Francine Nzibarega, leder for en burundisk jentebevegelse, understreker at det er menn som holder i hevd de etter hvert unaturlige og utvannede skillelinjene:
– Etter vår tradisjon har kvinnekjønnet ingen innflytelse på etnisitet: Det sies at kvinnene er blandet. Selv regner vi oss for burundiere, og vår organisasjon jobber aktivt for å bekjempe slike arkaiske skikker. Vi tar også avstand fra å bruke etnisitet til å klassifisere burundiere.
Samtidig minner Francine om at jorddyrkende hutuer og kvegfolket tutsier alltid har bodd sammen og vært gjensidig avhengig av hverandre. Blandede ekteskap er ikke uvanlig, sier Francine og kaster et blikk ut av vinduet mot de frodige, grønnkledde kollene som omkranser hovedstaden Bujumbura.
Splittet etter massakrene
Du skal ikke ha vært lenge i Burundi før du skjønner at også hovedstaden, hvor den tutsi-dominerte regjeringen og militæret holder ro og orden, er avhengig av jordbrukerne på kollene. Grytidlig om morgenen kommer de i flokk og følge fra åsene med alskens frukt og grønnsaker på hodet. Mange går milevis til markedet i hovedstaden, og er så tungt lastet at du ikke får øye på bæreren under alt fra palmeblader til symaskiner, møbler og ølkasser.
Men, når mørket faller på, blir også kollene rundt Burundi farlige: Etter portforbudet klokken ti, starter skuddvekslingen og minner om at store deler av landet er i krig. Og at tutsi-soldatene holder de såkalte hutu-rebellene unna hovedstaden med våpenmakt.
Nattetider er hovedstaden en festning.
Imidlertid har det aldri vært noe geografisk avgrenset hutu- og tutsiland i Burundi. Ikke desto mindre er folkegruppene mer splittet etter valgene og massakrene i 1993, da et stort antall tutsier flyktet til offentlige bygninger. Til skoler, sykehus, kirker og ikke minst politistasjoner for å få beskyttelse av hæren som rekrutterer soldater fra tutsiene.
Siden har de flyttet inn i leirer for internt fordrevne. Disse leirene, som er omgitt av militæret og en tutsi-dominert lokal-administrasjon, kan sammenlignes med en slags tutsifestninger, mener lederen for Human Rights Watch i Burundi, Tony Tate.
– Hvem tjener på å splitte folket etter etnisitet?
– I et fattig land som Burundi, der folk flest bare kan drømme om hus, bil og telefon, er politikerposter svært attraktive. Politisk makt er en måte å komme seg opp på. Det betyr også økonomiske fordeler. Det er en av årsakene til at de mest kyniske spiller ut det etniske kortet.
Samtidig minner Tate om at en liten, tutsidominert elite har hatt makten i Burundi helt siden kolonitiden, da belgierne favoriserte tutsier i administrasjonen.
– Å fremstille minoriteten – det vil si 15 prosent tutsier – som truet, er i styresmaktenes interesse. Det er en måte å legitimere maktposisjonene på, og opprettholde status quo. Imidlertid bruker også majoriteten etnisitet til å mobilisere folk. Blant annet ved å insistere på at hutuene, som utgjør 85 prosent av befolkningen, er ekskludert.
Åtte år med krig
Men etter åtte år med krig og konflikt over store deler av landet, er folk flest krigstrøtte. Sivilbefolkningen vil ha fred. Ikke minst fordi både opprørere og regjeringssoldater lever på de sivile. De krever skatter, og andeler av avlingene så vel som av nødhjelpen. Dessuten blir guttunger tilkalt for å koke mat, hente vann og bære varer og våpen for soldatene. På den måten blir gutter tidlig fanget opp av de væpnede gruppene.
I tillegg tvangsrekrutterer både de legale og de illegale troppene menn til militær tjeneste, ifølge Human Rights Watch.
