Spøkelsets kulturhistorie


I Velle Espelands nye bok, Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie, får vi møte spøkelset som kulturhistorisk skikkelse.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2004-09-03

Spøkelset er ikke en utrydningstruet art. Det forsvant ikke med den knitrende ilden på kaminen eller elektrisitetens fortrengning av de blafrende, levende lysene, som enkelte spådde at det ville gjøre. Faktisk hevder forfatteren at spøkelsestroen er for oppadgående, om enn kanskje ikke først og fremst her til lands. Allikevel kunne vi såpass nylig som i vår bivåne spøkelsesutdrivelsesseremonier i en NRK-reportasje fra Halden. Dette spøkelset hadde laget lyder, åpnet dører og vist seg som en svak skygge, og beboerne var fortvilte. De hadde hele tiden en ubehagelig følelse av at noe usynlig var i rommet. Den ene etter den andre eksperten ble innkalt, og de stilte opp med pendler, infrarøde kameraer og healing. Så helt utdødd er nok ikke spøkelset her til lands heller.

Necromanti

Allerede i Homers Odysseen møter vi en åndemaner som tar kontakt med de døde, da Odyssevs maner frem en død spåmann for å få vite om han noensinne skal kunne vende hjem igjen fra sin tilsynelatende endeløse reise. Odyssevs graver en grøft i jorda og heller en blanding av honning og melk, vin og til sist vann i denne. Så avslutter han med å strø byggmel over det hele, før han påkaller de døde og lover å ofre på nytt dersom han kommer velberget hjem. Når daudingene viser seg, ofrer han to svarte sauer og lar blodet renne ned i hullet. Til sist brenner han hudene som offer til dødsguden Hades og hans hustru Persefone, før han drar sverdet og stiller seg mellom daudingene og hullet med det velsmakende måltidet. De dødes skarer forteller én etter én om det ulykkelige livet i dødsriket, og spåmannen får forsyne seg av blodet, hvorpå han lover Odyssevs en god hjemreise så fremt han lar solgudens okser i fred.

Odyssevs åndemaning er spesielt konkret og detaljert beskrevet. Det vanligste later imidlertid til å ha vært å benytte seg av et medium, som tok kontakt med de døde og formidlet svarene tilbake til spørreren. Svaret kunne også dukke opp i form av drømmer.

Kirkefaderen Augustin mente imidlertid at det hele var noe stort tull, for om de døde hadde kunnet meddele seg til de levende gjennom drømmer, ville nok hans omsorgsfulle mor ha dukket opp hver bidige natt. Mens andre teologer hellet til djevelhypotesen, og mente at de døde nok kunne finne på å lure de levende over i sin makt med å ta kontakt med dem. Mot dette mente Augustin, en smule inkonsekvent, at englene kunne formidle …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal