Spøkelsets kulturhistorie

I Velle Espelands nye bok, Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie, får vi møte spøkelset som kulturhistorisk skikkelse.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Spøkelset er ikke en utrydningstruet art. Det forsvant ikke med den knitrende ilden på kaminen eller elektrisitetens fortrengning av de blafrende, levende lysene, som enkelte spådde at det ville gjøre. Faktisk hevder forfatteren at spøkelsestroen er for oppadgående, om enn kanskje ikke først og fremst her til lands. Allikevel kunne vi såpass nylig som i vår bivåne spøkelsesutdrivelsesseremonier i en NRK-reportasje fra Halden. Dette spøkelset hadde laget lyder, åpnet dører og vist seg som en svak skygge, og beboerne var fortvilte. De hadde hele tiden en ubehagelig følelse av at noe usynlig var i rommet. Den ene etter den andre eksperten ble innkalt, og de stilte opp med pendler, infrarøde kameraer og healing. Så helt utdødd er nok ikke spøkelset her til lands heller.

Necromanti

Allerede i Homers Odysseen møter vi en åndemaner som tar kontakt med de døde, da Odyssevs maner frem en død spåmann for å få vite om han noensinne skal kunne vende hjem igjen fra sin tilsynelatende endeløse reise. Odyssevs graver en grøft i jorda og heller en blanding av honning og melk, vin og til sist vann i denne. Så avslutter han med å strø byggmel over det hele, før han påkaller de døde og lover å ofre på nytt dersom han kommer velberget hjem. Når daudingene viser seg, ofrer han to svarte sauer og lar blodet renne ned i hullet. Til sist brenner han hudene som offer til dødsguden Hades og hans hustru Persefone, før han drar sverdet og stiller seg mellom daudingene og hullet med det velsmakende måltidet. De dødes skarer forteller én etter én om det ulykkelige livet i dødsriket, og spåmannen får forsyne seg av blodet, hvorpå han lover Odyssevs en god hjemreise så fremt han lar solgudens okser i fred.

Odyssevs åndemaning er spesielt konkret og detaljert beskrevet. Det vanligste later imidlertid til å ha vært å benytte seg av et medium, som tok kontakt med de døde og formidlet svarene tilbake til spørreren. Svaret kunne også dukke opp i form av drømmer.

Kirkefaderen Augustin mente imidlertid at det hele var noe stort tull, for om de døde hadde kunnet meddele seg til de levende gjennom drømmer, ville nok hans omsorgsfulle mor ha dukket opp hver bidige natt. Mens andre teologer hellet til djevelhypotesen, og mente at de døde nok kunne finne på å lure de levende over i sin makt med å ta kontakt med dem. Mot dette mente Augustin, en smule inkonsekvent, at englene kunne formidle kontakt mellom de spesielt fortjenstfulle døde og de etterlevende.

Doktordisputaser

Spøkelser har gjentatte ganger vært gjenstand for vitenskapelige avhandlinger og disputaser, i så vidt forskjellige fag som matematikk og teologi. Og vitenskapen har forandret seg en god del med tiden.

I 1673 disputerte for eksempel Jens Hansen Odense over emnet spøkelser ved universitetet i København. Og herr Odense forsvarte spøkelsenes eksistens mot vantro oppfatninger om det motsatte. Han oppfattet gjengangerne som Djevelen som hadde iført seg døde menneskers skikkelse, i tråd med datidens lutheranske syn. Dog hadde han en vid definisjon av begrepet spøkelser, som han også holdt til å gjelde skikkelser som nisser, nøkker, huldre og andre overnaturlige skapninger. Åkke som var de forkledte djevler alle som én.

Bare seks år senere var disputanten Jørgen Quirinius Kruck på banen med en spøkelsesdisputas basert på et teologisk grunnlag, og et par år etter det igjen hevdet Jens Nielsen Mundelstrup i sin disputas at Djevelen kunne fly ut fra helvete og ikle seg ugudelige menneskers lik, for så å ferdes der hvor dette mennesket hadde oppholdt seg i sin livstid. Og det med «megen Larm og Bulder», som disputanten påpekte.

Og i 1710 kom norske spøkelser opp til vitenskapelig disputas, da en 25 år gammel trønder, Fredrik Rasmus, var oppe i emnet Utvalgte norske spøkelser ved universitetet i København. Fagområdet var, forbløffende nok, fysikk og matematikk. «Men Rasmus er realist og det skinner igjennom at han vil forklare opplevelsene som optiske fenomener eller naturlige lyder. Han målbærer også den radikale oppfatningen at spøkelsenes form ikke er avhengig av spøkelsene selv, men av de som sanser dem,» forteller Velle Espeland.

