– Vi utøver det vi måtte ha av makt gjennom vårt blikk, og særlig gjennom vår kritikk. Det er klart det gir makt å kunne legge premissene for godt og dårlig i kulturlivet, vedkjenner Hege Duckert.
Men med ansvaret for både Magasinet, debattsidene og kultursidene i Dagbladet er det ikke bare det som gir Dagbladets kulturredaktør makt i norsk kulturliv. Hva som omtales betyr også mer grunker i lomma for noen forlag, forfattere og musikere – mindre for andre. Det som omtales stort får også et skinn av å være “viktig”, mens det som ties ned, ikke får samme posisjon.
Men vent litt. Hege Duckert er også opptatt av det som er “viktig” når hun velger noe og vraker noe annet til neste dags kulturseksjon. “Viktig og interessant,” skal det være.
– Hva skjuler seg her, Hege Duckert? Hvilke kriterier gjelder, la oss si når man skal velge ut bøker en høst?
– Vi plukker selvsagt ut de store navnene. Det er interesse rundt en ny bok av Dag Solstad, og det er også grunn til å tro at den er ganske god. I tillegg forsøker vi å gi alle debuttantene omtale. Jeg synes dessuten det fokuseres vel mye på romaner i norsk presse. Derfor forsøkte jeg å trekke frem sakprosaen sist høst. Det var tre kriterier. I tillegg tror jeg at man må stole på sin egen erfaring med et forfatterskap og lytte til anbefalinger.
Ambivalente sukk
“Dagbladet var bedre før,” sies det, “nå har de blitt så tabloide”. Men samtidig: “Dagbladet er vårt siste håp. Uten den avisen, hvem skal da skrive godt om kultur?” Det er de ambivalente kulturmennesker som sukker sine dobbeltsukk på Dagbladets vegne. Og det har de gjort både titt og ofte siden 1920-tallet. Noen ganger mest av det ene. Andre ganger av det andre.
Slik var det også i 1982. Da Hege Duckert slet sine journalistiske barnesko som rockejournalist under Hans Fredrik Dahl. Den gang hadde hun en visjon på rockens vegne. Rockemusikken skulle frontes, og det gjorde hun uten å ta så nøye hensyn til grensene mellom journalister, bransjefolk og musikere.
– Det var et lite miljø og alle skulle bidra til at det ble mer rock i Norge, forteller hun.
Sånn er det ikke lenger. Nå er en slik sammenblanding utenkelig for kulturredaktøren.
– Musikkbransjen er blitt enorm og vi må gjøre vårt for å holde avstand til den.
Det var en smule motvilje å spore da Hege Duckert skulle svare på spørsmålet om kriteriene.
Og det har å gjøre med nettopp denne kommersielle kraften i kulturlivet. Kriterier alene styrer nemlig ikke prioriteringene. I tillegg kommer det journalistiske skjønnet – en uvurderlig ressurs i møte med kulturindustrien, skal vi tro Duckert.
– Som journalistisk leder må man hele tiden spørre: Er dette god journalistikk, eller er det ikke det? Vi er utsatt for påvirkningsagenter fra alle kanter hele tiden – alt fra Gelmuyden-Kiese som vil plante ting til forlag som vil selge inn en forfatter. Som redaksjon kan ikke vi bekymre oss om vi bidrar til å selge en bok eller ikke. Vi er nødt til å holde på det journalistiske skjønnet. Det er det eneste vernet vi har mot kulturindustriens påvirkningsagenter, sier hun.
Journalisme
Her vil kanskje noen stusse. For spiller ikke profesjonaliseringen av journalistikken, men den tilhørende profesjonsideologien som ofte har fått betegnelsen “journalisme” nettopp på lag med markedskreftene i medieverdenen?
– På den ene siden risikere man å bli en talerstol for interesser i kulturindustrien. På den andre siden kan “jourmalismen” oppfattes som en ideologisk legitimering av en journalistikk som skal skaffe lesere og annonsekroner i kassa – først og fremst. Det må da være et dilemma?
– Jeg opplever at kulturjournalistikken mystifiseres. Mange sier den er en “holdning” til verden. Slik er det ikke. Vi bør holde oss til de journalistiske kriteriene. Entusiastene og de spesielt interesserte journalistene har blitt erstattet med mer profesjonelle kulturjournalister de siste årene. Det har vært nødvendig. Samtidig blir det ikke spenstig kulturjournalistikk dersom man ikke har noe på hjertet og et mål med formidlingen.
