Vestlige medier er nesten tomme for rasjonelle analyser om Ukraina. Følger man russiske medier som Russia Today og Russia Insider, samt CNN, BBC, norske medier og litt i referanser på nett, finner man fort at våre vestlige medier ikke er mindre ensidige enn de russiske. Snarere observerer jeg at sistnevnte har mye mer diskusjon enn vi ser i våre egne nyhetsdekninger.
Kuppet. La oss se på bare noen av hendelsesforløpene det har hersket stillhet rundt i norske medier.
Første februar i år sa Barack Obama på CNN at «we have brokered a deal to transition power in Ukraine». Jeg har ikke sett sett at noen i norske medier har diskutert konsekvensen av denne uttalelsen. Hvorfor underslår våre medier den viktigste opplysningen i hele konflikten? USA innrømmer å ha «forhandlet» fram statskuppet i Kiev. Dette statskuppet har resultert i hundretalls døde i Kiev og Odessa, separatisme i tre regioner, borgerkrig med flere tusen døde, massive ødeleggelser av infrastruktur, en million flyktninger; det har ledet landet til teknisk konkurs og det har ødelagt demokratiet. Det USA-regisserte statskuppet har ledet til sanksjoner mot Russland, med store tap i EU og Norge. Hvorfor diskuterer vi da ikke hvilke straffetiltak som må iverksettes mot USA?
Oppstanden i Kiev skyldes den tradisjonelle konflikten mellom øst og vest i Ukraina, hvor vest ikke kunne akseptere et folkevalgt flertallsregime fra øst. USA og EU fyrte opp under konflikten og utnyttet den. Victoria Nuland skrøt av at USA hadde brukt fem milliarder dollar på å innføre demokrati i Ukraina. I hennes nye demokrati fikk lederne for Regionpartiet, som hadde 41–45 prosent av stemmene, ikke lov til å stille til parlamentvalget, og de tre utbryterregionene deltok ikke.
Allerede 20. november 2013 sto Oleg Tzarov opp i parlamentet i Kiev og fortalte om TechCamp-prosjektet i USAs ambassade, som hadde seminar 14–15. november om bruk av sosiale medier og regissering av regimeendring i Ukraina. Geoffrey Pyatt bekreftet i telefonsamtalen med Victoria Nuland at «we are back in the game» om å regissere det nye regimet i Kiev.
Ukrainas tidligere statsminister Azarov har i et intervju med Global Research fortalt hvordan EU-kommisjonær Stefan Fule truet ham med regimeskifte hvis Ukraina ikke skrev under samarbeidsavtalen med EU. Azarov beskriver hvordan det nye regimet har ødelagt økonomien på under et år. Den tidligere kanadiske ambassadøren James Bissett setter kuppet inn i en større sammenheng. All denne informasjonen finner man på nett. Men hvorfor blir det ikke gjengitt og diskutert i norske medier?
Det finnes intervjuer med snikskyttere, videoklipp og omfattende analyser om snikskyttere på Maidan. Hvorfor skriver norske medier da kun om Berkut? Hvordan ville den norske regjeringen ha reagert hvis demonstranter hadde angrepet med stokker, molotov coctails og geværer i Norge? Ville vi ikke ha forventet at politiet stoppet opprørerne med makt for å forsvare demokratiet og regimet? Norge legitimerte statskuppet i Kiev både før og etter at det skjedde.
På forespørsel fra folket. Norge og andre Nato-land har beskyldt Russland for å ha brutt folkeretten på Krim. Etter – og på grunn av – statskuppet, avholdt Krim en folkeavstemning og erklærte uavhengighet fra Ukraina. I henhold til folkeavstemningen ba Krim om å bli annektert av Russland, hvilket skjedde. Krim var og er en autonom republikk. Dette betyr at Krim har en egen president, egen statsminister, et eget parlament og en egen grunnlov. I henhold til denne grunnloven utgår makten fra folket på Krim og ingen andre. Derfor kan ingen ta makten gjennom statskupp eller okkupasjon. Folket på Krim har rett til selv å velge regime – og det var dette de gjorde da kuppmakerne i Kiev brøt samfunnskontrakten for Ukraina.
Det er ikke sant at kuppmakerne i Kiev har folkerett, slik Nato-landene påstår. Russland har ikke okkupert Krim, Russland har annektert Krim på forespørsel fra folket. Russiske soldater stilte uten insignia for å forsvare folkeavstemninga mot kuppmakerne i Kiev. Russland reddet demokratiet på Krim og forhindret en borgerkrig. I ettertid har det uavhengige amerikanske instituttet Pew Research gjennomført en opinionsundersøkelse som viser at 89 prosent av befolkningen på Krim ønsker å være annektert av Russland, mens kun 2 prosent av Ukrainas befolkning sier det samme.
Avslørende lydopptak. Ingen har gjennomført noen tilfredsstillende etterforskning om massakren i Kiev. Til det behøves en uavhengig etterforskning som undersøker rollene til personer som nå sitter ved makten. Slik er det også med massakren i Odessa. Svetlana Fabrikant skrev under en rapport fra en parlamentkommisjon om Odessa-massakren, men navnene til sentrale mistenkte personer i regjeringen ble deretter strøket fra rapporten. Avakov og Parubiy nektet også å la seg avhøre. Parubiy hevdes å ha delt ut skuddsikre vester til provokatørene i Odessa.
