I løpet av 1990-tallet har arbeidslinja blitt etablert som målsetting for myndighetene og de store organisasjonene i arbeidslivet i deres sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikk. Denne innebærer kort fortalt at en må prøve å sikre en plass i arbeidslivet for alle som ønsker det og som er i stand til å yte en rimelig innsats. Arbeidslinja ser ut til, også internasjonalt, å ha mer eller mindre fortrengt det synspunktet at vi må akseptere og leve med en høy ledighet og at mange faller utenfor det ordinære arbeidslivet. Enkelte mente det var bedre å gi disse menneskene en mulighet til et verdig liv gjennom gode velferdsordninger, som for eksempel en allmenn borgerlønn på et visst nivå. For ti-femten år siden stod nok dette synspunktet sterkere, kanskje særlig blant grupper av forskere og andre kjennere av arbeidslivet. Det var før diskusjonene om den kommende eldrebølgen for alvor kom på den politiske agendaen, og mange mente at ny teknologi og rasjonaliseringer i arbeidslivet ville skape overskudd på arbeidskraft i vestlige land, ikke underskudd som de fleste nå frykter.
Denne frykten for manglende arbeidskraft, kanskje særlig innenfor en ekspanderende omsorgssektor, er en av arbeidslinjas dypere drivkrefter. En annen slik drivkraft er den belastningen den såkalte eldrebølgen vil legge på offentlige budsjetter, utgifter til helse og omsorg, og ikke minst til pensjoner og trygder. Slik sett er det også ideologiske sider ved myndighetenes arbeidslinje. Vel kan en mene at det beste for folk er å være i arbeid, være inkludert, samtidig som det fra myndighetshold er umåtelig viktig å understreke at unødvendig og kostbar førtidspensjonering og andre former for tidlig utgang fra arbeidslivet må unngås.
Det er på denne bakgrunn at myndighetene og organisasjonene i arbeidslivet gikk sammen om IA-prosjektet, kampen for et mer inkluderende arbeidsliv i 2001. Dette er et meget omfattende og prisverdig prosjekt som i liten grad har noe sidestykke i andre vestlige land. En har lykkes med å få arbeidsplassene til over 60 prosent av norske arbeidstakere til å bli såkalte IA-bedrifter, med spesielle tiltak knyttet til seg for å redusere sykefraværet, inkludere personer med redusert arbeidsevne og holde på eldre arbeidstakere. En har også lyktes med å redusere sykefraværet betydelig, men ikke i å redusere uføretrygdingen, som fortsatt øker (nytilgangen). Samtidig har mange flere nå blitt overført til yrkesmessig attføring, i og med at kravene for å få uføretrygd har blitt skjerpet. I et litt bredere perspektiv kan vi fortsatt bli slått av at grovt regnet nesten hver fjerde nordmann i yrkesaktiv alder (ca 600000-700000) er i arbeidslivets randsone, altså befinner seg på en av velferdsordningene; arbeidsledighetstrygd, sykepenger, attføring, medisinsk rehabilitering, uføretrygd eller i uønsket deltidsarbeid.
Dette skulle tilsi at eksklusjonsprosessene og utstøtingen fra arbeidslivet er meget omfattende. En bred og broket ansamling av individer befinner seg i ytterkanten av arbeidslivet, med de problemer dette kan medføre i form av redusert/lav inntekt, manglende arbeids/yrkesidentitet og redusert selvfølelse for mange. Selv om vi i Norge ikke har utstøtings- og fattigdomsproblemer på samme måte som i en del andre vestlige land, med USA og Storbritannia i spissen, ser vi også her konturene av en ny underklasse av ekskluderte, det vil si personer med et marginalt forhold til arbeid og også konsum på et standard nivå.
