rabie ble i førti dager.
Khodjo arbeidet sammen med en landsmann på veien til flyplassen. De arbeidet på et privathus. Eieren gjemte dem i varevognen og kjørte dem under pakker til en av militærleirene. De havnet i en leir reservert for ghanesere og nigerere, henholdsvis 6.000 og 8.000. Presidenten i Ghana, Jerry John Rawlings, tok en rask og hemmelig tur dit og fikk på stedet hjemsendt mer enn hundre av sine landsmenn. Khodjo måtte vente tre uker og kunne vende hjem i et annet fly sammen med 450 landsmenn.
Alle beretninger stemmer overens om volden i angrepene. De har tatt preg av pogromer med mishandling og lynsjinger av ethvert slag. Men vitnemålene om dagliglivet er like opplysende. Intoleransen og fremmedhatet rammer særlig kvinnene. De er i dobbelt forstand bærere av noe annet som uroer den libyske strengheten.
– Når man er kvinne og afrikaner, er man nødvendigvis prostituert for dem.
Jakten på prostituerte
Kvinnene, som utgjør mellom 15 og 20 prosent av flyktningene, er ennå mer «hemmelige» enn mennene. Selv om de er ugift, og det er ofte tilfellet, forfalsker de papirene sine og påstår de er gift. Det er minimum når det gjelder å beskytte seg mot anklagene om prostitusjon.
De mest uroende vitnemålene forteller om mange samleleirer i Sør-Libya. Flere vitner forteller om opphold der, som kan gå helt tilbake til 1996, slik det er tilfelle for et av dem. Det er lenge før massakrene i september 2000. Ferskere er det til fire nigerianere som kom til Dirkou den 27. mars 2001. De hevder å ha flyktet fra en militærleir som blir kalt «Kara».
Den ligger 80 kilometer syd for Gatrone. Der ble de holdt tilbake fire måneder sammen med tusener av andre afrikanere. Flere navn på leirer og offiserer kommer tilbake i munnen på vitnene. Mengden av beretninger, som de fleste har hørt, sammenhengen og likheten i dem, bidrar til å bekrefte leirenes eksistens. Bekreftelsene er iallfall mange på voldsbruk, fengselstilstander fra en annen tidsalder, fanger som dør offer for elendige leveforhold, de «glemte» og selv dem som skal ha blitt drept for forsøk på å unnslippe eller for ulydighet.
Det er et paradoks at Libya, som gjør krav på afrikansk lederskap, av alle flyktningene fra det svarte Afrika blir oppfattet som et «rasistisk» land, ja, endatil et «slaveland»! Likevel forsøker mange, slik som Khodjo og Rabie, å komme tilbake dit til tross for all uhyggen de har opplevd.
– Har man tatt veien en gang, er man ikke redd lenger.
Eller hva skal man for øvrig gjøre når alle utveier er sperret? Boubaker, en av de andre passasjerene, bekrefter det. Han har artium. Flyktninger med bra utdannelse blir mer og mer alminnelige. For øvrig har Boubaker aldri tenkt på å emigrere til Libya. Det var i nærheten av Paris at dette bestemmelsesstedet ble påtvunget ham. Han ble tatt, men nølte ikke et øyeblikk da han ble jaget fra flyplassen Charles-de-Gaulle-Roissy. Han ville dra på ny, men en annen vei. Han trengte likevel mer enn en måned for å samle seg en sum (mer beskjeden denne gangen) og gi seg på vei igjen. Himmelvidt fra Paris, i retning av det libyske Fezzan, er reisebekvemmelighetene annerledes. Boubaker er vaglet på lastebilen hvor titalls andre passasjerer er hopet opp. Han har ikke fordøyd utvisningen sin ennå. Det var den 20. februar. Alt var likevel greit, han hadde lovlig visum og alt i orden. Bortsett fra de europeiske reisende og de afrikanske forretningsmennnene i transitt til Dubai, gikk tolv maliere og tre nigerere av Air Algérie-flyet, som kom fra Niamey via Bamako. Alle ble utvist bortsett fra en nigerer, som ble plukket opp av sitt lands konsul. Motiv: Boubaker hadde unnlatt å reservere hotellrom på forhånd. Det er bare i Libya han kan håpe å skaffe seg nok sparepenger. Det endelige målet er uendret: Europa, denne gangen hemmelig og på en båt. Samme mål har Abdullah, en senegaleser som også er utvist, men fra Algerie. Han hadde klart å komme illegalt helt til Nord-Sahara, til Ghardaïa. I dekning sammen med andre landsmenn, ventet han på å nå Maghnia og det marokkanske Rif. Der ble han tatt i en razzia og ført fra fengsel til fengsel like til Tamanrasset. Derfra ble han utvist til Assamaka, den nigeriske grenseposten. Men denne reiseruten hvor Abdullah mislyktes, er den ikke i ferd med å bli verdsatt? Praktisk talt samtidig avslører algirsk presse at de pakistanske nett, som brakte sine utvandrerkandidater gjennom øststatene frem til hemmelig innvandring i Europa, begynner å bruke algerisk land, via Agadez, for å unngå overvåkingen på den opprinnelige reiseruten, som er godt kjent og passet på.
Det tok fem dager å nå Dirkou, avbrutt av brennende sol og tre motorstopp. Enda verre var den isende kulden om natten, bare nærværet av de andre kroppene lindret den. Langs de rettvinklede gatene der alle fasadene er viet forretninger, er det tett med unge menn i Dirkou. Liksom de første gruvebyene, som vokste som sopp i ørkenen, har den strakt seg ut, særlig de siste fem årene, proporsjonalt med utviklingen av flyktningeåren. Men den lykketilstand som «reisebyråenes» ververe i Agadez sprer, blir her fort dementert. Flyktningene hoper seg opp. I tillegg til dem som venter på å dra, kommer de som blir grepet eller utvist. Herfra er det vanligvis libyske transportører som tar seg av flyktningene. Tallet på passasjerer pr. lastebil ligger ikke under 160, og omveiene blir flere og flere for å komme unna kontrollene.
De mest ettersøkte plassene er i Toyotaene til de tidligere militære av tsjadisk opprinnelse fra de islamiske legionene og som har fått libysk borgerskap. (Under den libyske okkupasjonen av Tsjad, ble tsjaderne ofte med makt vervet til disse militære avdelingene av den libyske arméen).
Deres kjennskap til terrenget og deres medvirken blant libyske militære gjør dem til utvalgte ledsagere. Men selv de kommer ikke. Den libyske kontrollen er maksimal. Selv sigarettbilene, som vanligvis er lite plaget av kontroller, står blokkert. «Hele Dirkou», politisoldatenes, forretningsmennenes og transportørenes by, er full av rykter om våpentyveri i en libysk militærleir. En politisoldat betror meg at ifølge gendarmeriets sporfinner, en tidligere tubuopprører som nå er tatt inn i de blandede styrkene, som sørger for sikkerheten i opprørssonen til tuaregene og tubuene, nord for Niger, har tyvenes Toyota begitt seg av sted til Tsjad. Men for flyktningene foregår denne striden på en annen planet:
– Vi må komme gjennom, om det så er en tredje verdenskrig.