Rettssak mot spøkelser

Det er imidlertid sjelden kost at spøkelser har blitt stilt for retten for sine opptredener i de levendes verden. Det får vi imidlertid høre om i den islandske Eyrbyggjasaga.

Her møter vi Torodd Skattkjøper fra Frodå, hvis husfolk plutselig begynte å dø av sott. Den første som gikk bort, var en sauegjeter. Dernest gikk en av de andre gårdfolkene, Tore Trefot, bort, etter at spøkelset etter sauegjeteren hadde vist seg for ham. Og etter den dag kunne folk observere både den døde sauegjeteren og den like døde Tore Trefot i følge, hvilket naturlig nok skremte dem opp. Den ene etter den andre av huskarene begynte så å dø av sott.

Oppunder jul dro så Torodd selv ut med fem menn for å hente fisk. Båten forliste, og den og fisken drev i land, men likene ble aldri funnet. Juleølet ble gjort om til arveøl til ære for de døde.

Men de døde ville åpenbart ikke stå utenfor dette laget, for om kvelden da folk satt benket i arveølet, kom Torodd og båtfolkene hans gjennomvåte inn i stua. De døde ble tatt godt imot, for på den tiden mente man at det var et godt tegn at de dukket opp i sitt eget arveøl. Men daudingene var tause. Hver kveld dukket de opp slik, alltid like rennende våte, og alltid søkte de bort til ilden.

Ikke nok med det, etter hvert begynte også Tore Trefot og sauegjeteren å dukke opp med sin flokk. Disse var fulle av jord, som de ristet av klærne og kastet på Torodd og båtfolkene hans. Uhyggen ble nå så sterk at de levende ble fordrevet fra ilden, og de måtte flytte seg over i et annet hus, mens daudingene fylte eldhuset.

Slik gikk julen. Og nok en gang kom sotten. Den første som døde denne gangen, var enken etter Tore Trefot, Torgrima Galdrekjerring, og straks dukket hun opp i flokken av daudinger. Deretter strøk fem menn til med. Man kan levende forestille seg at det begynte å bli folksomt i eldhuset, og problemet ble da også etter hvert uutholdelig for de levende.

Det ble sendt bud etter prest, og Kjartan Toroddson fikk hentet seks menn og sin slektning, Tord Katt, til gårds. Kjartan gikk inn og så at de døde fremdeles satt ved ilden som de pleide. Alle som satt der ble stevnet for retten, etter en gammel forordning som kaltes dørrett. De døde ble stevnet fordi de mot loven gikk igjen på gården og tok folks liv og helse. Man gikk frem som i en vanlig tingrettssak, og klagene ble fremsatt, kjennelser avsagt og de saksøkte domfelt. For hver avsagt dom forsvant den aktuelle daudingen, før presten til slutt gikk gjennom hele huset med vievann og relikvier. Neste dag ble det holdt messe, og etter den tid viste daudingene seg aldri mer.

Spøkelset i endring

Det finnes mange typer spøkelser. Noen manifesterer seg fysisk, andre nøyer seg med å gi lyd fra seg. Noen er erotisk, de fleste skremmende, noen lukter og andre kan bare «føles». Mange er også tidstypsike spøkelsestyper som av naturlige årsaker har mistet fotfeste, blant dem deildegasten, som gikk igjen etter sin død fordi han urettmessig hadde tilrant seg jord fra andre ved å flytte på merkesteiner som markerte skillet mellom to eiendommer. Han kommer tilbake for å gjenopprette skaden, for uten det kan han ikke hvile i fred. Selvfølgelig lykkes han ikke, og han sliter og lemper på steinen til evig tid.

Eller utburden. Utburden var det udøpte spedbarnet som ble satt ut av moren etter fødselen for å dø, vanligvis fordi moren var en ung ugift jente som ville unnslippe samfunnets stigmatisering. Det at barnet var udøpt, førte til at det ikke fikk hvile i fred, og barnegråten kunne høres på det stedet hvor barnet var etterlatt.

Velle Espeland tar oss også med til spøkelsesturismens England, de parapsykologiske selskapene og våre mer hjemlige spøkelser. Det er en interessant ferd man ikke trenger noen forkunnskaper for å følge med på. Espeland er folklorist og har derfor god faglig bakgrunn for å presentere materialet på en skikkelig måte, noe han da også gjør. Boken inneholder et vell av opplysninger og historier, og det blir aldri kjedelig underveis.