Er det så slik at man jobber forgjeves «mot strømmen», mot de sterke ekskluderende kreftene i en globalisert kapitalisme? Bondevik II-regjeringen bifalt mange nyliberale prinsipper i arbeidslivs- og arbeidsmarkedspolitikken og hadde et ønske om et mer fleksibelt arbeidsmarked der arbeidskraften er mer bevegelig. Dette harmonerer i utgangspunktet ikke bra med IA-arbeidet. Men, samtidig satset en på IA-arbeidet, i allefall tok den forrige regjeringens arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten dette alvorlig, om enn ikke entusiasmen var like stor hos finansminister Per Kristian Foss.
Jeg mener selv at IA-arbeidet er viktig, og en kan vise til mange enkeltbedrifter der en har lykkes i det inkluderende arbeidet. Det finnes et handlingsrom mange steder, til tross for økonomiens og arbeidslivets eksklusjonsmekanismer.
Likevel sitter en igjen med spørsmålet om slike mekanismer er et mer eller mindre iboende karaktertrekk ved den globale kapitalismen. Flere sentrale samfunnstenkere har vært inne på slike forestillinger, at eksklusjon er en av kapitalismens grunnmekanismer. Allerede Karl Marx pekte på den industrielle reservearmè, arbeidskraftsreservene i den tidlige, liberale kapitalismen som kunne settes inn og trekkes ut etter systemets behov og i tråd med dets sykliske svingninger. Vi finner også interessante tanker hos Rosa Luxemburg. Hun mente at kapitalismen som et økonomisk system var helt avhengig av et ytre rom der den kunne ekspandere og få utløsning for indre spenninger. Dermed hadde 1800-tallets kapitalisme et indre driv i retning imperialismen, som ble en nødvendighet for å sikre produksjonen hjemme og for at systemet ikke skulle kollapse.
Zygmunt Bauman, en av vår tids mest leste sosiologer, har dvelt en del ved Luxemburgs «postulat». Allerede i «Postmodern Ethics» fra 1993 analyserte han undergangsdrivet i moderniteten ut fra en forestilling om at moderniteten er avhengig av å ekspandere, finne nytt rom utenfor sine kjerneområder, for å lykkes i å opprettholde orden hjemme. Dette utdypes i boka «Wasted Lives» (2004) der han vil fram til at det ikke lenger finnes nytt rom som kan erobres av moderniteten. Den globale kapitalismen trenger seg inn i hvert perifert hjørne av kloden. Den overflødigheten av mennesker som kapitalismen generelt skaper foregår dermed også globalt, og truer med å vende seg mot oss selv, i form av en massearbeidsløshet i u-landene og en endeløs rekke av innvandrere, flyktninger, asylsøkere og immigranter til de vestlige land. Også en tenker som den franske idehistorikeren Michel Foucault har på en litt annen måte påpekt grunnleggende eksklusjonstrekk ved moderniteten, om enn dette dreier seg om spesielle grupper som ble definert som avvikere og om disiplineringen av dem. Gjennom sine studier av bl.a. de sinnslidendes og de kriminelles historie, har han vist hvorledes avvikergrupper tjente legitimeringen av den framvoksende moderniteten og ble objekter for kulturens maktdiskurser. Samtidig ble de gjenstand for sosial eksklusjon også gjennom egne sosiomaterielle apparater og institusjoner.
I nyere marxistisk politisk-økonomi finner vi også igjen tanken om kapitalismens iboende romlige ekspansjonstrang. David Harvey forsøker i boka «Den nye imperialsmen» (2005) å vise hvordan såkalte overakkumulasjonskriser, det vil si der kapitalen ikke evner å finne lønnsomme investeringsobjekter for ledig kapital, leder til forøk på å løse denne situasjonen gjennom romlig bevegelse. I praksis innebærer dette at et multinasjonalt konsern, for eksempel, søker etter andre regioner som er mer egnet for nyinvesteringer i fabrikker og produksjonsutstyr. Den kan hende at arbeidskraften er billigere, skattenivået er lavere, utdanningsnivået høyere, el i den nye regionen. Dermed knyttets inklusjon og særlig eksklusjon til slike kapitalbevegelser. Også finanskapitalen kan forårsake sosial eksklusjon, slik vi så det i forbindelse med Asia-krisen på slutten av 1990-tallet, når massive mengder av kapital plutselig skytes inn eller trekkes ut av en region.
