Svart skjellett i pressens skap

«De andre» kommer skjevt ut i norsk presse. Spørsmålet er om det påvirker hvordan vi ser på dem.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Negro Spiritual

Han vakke vakker, leppene/ Gikk over hele fjeset./ På ledig plass var brettet ned/ Hvad non vil kalle nese./ Han stod og svang som ørkensiv…/ Da Pit gikk inn for levra./ Han kastet opp litt underliv/ Og negerleppa bevra.

Verdensbilder

Mange kunne gjort det, men av alle var det Dagbladet som trykte overstående dikt på redaksjonell plass. Det skjedde i september 1935. Anledningen var en boksekamp mellom norske Pete Sanstøl og afroamerikaneren Al Brown. Boka Å se verden fra et annet sted åpner med denne hanekampen. Det som interesserer de to forfatterne, Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen, er imidlertid ikke hvem som vant kampen, men hvordan den norske bokserens motstander – «Negern fra Junaiten» – og andre mennesker fra fremmede land og kulturer ble oppfattet og forstått av norsk presse. Diktet gir en viss pekepinn om hva de to har funnet ut.

Fortsatt skjevt

Slik var det altså på 1930-tallet. Men denne tendensen til å se «De andre» i et noe spesielt lys – ikke alltid rasistisk, men i alle fall med et orientalistisk, kolonialistisk eller essensialistisk blikk – er noe pressen har tatt med seg helt frem til de siste årenes «neger»-debatt og Fadime-sak, skal vi tro forfatterne. De har basert seg på Elisabeth Eides doktorgrad om emnet, «Down there» and «up here» – Europe’s «others» in Norwegian Feature Stories, og forskningsprosjektet Norge fra «halvkoloni» til humanitær stormakt – 100 år med «De andre» i norsk presse som de begge for tiden er involvert i. Resultatet har blitt i alt elleve essayistiske tekster om temaet. Åtte er skrevet av Elisabeth Eide. Tre av Anne Hege Simonsen.

– Da får man vel spørre: Hvorfor er det så viktig å se nærmere på medienes dekning av «De andre»?

– På tross av at nordmenn reiser mer enn noen sinne, er det gjennom mediene vi danner oss et inntrykk av dem vi ikke omgåes til daglig. Aviser og TV er et viktig inntak til informasjon om andre mennesker og andre land, men foreløpig er det gjort lite forskning på hvordan mediedekningen påvirker vårt syn på det som er annerledes, sier Simonsen.

– Vi har begge vært bosatt «ute» i noen år. Anne Hege i Senegal og jeg i Pakistan og India. Da får man anledning til å sette seg inn i andre «normaliteter» enn den norske. I grunnen finner man ut at det er Norge som er et relativt unormalt sted, og at andre perspektiver enn dem som kommer frem i norsk presse også bør komme frem, legger Eide til.

– Har du et eksempel?

– Under opptrappingen til krigen i Afghanistan ble det vist en del filmklipp fra Pakistan i vestlige nyhetssendinger. De viste mer irasjonalitet enn rasjonalitet – rasende menn som brølte og brente Bush-dukker i gatene. Det ble også fokusert spesielt på religionen. Mon tro om de hadde filmet menn i bønn så ofte som de gjorde dersom muslimene hadde bedt som oss – stille med foldede hender og ikke med baken i været og nesa mot Mekka? Slik blir forskjeller, snarere enn likheter understreket. Det er klart slikt er med på å farge vårt syn på landet og menneskene, sier Eide.

– Ja, du skal ikke grave lenge i denne materien før det kommer frem myter og mytologier. De sier i grunnen mye om vårt blikk på verden, sier Simonsen.

Maktdiskurs

Det ligger en kritikk av mediene i dette perspektivet. Mediene er en del av maktdiskurser som innfører kategorier som «oss» og «dem» og lager og opprettholder hierarkier mellom disse igjen, mener forfatterne.

– Men hvor «skyldige» er mediene egentlig? Kan ikke tendensene dere peker på være symptom på generelle og dypere trekk ved vår kultur – angst, understrømmer med røtter i kolonitidens ideologi – og ikke et rent resultat av at det man leser i avisene former verdensbilder direkte?

– Jeg tror vi kan si: Jo mindre vi kjenner til en gruppe, et område eller et fenomen, jo mer betyr medienes dekning av dette for danningen av lesernes verdensbilder, sier Eide.

Simonsen legger til:

– Utenriksdekningen utenfor de brennhete konfliktområdene tar ofte form av notiser. Det er en sjanger som krever stor grad av forkunnskap skal man forstå dem til bunns. For andre bekrefter de ofte majoritetssyn og maktdiskurser, sier hun, før hun peker på også en annen tendens:

– Det ligger en mengde forestillinger om «De andre» latente i samfunnet og kulturen. Ofte venter man bare på at et konkret tilfelle skal passe til forventningen slik at rollene som ligger i den kan fylles. Et eksempel er Fadime-saken, hvor faren for eksempel raskt kunne fylle rollen som drapsmann med «kulturelle» motiver. Da tok dekningen i media helt av.

Om aviser og tv dermed skaper slike forestillinger eller ikke – det er et spørsmål om høna eller egget. Hva kom først? Jeg vet ikke svaret, men det jeg tror vi trygt kan si er at mediene i slike tilfeller forsterker og bekrefter forestillingene.