De væpnede troppene – både milits og regjeringssoldater – er også med på å manipulere de sivile og spre frykt, ikke minst i leirene for internt fordrevne. Jo flere leirer, jo mer mat også til soldatene. Også underbetalte soldater har sine overlevelsesstrategier.
– Mye tyder på at tutsiene som flyktet fra massakrene i 1993, kan dra tilbake til hjemmene sine. Mange flyktet bare noen mil innen sin egen provins eller kommune. Enkelte leirer har utviklet seg til en slags landsbyer, og noen har bedre hus enn befolkningen rundt leirene, sier Tony Tate. På sine reiser inne i landet har han konstatert at enkelte internt fordrevne tutsier drar hjem to, tre ganger i uken og dyrker jordstykkene sine. Dersom markene ligger for langt unna, er det ikke uvanlig at tutsier overnatter hos hutuer i nabolaget.
Blir i leirene
Likevel er frykten hovedgrunnen til at mange blir boende i leirene. At redselen er mer av psykologisk karakter enn forankret i en reell trussel i leirene i den nordlige delen av landet, er blant annet enken Leocadie Nizigiyamana et eksempel på. Hun har bodd åtte år i leiren Ruhororo i Ngozi-provinsen:
– Jeg jobber på markene til andre for å skaffe mat til mine fem unger, forteller enken. Fattigdommen lar seg vanskelig skjule i den fillete skjorten hun åpenbart har prøvd å tråkle sammen mange ganger.
– Hvorfor drar du ikke tilbake til kollen du kommer fra? spør jeg når enken forteller at “hennesî kolle” ligger bare to, tre timers gange unna. På forhånd har jeg fått vite at i Burundi er hver kolle en administrativ enhet, og at alle er sterkt knyttet til kollene de er født på. For øvrig består hele Burundi av grønnkledde, avrundede koller.
– Nei, aldri. Aldri i levende live. Alle “mine” er drept eller har flyktet til Tanzania og Kongo. Å dra tilbake ville rive opp sårene etter massakrene. Jeg kan ikke leve sammen med dem som drepte mine nærmeste, sier Leocadie og holder hendene foran ansiktet.
Imidlertid lar hun være å fortelle at hun tilhører tutsifolket, og at alle i leiren er tutsier som flyktet fra massakrene i 1993. At de løp fra rasende hutuer etter at Burundis første folkevalgte president, Melchior Ndadaya, ble drept tre måneder etter de frie valgene. Det var første gangen hutufolket fikk en president og politisk makt. Siden den gangen har tutsiene hatt makten i landet.
Med andre ord gjenspeiler konflikten i Burundi at etnisitet er et uhyggelig effektivt redskap til å splitte og mobilisere folkegrupper. Manipulasjonen går som en rød tråd fra den gangen de belgiske koloniherrene utstedte identitetskort, påskrevet “hutu” og “tutsi”, til dem som kjemper om makten i dag.
– Vi ønsker å synliggjøre hvor destruktivt dette systemet er, sier Francine som har kontorplass i FN-bygget – ett av tre høyhus midt i hovedstaden Bujumbura. De to andre er hotellene Source de Nil (Nilens kilde) og Novotel. Jentebevegelsen er støttet av den amerikanske frivillige organisasjonen Search for Common Ground.
– Felles arenaer på alle nivåer. Det er det vi jobber for. Både innen politikk, administrasjon og økonomi, hevder Francine som blant annet bruker radio for å få folk fra ulike folkegrupper til å snakke sammen og komme med vitnesbyrd. For eksempel hutuer som har reddet tutsier fra døden – og omvendt.
Fredsarbeid i praksis
Selv om kvinner er ekskludert på alle områder og ikke har en eneste stemme i fredsforhandlingene i Arusha, er det kvinner som først og fremst driver forsonings- og gjenforeningsarbeid. Det mener blant andre Goretti Ndacayisaba, en av lederne i Cafob, Burundis største kvinnebevegelse.