Eksklusjonsprosessene vi streber med i Norge er i siste instans relatert til en vev av økonomiske og sosiale interaksjonssammenhenger og penge- og kapitaltransaksjoner på det globale planet. Et godt eksempel er striden om Union i Skien. For å forstå eksklusjonsprosessene også i Norge, er det derfor viktig å få bedre tak på hvordan den nyliberale globale markedsøkonomien fungerer. Av særlig interesse er bevegelsene av kapital, og investerings- og lokaliseringsbeslutninger i de multinasjonale selskapene, men også hvordan nasjonalstatene legger til rette for, eventuelt legger bestemte føringer for, den globale kapitalen. En bør heller ikke undervurdere nyliberalismen som ideologi. I endel sammenhenger koker beslutninger om omstillinger, nedbemanninger, outscourcinger, fisjoner og fusjoner ned til amerikansk importerte forestillinger om dette er noe man må gjennomføre.
Det globale planet er det ellers vanskelig å forholde seg til for norske aktører. En kan her bare jobbe langsiktig for at nye sosiale og økonomiske institusjoner i framtida kan styre verdensøkonomien på en mer menneskevennlig og fornuftig måte. Her spiller de mer konstruktive delene av den såkalte anti-globaliseringsbevegelsen en viktig rolle som pressgrupper for en ny global økonomisk politikk, selv om endringer av betydning nok må springe ut av ulike fora eller samlinger av nasjoner og overnasjonale organer som FN og EU. I mellomtiden kan vi gjøre maksimalt ut det av handlingsrommet vi klarer å skape gjennom ting som IA-arbeidet. Vi kan også stille forventinger om at den nye rød-grønne regjeringen også kan skape et slikt handlingsrom, slik at den forsøker å gripe inn i eksklusjonsprosessene. De rød-grønne har allerede endret enkelte vedtak Bondevik II-regjeringen har stått bak. Dette gjelder i første rekke den nye arbeidsmiljøloven som åpner for mer midlertidig arbeid, dårligere oppsigelsesvern og mer overtidsarbeid, ting som ikke akkurat er i tråd med IA-arbeidet. Også forholdene for arbeidsledige kan bedres. Bondevik II-regjeringen har ut fra sin nyliberale incitament-tenkning redusert ledighetsperioden fra tre til to år, og forverret den økonomiske situasjonen for arbeidsledige. De ledige får da et større press på seg til å aktivt søke arbeid, tenkte man. I fattigdomspolitikken har en ikke lykkes med sin «skreddersøm»-orientering, med vekt på mer behovsprøving av tiltak for de aller mest nødstedte, i klassisk liberalistisk ånd. På disse og andre felter har de rød-grønne et handlingspotensiale.
Allikevel bør en kunne ta et steg videre. Hvorfor ikke ta en grunnlagsdebatt om hva arbeidet egentlig er, bør og kan være og lansere en ny giv for hele arbeidslivet, der en på nytt forsøker å løfte fram arbeidets ikke-instrumentelle sider? Med Marx bør arbeidet innebære dannelse, være en virksomhet der en realiserer seg selv som menneske. Arbeidets betydning som identitetsskaper og som arena for sosiale fellesskap og et stedt der også de med visse skavanker kan delta, kan på nytt komme i fokus. I for mange år har en på mange hold og langt inn på venstresiden akseptert at arbeidet har blitt absorbert som en av det moderne samfunnets fremmedgjørende sfærer, som en arena for utveksling av teknisk kunnskap og ytelser mot lønnen. Selv en ledende samfunnstenker som Jürgen Habermas har ikke forsøkt å unndra arbeidslivet den instrumentelle systemrasjonalitetens dominans i sin modernitetsteori. Her åpner det seg en mulighet for de rød-grønne til å ta et spennende ideologisk initiativ.
Øystein Nilsen er doktor i sosiologi.