– Hva er så dine mål?
– Jeg har mange oppdrag. Det er umulig å si at kulturredaksjonen i Dagbladet skal gjøre bare en ting. Jeg er fornøyd dersom vi har en artikkel hver dag med fordyping, eller opplevelse eller oppdagelse – noe som setter tankene i sving. Da er vi i takt med samfunnsoppdraget vårt. I tillegg legger jeg vekt på å ha en god debatt- og anmelderseksjon daglig – det er her meningene brytes. Samtidig vil jeg lage en livlig kulturseksjon som speiler de fleste sider ved kulturlivet.
– Ok. Hva vil du ikke ha, da?
– Vel, vi prøver å styre unna den rene lanseringsjournalistikken, men klarer det ikke alltid. Vi prøver også å holde et høyt nivå på underholdningsjournalistikken. Det er lett å bare følge kulturlivets jevne strøm ved å gå på pressekonferanser og skrive om alle bøkene som kommer ut. Å svømme ukritiske med denne strømmen, er uinteressant. Vi må våge å velge tydelig, ta et grep og prioritere.
– Det er et skille mellom høyt og lavt
Høyt og lavt om hverandre var lenge mantraet i Dagbladets kulturredaksjon. Det bekrefter Duckert. Dit vil hun imidlertid ikke igjen. Snarere insisterer redaktøren på et skille mellom den høye og den lave kulturen. Det var noe av meningen med omleggingen som Dagbladet gjennomførte for et drøyt år siden.
– Jeg kjenner det veldig godt når det tipper i den ene eller den andre retningen. Det er min jobb å holde balansen. Det er en av grunnene til at vi la sidene som heter ideer og debatt inn i kulturseksjonen da vi la om. Målet var å legge en litt tykkere brannmur rundt det tyngste av kulturstoffet, fordi det trengte et særlig vern. Det er klart det er forskjell på viktig og uviktig i kulturlivet, men en moderne kulturavis kan ikke bare ha det tradisjonelt tunge stoffet. Populærkulturen preger samfunnet vårt og er altfor viktig til at vi kan ignorere den. Ny Tid kan kanskje det, men ikke Dagbladet.
– Hehe… og den nisjen kunne vi kanskje tenke oss å holde på.
– Et nytt skikt med akademikere har kommet inn i de små avisene, ukeavisene og tidsskriftene. Det er klart det er ansporende for oss. Dere puster oss litt i nakken, og det har vi kjempegodt av. Akkurat nå skulle jeg ønske vi hadde mer fokus på nye ideer og nytt tankegods. Der har vi vært for svake.
Kulturradikal?
“… [D]et som skiller Dagbladet fra andre boulevardaviser, er den hardnakkede illusjonen at man er litt bedre. Som om man hadde noe å tilby lesekyndige, koster man på seg en æresdoktor her og en førsteamanuensis der, og gir dem lov til å si sin mening mellom porno og sport. Denne siste rest av gammeldags kulturradikalisme gjør det hele bare enda mer pinlig. Man kan ikke pynte på analfabetismen med en doktortittel uten at svindelen blir oppdaget. I tvilstilfeller tilbyr VG en mer appetittlig variant av idiotiet.”
Det er tyskeren Hans Magnus Enzensberger som har skrevet dette i et raljerende oppgjør med norsk presse, publisert i Samtiden nr. 1/2002.
Svensken Arne Ruth fulgte opp i samme tidsskrift et år senere: “Når jeg leser Aftenposten og Dagbladet nøye i dag, slår det meg at det i høy grad er eksperter som dominerer kronikk- og debattsidene i disse to avisene. Den type meningsytrer som da får mindre plass, er den frie skribent og intellektuelle som ikke representerer noen institusjon, men en sak. Her er vi inne på kjernen i kulturradikalismen: innsikten i at det ikke finnes noe annet enn det individuelle ansvar for å legge frem sine ideer og argumenter, og bli utsatt for kritikk. Hvis avisene skal leve opp til sine ambisjoner om å være diskuterende offentligheter, må de dyrke de individuelle tolkningsperspektivene som det står en borger bak, et enkeltmenneske med en idé.”
