I martyrdødens venterom

EURODOK: To unge menn venter på å bli kalt ut til aksjon som selvmordsbombere i Syria. Pål Refsdals nye dokumentarfilm tegner et overraskende intimt portrett.

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

Dugma – The Button
Regi og foto: Pål Refsdal

Dugma – The Button tegner et overraskende intimt portrett av to frivillige frontkjempere, mens de venter på deres tur på listen over martyrer som skal kjøre en lastebil med sprengstoff mot fienden og trykke på utløserknappen – på arabisk kalt «dugma». Disse er den 32 år gamle saudieren Abu Quawara al-Maki og Lucas Kinney, en 26-årig konvertitt fra Vest-London som nå går under navnet Abu Basir al-Britani. Refsdals nye film er ikke bare bemerkelsesverdig på grunn av den åpenhjertige tilgangen han har fått til de unge mennene, men fordi den viser dem som til dels ordinære og ikke minst sympatiske mennesker.

Krevde løsepenger. Men la oss ta en omvei først for å belyse regissørens arbeide: «Jeg takker myndighetene, de har gjort en kjempejobb som jeg ikke visste om da jeg satt kidnappet.» Slik innledet Pål Refsdal (ifølge Nettavisen 16.11.09) en pressekonferanse i november 2009, i kjølvannet av at han tidligere samme måned ble kidnappet av en Taliban-alliert gruppe da han var i Afghanistan for å lage en dokumentarfilm.
Refsdal hadde tidligere vært i Afghanistan allerede som 21-åring, da han i 1985 deltok i Mujahedins kamper mot de sovjetiske styrkene. Senere har han som journalist ofte oppsøkt farlige konfliktområder, deriblant El Salvador, Nicaragua, Sri Lanka, Myanmar, Kosovo og Tsjetsjenia.
Etter seks dager som Taliban-gruppens fange ble Refsdal løslatt. Det ble spekulert i om dette skyldtes at han konverterte til islam, men det ble også påstått at det var fordi nordmannen beviselig var journalist, ikke spion. Kidnapperne syntes på sin side å ha vært motivert av løsepenger, med et opprinnelig krav på 500 000 dollar – som Refsdal selv fikk forhandlet ned til 20 000 dollar. Men utenriksminister Jonas Gahr Støre og Utenriksdepartementet var tydelige i sine uttalelser på at norske myndigheter på prinsipielt grunnlag ikke ville etterkomme kravet om løsepenger.
Den nevnte kjempejobben myndighetene satte i gang for å få Refsdal løslatt, skal ha involvert et femtitalls personer. I etterkant besluttet UD likevel ikke å rette økonomiske krav mot Refsdal, til tross for at han ble kidnappet i en provins han skal ha blitt frarådet å reise til av den norske ambassaden i Kabul.
Blant de mange invoverte i frigivningsprosessen var produsent Kjetil Johnsen fra selskapet November Film. I egenskap av å være Refsdals arbeidsgiver fikk han en sentral rolle i dette arbeidet, hvor han blant annet skulle være til stede under utleveringen i Afghanistan.

Skjulte opptak. Naturlig nok ble det aldri noe av filmen med arbeidstittel På den andre siden, som Refsdal var i Afghanistan for å lage. I hvert fall ikke i sin opprinnelig tiltenkte form. I oktober 2010 kom imidlertid Brennpunkt-dokumentaren Kidnappet av Taliban, regissert av Refsdal og Aksel Storstein, og produsert av Johnsen fra November Film. Filmen inneholder blant annet skjulte opptak av samtaler Johnsen hadde med norske myndigheter underveis i arbeidet med å få frigitt Refsdal, hvor løsepenger snakkes om som en mulighet. Utenriksdepartementet klaget programmet inn for Pressens Faglige Utvalg, på grunnlag av at Johnsen var involvert som Refsdal arbeidsgiver, men samtidig opptrådte som journalist – og gjorde skjulte opptak av samtalene med kriseteamet.
Til slutt skal det ikke ha blitt utbetalt løsepenger, noe som vel også fremgår av fjernsynsdokumentaren. Men man kan sette noen store spørsmålstegn ved nødvendigheten av å offentliggjøre de interne samtalene som ble gjort underveis i denne prosessen. Det er naturligvis en fare for at deling av slik informasjon kan begrense norske myndigheters muligheter for å løse senere kidnappingssaker – i tillegg til at det opplagt kan ha svært negative konsekvenser dersom det gis inntrykk av at utbetaling av løsepenger faktisk kan forekomme, til tross for myndighetenes offisielle holdning til dette. PFU ga da også UD medhold i klagen, og mente NRK hadde brutt god presseskikk ved å vise dokumentaren (som for øvrig er tilgjengelig til ubegrenset tid på Nrk.no).

Refsdals uredde innsats har unektelig resultert i en sterk dokumentarfilm som ikke kunne ha blitt laget fra trygg avstand.

Med andre ord er det med en ikke særlig god bismak man ser tilbake på Pål Refsdals takk til myndighetene under den nevnte pressekonferansen, i lys av hvordan han og produsent Johnsen faktisk valgte å vise sin takknemlighet. Som også står i en viss kontrast til hvordan norske og internasjonale medier uten unntak fulgte UDs oppfordring om ikke å omtale kidnappingen så lenge arbeidet med å frigjøre ham pågikk.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here