Leder: Et mulig skjebnevalg

Mandag står Norge overfor et valg som kan påvirke den politiske balansen i Nord-Europa. Din stemme teller.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

dag@nytid.no

twitter.com/DagHerbjornsrud

Det er en påtagelig forskjell mellom hvordan internasjonale og norske valgkommentatorer analyserer de mulige resultatene etter stortingsvalget mandag 14. september.

I Norge framstilles ofte valget som nok et, mer eller mindre traurig, valg mellom rødt og blått. Spesielt spillet på borgerlig side får mye oppmerksomhet: Hvem vil samarbeide med hvem? Og hvem er sur på hvem i dag, fordi de ikke stilte på bilde med den eller den i går? Det skal også sies at en del av de store forventningene til den rødgrønne regjeringen ikke er blitt innfridd de siste fire årene: Verken når det gjelder fattigdomsfjerning, miljøsatsing eller et mer inkluderende «det norske vi», tross forsøkene. Politikk er ikke det muliges kunst. Politikk er knuste illusjoner.

Samtidig er det klart at vi ved valget i 2009 står overfor noe helt annet enn ved de foregående stortingsvalg. Det kommer tydelig fram i denne ukas Ny Tid, der vi har snakket med valgforskere, mediefolk og politikere i ulike nordeuropeiske land. Og bildet som kommer fram, er entydig: Det er Fremskrittspartiets mulige regjeringsdeltagelse, og partileder Siv Jensens muligheter for å bli statsminister, som er dét ene, avgjørende spørsmålet.

I Norge virker ikke denne muligheten lenger å være så overraskende eller sjokkerende. For det første har denne etterfølgeren til Anders Langes parti beveget seg et langt stykke fra den tid da det ble stiftet på penger fra apartheidregimet i Sør-Afrika, slik Dagens Næringsliv har avslørt. Frp er også noe annet i dag, i likhet med de fleste andre partier, enn da tidligere formann Carl I. Hagen på 80-tallet brukte et falskt innvandrerbrev for å skaffe seg den første, viktige oppmerksomheten. Og annerledes enn da liberalere og ekstremister ble kastet ut av partiet på begynnelsen av henholdsvis 90- og 00-tallet. I dag framstår partiet som gjennomprofesjonalisert. Men det gjør ikke partiet mindre problematisk.

Som det kommer fram også i boka Høyrepopulisme i Vest-Europa, som lanseres 11. september, inngår Frp i en større bevegelse i dagens Europa: en høyreorientert bevegelse som har fått økt innflytelse etter nettopp terrorangrepene i USA 11. september. I Danmark, har Pia Kjærsgaard og Dansk Folkeparti, Frps forbilde, de siste åtte årene fått en enorm innflytelse over den sentrumsborgerlige partiene. Men det er noe enda mer vi nå står overfor mandag. Jensen er nemlig en yngre, dyktigere og mer framtidsrettet partileder enn Kjærsgaard. Jensen vil ved et borgerlig flertall kunne få nettopp den regjeringsdeltakelsen som Kjærsgaard er blitt nektet i mange år.
Og det blir feil å tro at høyrepopulismen er en utenlandsk import, i det minste er den skandinavisk. Fremskridtspartiet i Danmark og Fremskrittspartiet i Norge ble begge stiftet i 1973, som de første i Europa. Danmark og Norge har slik ligget i front før på dette feltet. Nå kan det skje igjen.

Norge kan mandag bli et utstillingsvindu for et høyrepopulistisk parti med regjeringsmakt i Europa. Jensen kan klare det Haider og Kjærsgaard aldri klarte. Det gir perspektiver. Derfor er mandagens valg først og fremst et valg for eller imot Frp. Det er et valg om hva slags Norge vi ønsker å skape i det 21. århundre.

SV har i løpet av disse fire årene klart å vise at det er et ansvarlig parti, ikke bare et opposisjonsparti som det har vært i fire tiår tidligere. Finansminister og partileder Kristin Halvorsen har gjort til skamme de fleste skremmebilder. Men samtidig har partiet mistet en del av sjela på veien. Det har ikke vært for mange plendemonstrasjoner eller dissenser, snarere tvert imot.

Det handler ikke bare om hvor mange kameler man kan svelge, men om hvordan man ser ut og føler seg etter å ha fortært nok en dromedar. Valgresultatet vil avgjøre suksessen, men SV kunne i større grad ha drøftet åpent hvorvidt en regjeringsdeltagelse er det beste for partiet. Makten er bra for de som får en statsrådspost, men dersom dette nå fører til at partiet mister sin identitet som et radikalt alternativ til storebror Ap, og SV nå mister enda flere stortingsplasser, bør man heller gå ut av regjering og finne seg sjæl utenfor regjeringskontorene.

Slik det er nå, mangler vi flere radikale og globalt orienterte stemmer på Stortinget. Derfor burde et parti som Miljøpartiet De Grønne, eller for den saks skyld en kandidat som RVs Erling Folkvord, også være representert. Vi trenger økt mangfold på Stortinget, ikke mer enfold.

---
DEL