Det var en gang; sånn fra 1815 omtrent, etter Napoleonskrigene og fram til 1914, at verden var i gjenge. Det var tanker om framskritt og velferd for alle. Det var rasjonalitet, utdanning og teknologi. Ideen som hadde erobret i hvert fall deler av verden var at livet ikke skulle styres av én enkel, allvitende og allmektig autoritet. Alle samfunnets gjøremål skulle organiseres for seg, og ikke samles under en guddommelig og styrende hånd.
Det var kort sagt liberalismen, skriver den amerikanske forfatteren Paul Berman i boka “Terror and Liberalism.” Og den var kommet for å bli. Trodde man. Men under overflaten prustet et livsfornektende beist, matet av alt fra litterære nihilister til sosialrevolusjonære terrorister i datidens tsar-Russland. Det var en dyrking av dødskult som skulle slå hull i sivilisasjonens ferniss så ettertrykkelig at man aldri mer skulle vende tilbake til utgangspunktet: et samfunn som var bygget på en tankens og handlingens frihet, men der friheten ikke var absolutt men derimot relativ – den sterkeste av alle friheter.
Den absolutte friheten satte opp tesen om at alt det forbudte var lov, noe som i siste instans førte til den totale tilintetgjøring. I ordene til franske Charles Baudelaire: “Den sanne helgen er han som pisker og dreper mennesker til menneskehetens beste.” Det var mord og selvmord, først som ærerikt og ansvarlig opprør mot undertrykkende strukturer; seinere som mål i seg selv. Det var nihilisme, definert som opprør mot alle moralske verdier.
Det romantiske svermeriet for denne dødskulten, men også skuffelsen over liberalismen som svikefullt alternativ, skulle danne utgangspunktet for de totalitære systemene fra 1917 og utover. Og det tok aldri slutt. Nettopp dette “det tok aldri slutt” er utgangspunktet for Berman. For han har skrevet en bok om islamismen, som ikke er noe annet enn en fortsettelse av Europas mest destruktive totalitære ideologier fra det tyvende århundre…
Intet kort århundre
De som definerer 1900-tallet som “det korte århundret” er utilgivelig eurosentriske, skriver Berman. For det var ikke slik at de totalitære ideene brøt sammen i 1989. På den muslimske siden var baath-sosialismen og den islamske radikalismen i sterk vekst. Det var ideologier som hadde tydelige likhetstrekk med både fascismen og kommunismen. Og de var like fordi de alle tok utgangspunkt i den religiøse urmyten; eller milleniumsmyten – den som André Glucksmann har referert til som “det ellevte bud.”
Denne urmyten er å finne i Johannes Åpenbaring. Den går som følger: det finnes et Guds folk. Dette folket er under angrep. Angrepet kommer innenfra. Det er et samfunnsnedbrytende angrep båret fram av de rike byborgerne i Babylon, som har tilgang til slike ting som gull, sølv, edelstener, perler, lin, silke, elfenben, edelt tre, messing, jern, marmor, dufter, salver, røkelse, vin, olje, mel, hvete, dyr, sauer, hester, sleder – for ikke å nevne slaver og menneskers sjeler.
Byborgerne har med andre ord falt ned i den totale vederstyggelighet. De har blitt smittet av “Babylons hore.” Smitten har spredt seg til Guds folk. Slik er angrepet innenfra. Men det er også et angrep utenfra – ledet av krefter som tilber Satan i hans synagoge. Disse angrepene; innenfra og utenfra, vil bli slått voldsomt tilbake. Dommedagskrigen, Armageddon, vil finne sted. De subversive og urene byborgerne i Babylon vil bli utslettet, sammen med all deres styggedom. De sataniske kreftene fra det mystiske utenforlandet vil bli stanset. Ødeleggelsene vil være fryktelige. Men det er ingenting å være redd for: det hele vil være over i løpet av en time. Etterpå, når tilintetgjørelsen er fullført, vil Kristi rike bli etablert og vare i tusen år. Og Guds folk vil leve i renhet og underdanighet til Gud.