Selv om Spøkelse! ikke er en argumentasjon for eller imot artens eksistens, konstaterer også Espeland påfallende mangler i spøkelsesmaterialet, hvis man nå engang skal forholde seg til logikken. For hvorfor myldrer ikke motorveiene, «noe av det farligste vårt samfunn har skapt», av spøkelseshaikere? Derimot finner vi stadig spøkelser på øde veistrekninger verden over. Antagelig appellerer det mer til fantasien enn en motorvei. Fortellinger om spøkelseshaikeren dukker til og med opp i avisene med ujevne mellomrom, blant annet i Dagbladet i 1996, da lokalisert til Flisa. Ellers har han dukket opp så forskjellige steder som Hawaii, Sør-Afrika og Pakistan. Mest typisk er spøkelseshaikeren en jente. På den øde landeveien venter hun på haik midt i veibanen. Vanligvis regner det, og hun er dryppende våt. Sjåføren er alene, han tilbyr henne skyss, og hun setter seg inn i baksetet. Når de kommer til den adressen jenta har oppgitt, snur sjåføren seg og oppdager at jenta er borte. På setet har hun etterlatt seg en våt flekk, eventuelt også en bok eller et skjerf eller en annen gjenstand.

«Sjåføren går bort til huset og treffer en eldre kvinne. Da han forteller om den mystiske jenta, får han vite at dette har hendt før. Hun ble drept i en trafikkulykke på det stedet han plukket henne opp, og denne dagen er årsdagen for ulykken. Kvinnen viser gjerne fram et bilde av jenta og mannen kjenner henne igjen. I de tilfellene hvor han har lånt jakka si til jenta, finner han den igjen hengende på gravsteinen hennes,» skriver Espeland.

Spøkelsenes overlevelsesevne

Spøkelseshistoriene overlever, ifølge Velle Espeland, i stor grad fordi de gir oss et godt gys og gode fortellinger. «Det er det overraskende og uberegnelige som skremmer oss, men vi behøver ikke tro på spøkelsene for å kjenne ilingen langs ryggen. Det er ideen spøkelse som skremmer oss, ikke nødvendigvis spøkelsenes realitet.» En såkalt skeptisk forteller, det vil si en som ikke har for vane å se spøkelser i hytt og vær, og som helst i utgangspunktet er tvilende til hele fenomenet, øker også fortellingens troverdighet.

I en britisk undersøkelse fra 2000 svarte hele 42 % at de trodde på spøkelser, og et tilsvarende prosentantall i USA svarte i 1987 at de ikke bare trodde på, men også hadde hatt kontakt med døde mennesker. Espeland mener imidlertid at disse meningsmålingene er høyst diskutable, da de ikke sier noe om hvor dypt troen stikker, og at det ofte kan dreie seg om uklare forestillinger. Og har nå egentlig de spurte i det hele tatt tatt spørsmålet på alvor? Espeland viser til en annen amerikansk undersøkelse fra få år tilbake, hvor en overraskende høy andel av befolkningen svarte at de trodde på julenissen.

Allikevel kan ikke spøkelsenes påfallende overlevelsesevne bare forklares med gode fortellinger eller overnaturlig fortolkning av naturlige opplevelser. For tross alt, andre overnaturlige vesener har mistet sin appell. Det som ifølge Espeland skiller spøkelser fra annet skrømt, er derfor tilknytningen til døden. Og spekulasjonene om et liv etter døden og tilstanden der forsvinner ikke uten videre. Samtidig står spøkelsene for mystikk og spenning i en ofte grå hverdag. «Mitt inntrykk er at folk som har opplevd spøkelser, ofte er ekshibisjonister som gjerne vil stå i sentrum for en fantastisk historie,» hevder Espeland. «Derfor er det svært fristende å gjøre fortellingen litt bedre, gjerne låne fra vandrehistorier eller litterære skrekkfortellinger. Sjansen for å bli avslørt er ikke stor.» Samtidig skaper spøkelset redsel fordi det minner oss om dødens realitet. Og samtidig: «I forhold til voldsmenn, terrorister, atombomben og gale makthavere, er spøkelsene ganske uskyldige.» Og derfor paradoksalt nok egentlig ikke så skumle.

---
DEL

Legg igjen et svar