Eric Zuesse har skrevet en lengre artikkel i Huffington Post med tittelen «The Key Man Behind the May 2nd Odessa Ukraine Trade Unions Building Massacre: His Many Connections to the White House». Her navngir Zuesse medlemmer av interimregjeringen som organiserte anslaget mot demonstrantene i Odessa. Ihor Kolomoyski deltok på møtet. Han var guvernør for Dnipropetrovsk, og er en av Ukrainas rikeste menn. Det finnes lydopptak av telefonsamtaler – som også ligger ute på nett – der Kolomoyski tilbyr én million dollar for å brenne ned leiren til demonstrantene, og 5000 dollar for hver demonstrant som blir drept. Kolomoyski har en egen hær som er brukt til å ta over ukrainske firmaer, og han har egenhendig finansiert flere av bataljonene som slåss mot separatistene i Luhansk og Donetsk.
Donbass. De ukrainske regionene Luhansk og Donetsk avholdt folkeavstemning. Begge erklærte uavhengighet fra kuppregimet og ba om å bli annektert av Russland. Russland sa nei til dette, og erklærte at de ikke ville sende tropper inn i Ukraina uten FN-mandat – Russland ønsker at de to regionene skal forbli integrerte i Ukraina. Dels fordi de ønsker et velfungerende Ukraina, dels fordi de ønsker å binde Ukraina til Russland via de to regionene.
Russland har kun fungert som fredsmekler i konflikten, men blir beskyldt for å være angriperen.
Kiev International Institute of Sociology har foretatt en spørreundersøkelse i de åtte østlige regionene, hvor de tre separatist-regionene ikke er med. Denne undersøkelsen viste at 48 prosent ønsket en handelsavtale med Russland, mens kun 24 prosent ønsket en avtale med EU.
Men har ikke Russland støttet utbryterregionene med tropper og våpen? OSCE-rapportørene på bakken har ikke rapportert om russiske tropper og våpen i sine daglige rapporter – som også ligger ute på nett. Fremmedkrigere har det imidlertid vært på begge sider. Vi må få orden på tallene. PST påstår at det finnes 150 norske statsborgere i IS i Syria og Irak. Befolkningen i Russland er nesten 30 ganger større enn i Norge. 150 x 30 = 4500. Dette tallet er høyere enn noe bekreftet tall om russiske statsborgere blant separatistene i Luhansk og Donetsk. De som snakker om «russisk invasjon i Ukraina», forstår med andre ord ikke hva de snakker om.
Hvis våre utenrikspolitikere og Kiev hadde hatt integritet, kunne de i det minste laget en spørreundersøkelse om hvilket regime folket i de to regionene ønsker. Når dette ikke er gjort, vet vi hvem vi har med å gjøre. Kiev-hæren er en ren okkupasjonshær i de to regionene. Norge støtter okkupanten med penger, men gir ikke et øre til ofrene.
Nedskytingen i juli. I juli 2014 ble som kjent det malayiske passasjerflyet MH17 skutt ned. Straks etter påsto Kiev at Russland hadde forsynt separatistene med BUK-raketter. Kiev hadde selv mer enn ti slike raketter i området. Men en BUK-rakett, som kan skytes opp til 10 000 meter, har en røyksøyle som et romskip. Den ville ha blitt sett av tusenvis av mennesker dersom den var brukt. Det er ikke lagt fram troverdige rapporter om en slik nedskyting.
Russland la umiddelbart fram radarbilder av området og rapporterte om ukrainske jagerfly. Senere er en jagerflyger angitt med navn. Russland har stilt 50 spørsmål til Kiev, hvorav ingen ennå er besvart. USA Veteran Intelligence Professionals har bedt USA legge fram hva de har av informasjon, og de har sendt varslingsbrev til Merkel. USA hadde satellitter over området, men har ikke lagt fram noe informasjon.
Til alt overmål har Malaysia ikke fått lov å ha representanter i den internasjonale undersøkelseskommisjonenen etter nedskytingen, og de landene som er representert, har underskrevet en avtale om at hvert av medlemslandene har vetorett om hva som blir publisert. Ukraina er selvsagt medlem, og i henhold til ovenstående kan vi trygt regne Ukraina som mistenkt. Regimet har trolig benyttet falskt flagg både på Maidan, i Odessa, om bombarderinger i flere byer og om MH17.
Kvalitetssikring. I en pressemelding fra utenriksdepartementet om «reaksjoner på Russlands folkerettsbrudd» står det følgende: «Selv ikke etter tragedien med nedskytingen av det malaysiske flyet 17. juli har Russland endret sin opptreden, men fortsatt destabiliseringen av de østlige delene av Ukraina.» Men rapporten om skyld i nedskytingen foreligger ikke ennå. Utenriksdepartementet dømmer først, uten å produsere dokumentasjon eller analyser.
Som vist ovenfor var det USA som destabiliserte Ukraina, og det er Nato-landene som har rykket fram mot Russland. Russland har kun fungert som fredsmekler i denne konflikten, men blir beskyldt for å være angriperen. Russland blir så pålagt å stoppe en intern borgerkrig i Ukraina. Og Russland blir straffet med sanksjoner for en krig de ikke er part i. Hvis vi vil ha fred, må Nato få orden i egne rekker. Natos ledelse må bli i stand til å instruere sine sterkeste medlemmer – eller ekskludere dem. Det må innføres en kultur med rasjonell dokumentasjon, analyser og kvalitetssikring i Utenriksdepartmentet. Utenrikspolitikken må i langt større grad underlegges demokratisk kontroll.
Og endelig: Norske medier har i all hovedsak bidratt til å fremstille Russland som aggressoren i Ukraina. Det meste av ovennevnte er ikke kommet fram i vår nyhetsdekning. Har ikke da mediene sviktet sitt samfunnsoppdrag? Hva kan gjøres med dette? Det er uakseptabelt at Brende, Stoltenberg, Obama, Putin og andre får føre enetale.
Meisingset er pensjonert seniorforsker i databehandling, og arbeider nå som IT-konsulent.