Med sitt forsvar av den journalistiske profesjonsideologien kan det ikke være dette Hege Duckert tenker på når hun insistere på at Dagbladet fortsatt er en kulturradikal avis. At Dagbladet i 1876 tok den norske kulturradikalismens første høvding Georg Brandes i forsvar da et samlet pressekorps med Morgenbladet i spissen ville nekte ham å holde forelesninger i Oslo, er en ting. Men i dag, etter at filosofen Gunnar Skirbekk har sagt at kulturradikalismen er kapitalismens lausunge fordi den bryter ned kulturer og normer og legger grunnlaget for en kapitalstyrt globalisering?
– Kulturradikalisme. Hva mener du nå med det?
– Å være kulturradikal betyr for meg å ha fremtidstro, raushet og en åpenhet for andre meninger. Å avvise dogmer og det metafysiske, men tro på det rasjonelle og på menneskets muligheter. Det ligger en optimisme i det, i motsetning til hva det gjør hos Arne Ruth og deler av kultureliten og det akademiske miljøet. De kan være ekstremt konservative og livsfjerne.
– Gjelder det også for den kritiske offentligheten, foreksempel Morgenbladet, som fremstår i ny form nå?
– Ja, og mer i Morgenbladet enn i Klassekampen. Jeg ble veldig forbauset over runden med Arne Ruth. Den kritikken han gir av norske aviser er veldig pussig tatt i betraktning situasjonen i Sverige og Danmark. Det er en gjentagelse av mantraer jeg opplever at han ikke har tatt seg bryet med å undersøke. Morgenbladet har en ny vilje til å kommunisere, men de sliter nok litt med innholdet. Det har også forbauset meg med den radikale offentligheten. Det er en sviktende formidlingsvilje.
– Men likevel. Stiller ikke denne “konservatismen” til Arne Ruth opp en slags brannmur mot det kommersielle som truer med å innta alle kriker og kroker av den menneskelige virkelighet?
– Det butter for meg ved brannmuren. For hva slags illusjon hviler det å ikke ville forholde seg til den kommersielle kulturen på? Den kommersielle kulturen er en folkelig kultur. Å sette opp en brannmur mot den istedenfor å undersøke den kritisk og åpent, er veldig fremmed for meg. Dagbladet har alltid forholdt seg til både elitekutlur og massekultur. Vi vil heller undersøke det nye.
– Men når “det nye” også blir den bærende ideologien i konsumsamfunnet. Hva skjer da?
– Det er et kjempedilemma. Men det må være en annen vei å gå enn tilbake til ren konservatisme. Det å navigere gjennom konsumsamfunnet med optimisme og et kritisk blikk – det er den komplisert oppgaven vi har foran oss.
Kamp i korridorene?
Et mål med Dagbladets omlegging var å skape en tydeligere profil i forhold til den evige konkurrenten VG. Håpet var å snu en negativ utvikling i opplagstallene. Og til manges overraskelse valgte man å gå “opp” i markedet, heller enn ned. Opplagsutviklingen har stabilisert seg nå, forsikrer Duckert, som er meget fornøyd med bare en svak nedgang i fjor, selv om spriket mellom opplagstallene i helgene og på hverdagene er stort.
– Nå begynner også VG å falle. Avismarkedet er under sterkt press i hele Europa. Vi er heldige som har klart oss så godt som vi har i Norge, sier hun.
Samtidig har også Aftenposten nærmet seg de to tabloidene for å øke sitt løssalg.
– ja, i både lynne og formidlingsmåte, forteller Duckert.
Konkurransen hardner med andre ord til. Om Dagbladet våger å fortsette turen oppover i en slik situasjon, vet bare fuglene, men Hege Duckert kan gi oss en pekepinn.
– Står “høykulturen” for fall dersom marginene blir mindre? Er det en kamp om retningen i redaksjonen?
– Nei, det er stor enighet om at vi skal gå høyere opp i markedet og være en kvalitetsavis. Men vi er i tøft marked, som gjør at det er viktig å lage kommersielle førstesider. Og det er et press for å bidra med saker som egner seg der – det preger oss av og til, og gjør arbeidet vanskelig og komplekst.