– Vi arrangerer møter mellom kvinner i leirene inne i Burundi, kvinner som er vendt tilbake fra flyktningeleirene i Tanzania og Kongo, og kvinner som ble værende igjen hjemme på kollene. Det viser seg at alle sliter med de samme problemene, blant annet mat- og medisinmangel og at de ikke har råd til å sende barna på skole. Vi har derfor satt i gang inntektsgivende prosjekter innen kvegdrift og jordbruk for kvinnene, som i hovedsak er enker. Skal prosjektene lønne seg, må de som flyktet og de som ble værende hjemme – det vil si kvinner fra ulike folkegrupper – samarbeide, planlegge og jobbe i lag.
– I denne sammenhengen er det verdt å merke seg at rundt 90 prosent av befolkningen er avhengig av jordbruk. Imidlertid er det kun brødrene som arver jord, mens søstrene som oftest blir satt til å dyrke den. På den måten stenges kvinnene ute fra inntektskildene, i tillegg til å være holdt utenfor de politiske og administrative arenaene, påpeker Goretti og føyer til at kvinnene er i ferd med å korrigere dette.
En stor del av problemene i Burundi har sin rot i at majoriteten av folket – hutuer som tutsier, kvinner som menn – er ekskludert fra styre og stell og landets ressurser. Det handler med andre ord om de få som har og de mange som ikke har.
Også Louis-Marie Nindorera, en av grunnleggerne av ITEKA – en burundisk liga med fokus på menneskerettigheter – poengterer at krigen i Burundu blant annet skyldes at en elite ikke vil gi slipp på privilegiene.
– I Burundi kommer for eksempel alle presidentene fra samme provins, Bururi, som blant annet har et anerkjent universitet. Det merkverdige er at de fleste opprørslederne også kommer fra Bururi provinsen i sør. Og vanligvis har en tutsi fra nord mindre status enn en hutu fra sør. Det er ett av mange tegn på en latent nord-sør konflikt, påpeker Nindorera.
Tror ikke på fred
– I august i fjor skrev regjeringen i Burundi under en fredsavtale i Arusha. Øyner du håp om fred i landet?
– Ikke slik den politiske og økonomiske situasjonen er i dag. Fredsavtalen er ikke fulgt opp av en våpenhvile. Og de to ytterliggående hutufraksjonene, FNL og FDD, har ikke skrevet under på avtalen. Tvert imot rapporteres det om stadig flere konfrontasjoner mellom regjeringssoldater og opprørere over hele landet.
Etter Nindoreras mening avhenger freden av at alle opprørsgruppene blir tatt med på fredsforhandlingene.
– Første november skal en overgangsregjering ta over og styre Burundi i tre år. Hvilke konsekvenser får det for fredsutviklingen i Burundi?
– Mange venter seg mye av interimstyret, der presidentmakten skal overføres til en person fra motsatt folkegruppe etter 18 måneder. Meningen var at den nåværende presidenten, Pierre Boyoya, skulle gi fra seg makten. Det har han ikke gjort. I de første 18 månedene skal Boyoya fortsatt regjere. Det kan være én av årsakene til de to kuppforsøkene i år fra unge ytterliggående elementer i hæren, som er misfornøyd med den nåværende presidenten.
I løpet av president Boyoyas femårige regjeringstid, er det meste blitt verre: Burundiske francs svekkes dag for dag, færre går på skole både på grunn av fattigdom og frykt, og stadig flere dør av aids og malaria.
– For meg ser det ut som om fredsprosessen er blokkert, det er for lite nytenkning og dynamikk. Personlig tror jeg en slik maktveksling vil skape unødvendige spenninger. Utfordringen er å ha frie valg og la burundierne få prøve ut hvordan det er å styre landet sammen, avslutter Louis-Marie Nindorera fra ITEKA.