Slik var urmyten, og Albert Camus har vist hvordan ideen om myten i dens moderne versjon startet som en litterær øvelse blant poeter. Tematikken er til stede hos Rimbaud, og hos Ruben Dario – Latin-Amerikas største dikter. I årene før første verdenskrig ble myten til politisk teori. De store teoretikerne i det tyvende århundre omformet myten og skapte ideologier som var tilnærmet identiske:
Det var alltid et Guds folk, hvis rene og ubesmittede liv hadde blitt underminert. Innenfor kommunismen var dette folket proletariatet. Innenfor fascismen: barna av den romanske ulven. For Francos phalangister: katolikkene og Kristus krigere. For nazistene: den ariske rase.
På den andre siden var det alltid de undergravende kreftene; ekvivalenten til byborgerne i Babylon. For kommunistene var det borgerskapet og kulakkene. For fascistene og phalangistene: kosmopolittene. Og så var det jo alltid jødene, for både nazismen, fascismen og i siste instans også Stalin.
Og som den siste veggen i trekanten: byborgerne fikk alltid hjelp av sataniske krefter som presset Guds folk fra alle sider. Det var kapitalismen, eller den jødiske konspirasjonen, eller sovjetisk og amerikansk teknologi – i Heideggers tolkning. Det var disse kreftene som måtte tilintetgjøres. På slutten av dagen, etter Armageddon, ville tusenårsriket oppstå: Proletariatets diktatur. Det gjenoppståtte Romerriket. Kristi rike. Det tredje rike. Muhammads rike…
Eksport fra Europa
For Berman har høyre-ekstreme og venstre-ekstreme ideologier og systemer flere fellestrekk enn særtrekk. De tilhører ” de nye bevegelsene,” som er patologiske massebevegelser der dødskulten er et sentralt element; bevegelser blottet for fornuft og rasjonalitet, og dermed uforklarlige i henhold til logiske tankebaner. Det som får slike bevegelser til å tikke, er irrasjonalitet og et altomfattende hat til én sentral idé: liberalismen.
Den arabiske baath-sosialismen, og den ikke spesifikt arabiske islamismen hører hjemme blant disse ideologiene. Det er – paradoksalt, sett i lys av hatet mot vesten – resultatet av en eksport fra Europa; av dette kontinentets mest destruktive krefter. Disse ideologiene er derfor verken nye eller originale. Det er den samme gamle urmyten:
Det finnes et Guds folk, som tilfeldigvis er muslimene. De er under angrep fra korsfarere og jøder. Innenfra kommer angrepet fra mennesker som kaller seg muslimer, men som ikke er det. De er derimot del av det barbariske jahili – den hedenske ignoransen fra tiden før Muhammad – og må utryddes.
Utrydd! Det var den egyptiske tenkeren Sayyid Qutbs viktigste budskap. Han så et islam som var i ferd med å bli rensket vekk fra jordens overflate. Og han svarte på trusselen ved å skape et nytt tusenårsrike mellom permene, en fysisk størrelse og ikke bare en religiøs vekkelse. En ren og ubesmittet islamsk stat, der Gud og Shariah skal styre livene; et perfekt samfunn – rensket for smitte – som skal vare i tusen år.
For Berman er islamismen altså en ny variant av totalitarismen. Og som alltid før er vi, i vår rasjonalitet, ikke i stand til å gjenkjenne faren når patologiske massebevegelser går berserk i en dødskultens svermeri. Det rasjonelle imperativet gjør at vi er tilbøyelig til å mene som Noam Chomsky: at det hele er en kamp mellom korporativ grådighet (amerikansk) på den ene siden, og frihetslengsel (tredje verden) på den andre. Men slik kan ikke dette forklares, mener Berman, fordi denne analysen forutsetter en rasjonalitet og en logikk som disse “nye bevegelsene” mangler.
Heller enn å (bort)forklare disse patologiske massebevegelsene, må de kontres. De liberale forsvarsverkene må rigges opp, og i siste instans må man gå til krig. En krig til forsvar av den liberale sivilisasjonen; det er det som foregår i Irak nå, mener forfatteren. Og i motsetning til kriger der olje og økonomisk profitt er motivene, mener Berman den liberale krigen er både nødvendig og legitim.
