Foran meg har jeg to plateutgivelser. Kun ti år skiller dem, men de svært forskjellige omslagene deres sier mye om de forandringene den klassiske platebransjen har vært gjennom i løpet av disse åra. Den ene er en dobbel-cd fra Teldec med Tsjajkovskijs strykekvartetter.
Forgangen tid
Den er en av de beste utgivelsene noensinne, og det er derfor nedslående å konstatere at den neppe ville ha solgt noe særlig dersom den hadde kommet ut i dag. Grunnen er omslaget: Utøverne, den fabelaktige Borodin-kvartetten, er kledd i smoking og sitter mot en bakgrunn som består av et stort speil med gullforgylt, ornamentert ramme på en vegg med gulbrun blomstermønstret tapet. Scenen oser av pengesterkt borgerskap. Dette er en av de siste klassiske plateutgivelsene med den typen omslag.
På begynnelsen av 1990-tallet ble det klart at alt ikke stod så bra til med den klassiske musikken. De som hadde vokst opp med den, var i ferd med å dø ut. De “nye voksne” hadde vokst opp på med rocken, barn av nivellering og det utvidede kulturbegrepet. I tillegg ble postmodernismens kulturrelativisme en del av hovedkulturen. Tidligere tiders klassiske plateomslag signaliserte en kulturell og ikke minst sosial elitisme som ikke lenger var gangbar. Samtidig erobret den forbruksorienterte underholdningsindustrien og dens prioriteringer og verdier stadig flere felter som tidligere var regnet som selvsagt fritatt fra disse. Nå finnes det bare ett kriterium på om noe er verdifullt, og det er om folk synes det er underholdende. I et slikt kulturelt klima har den klassiske musikken et problem. Kunstmusikken er jo ikke i stand til konstant å omskape seg selv etter diktat fra hva som er in – den klassiske fordi den jo allerede er der, den nye fordi den jo da ville være uatskillelig fra populærmusikken.
Overkommunikasjon
Kommersialismens løsning er i slike situasjoner forutsigbar: Hvis du ikke kan slå dem, bli en del av dem. I en kultur der produktene bedømmes etter overflate, måtte den klassiske platebransjen gjøre noe med overflaten.
Jeg er imidlertid ikke så negativ til plateselskapenes image-messige reorientering som jeg kanskje virker. For det kan ikke være annet enn positivt at konnotasjonene til overklasse er svekket som et resultat av den. Det betyr nemlig at et semantisk filter mellom lytteren og musikken er fjernet, og musikken kan dermed verdsettes mer på egne premisser. Men det forutsetter selvfølgelig at de gamle filtrene ikke erstattes av nye.
Og det bringer meg til den andre cd-en jeg har foran meg, den seineste utgivelsen til fløytisten Emmanuel Pahud på EMI, hvor han spiller verker av Aram Katsjaturian og Jacques Ibert. Pahud fyller hele omslaget; han sitter kledd i olabukse og -jakke mot en dongeriblå bakgrunn, og hans ubarberte åsyn er nedadvendt. Det er åpenbart hva man prøver å formidle: Han er en ung mann som til tross for sin beskjeftigelse med klassisk musikk er en “vanlig fyr”! Det er også klart at plateselskapet prøver å få kjøpere på grunn av musikerens flotte utseende. Da jeg tar ut cd-en, kommer imidlertid min semiotiske bearbeidelse til en stopp; selve cd-en er nemlig dekorert med denimmønster. Har musikken på cd-en noen forbindelse med dette bomullsstoffet? Hvis så, er den ekstremt indirekte. Nei, det er selvsagt en del av den samme kommunikasjonen som omslaget bidrar til. Markedsførerne har imidlertid åpenbart ikke skjønt at overkommunikasjon underminerer budskapet.
Poenget er at denne cd-en ikke burde trenge slike forstyrrende gimmicker, for både Pahud og samarbeidspartnerne Tonhalle-Orchester Zürich under dirigenten David Zinman er utmerkede. De får en til og med til å slutte å tenke på denim for ei stund!