– Når politikerne skvetter til i stolene og krever at noe må gjøres straks saker som Fadime-saken, eller saker om tvang i innvandrermiljøer – som Kadra-, Nadia- og Jeanette-saken – sprekker, forsterkes de allerede etablerte bildene ytterligere, mener Eide.

Orientalismen

Edvard Saids klassiker Orientalismen har blitt uomgjengelig skal man diskutere Vestens bilde av de andre. I Å se verden fra et annet sted skriver Eide: «Said viser at det finnes et skille i den vestlige forståelsen, mellom Oksidenten (vi) og Orienten (de), der de behandles omtrentlig, nedlatende og distansert av Oksidentens representanter, og der Oksidentens normer blir å betrakte som universelle. Han betrakter også orientalismen som en ideologisk ledsager til erobring og kolonisering; en måte å legitimere disse overgrepene på. Den passer for krefter som vil herske over de som «ikke kan styre seg selv» – hjemmehørende i Orienten. Forholdet mellom Oksidenten og Orienten er ifølge Said først og fremst preget av makt.»

– Hvorfor er dette viktig?

– Noe av det viktigste ved Edvard Saids perspektiv er det som kalles kontrapunktisk lesning. Det betyr å kunne analysere og lese tekst fra flere sider. Han tar for seg den vestlige litterære kanon og viser hvordan den, lest på en måte i dag, viderebringer et bestemt perspektiv på Orienten – områdene øst for Middelhavet – og folkene som bor der. Et eksempel fra vår bok kan være denne meldingen fra NRK: «Mikhail Gorbatsjov beklager Sovjetunionens angrep på Afghanistan fordi over 15 000 sovjetiske soldater ble drept.» Lest fra Kabul er det ganske sikkert at denne meldingen utelater en viktig del av virkeligheten – nemlig at rundt en million afghanere ble drept i den samme krigen, sier Eide.

Hun fortsetter:

– Det har vært viktig å trekke frem slike perspektiver. Dekningen i både presse, på film og i litteratur stilles da i relieff. Spørsmål som «hva blir utelatt?», «hvem får snakke?» og «hvordan og på vegne av hvem snakker journalisten?» blir dermed et redskap for å avdekke språklig maktbruk.

Turistreportasjen

De to forfatterne kunne i grunnen raskt blitt ofre for sin egen kritikk hadde det ikke vært for at de understreker nærheten til journalistikken og også forsøker å trekke noen skillelinjer innenfor det journalistiske feltet. Ikke alle aviser er like ille – det er en forskjell mellom den brede mainstreampressen og mindre nisjeaviser. Heller ikke alle journalister er like ille – men få er også helt rene: «vi har vært gjennom alle klisjeene og formidlet fordommer selv,» sier de to, som begge har jobbet og tidvis også fortsatt jobber som journalister.

Ikke alle sjangere er like ille, heller – reportasjen er for eksempel godt egnet til å få frem kompliserte sammenhenger, nyanser og andre stemmer, mener forfatterne.

– Problemet er bare at den klassiske reportasjen er under press når det gjelder dekningen av den tredje verden. Det henger sammen med overgangen i synet på mennesker fra samfunnsborgere til forbrukere, samtidig som «Syden» etter hvert omfatter hele verden. Indonesia har for eksempel et spennende politisk liv. Likevel skriver journalistene oftere om hoteller og sandstrender på Bali, sier Eide.

– En artikkel fra Aftenposten kan illustrere poenget, legger Simonsen til:

– Den handlet blant annet om Apartheid-museet i Johannesburg. Om det skrev journalisten at det var for «brutalt» og «ikke ta med barna». Men det er ikke sikkert at museet er beregnet på norske barn. Sør-Afrika et land med en egen historie som de har behov for å forvalte på en skikkelig måte.

Brudd?

– Dere har et historisk perspektiv. Er det mest brudd eller mest kontinuitet å finne?

– Jeg har lest A-magasinets dekning av India siden 1927. Kontinuiteten ligger i at «de andre» bare unntaksvis fremstilles på samme nivå som oss. Da India fortsatt var en koloni, rettet journalistene fokus mot det mystiske og eksotiske ved landet, mens den koloniale maktrelasjonen forsvant ut av syne. Etter tjue år oppstod A-magasinet igjen i 1963. Da var ikke India en koloni lenger, og fokuset ble i større grad rettet mot krise, konflikt, katastrofe og krig. Inderne ble de hjelpetrengende som skulle få vår barmhjertige støtte. Men: Fra 1980-tallet ble India-reportasjene mer nyanserte, forteller Eide.

Ja, tross alt, bifaller Simonsen. Det har skjedd en forbedring.

– Flere stereotypier blir problematisert, sier hun. Samtidig peker hun imidlertid på at det fortsatt ligger mange mytiske forestillinger i de uutalte premissene for mediedekningen og diskusjonene:

– Kanskje er det på tide å ta opp dem til debatt nå.

«Negro Spiritual» ville neppe passert i dag. Liten tvil om det. La oss likevel ta en strofe til, så kan du kjenne etter om du har ryggmargsrefleksen i orden:

Det var den rene symfoni Av farver kjære venner./ Hans hud var brun og nydeli/ Mot melkehvite tenner./ Og håret hans var sort og skjønt/ Og neglene var lilla./ Og når han blødde, blødde’n grønt./ Det var til å bli vill a’…

---
DEL

Legg igjen et svar