I martyrdødens venterom

EURODOK: To unge menn venter på å bli kalt ut til aksjon som selvmordsbombere i Syria. Pål Refsdals nye dokumentarfilm tegner et overraskende intimt portrett.

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Dugma – The Button
Regi og foto: Pål Refsdal

Dugma – The Button tegner et overraskende intimt portrett av to frivillige frontkjempere, mens de venter på deres tur på listen over martyrer som skal kjøre en lastebil med sprengstoff mot fienden og trykke på utløserknappen – på arabisk kalt «dugma». Disse er den 32 år gamle saudieren Abu Quawara al-Maki og Lucas Kinney, en 26-årig konvertitt fra Vest-London som nå går under navnet Abu Basir al-Britani. Refsdals nye film er ikke bare bemerkelsesverdig på grunn av den åpenhjertige tilgangen han har fått til de unge mennene, men fordi den viser dem som til dels ordinære og ikke minst sympatiske mennesker.

Krevde løsepenger. Men la oss ta en omvei først for å belyse regissørens arbeide: «Jeg takker myndighetene, de har gjort en kjempejobb som jeg ikke visste om da jeg satt kidnappet.» Slik innledet Pål Refsdal (ifølge Nettavisen 16.11.09) en pressekonferanse i november 2009, i kjølvannet av at han tidligere samme måned ble kidnappet av en Taliban-alliert gruppe da han var i Afghanistan for å lage en dokumentarfilm.
Refsdal hadde tidligere vært i Afghanistan allerede som 21-åring, da han i 1985 deltok i Mujahedins kamper mot de sovjetiske styrkene. Senere har han som journalist ofte oppsøkt farlige konfliktområder, deriblant El Salvador, Nicaragua, Sri Lanka, Myanmar, Kosovo og Tsjetsjenia.
Etter seks dager som Taliban-gruppens fange ble Refsdal løslatt. Det ble spekulert i om dette skyldtes at han konverterte til islam, men det ble også påstått at det var fordi nordmannen beviselig var journalist, ikke spion. Kidnapperne syntes på sin side å ha vært motivert av løsepenger, med et opprinnelig krav på 500 000 dollar – som Refsdal selv fikk forhandlet ned til 20 000 dollar. Men utenriksminister Jonas Gahr Støre og Utenriksdepartementet var tydelige i sine uttalelser på at norske myndigheter på prinsipielt grunnlag ikke ville etterkomme kravet om løsepenger.
Den nevnte kjempejobben myndighetene satte i gang for å få Refsdal løslatt, skal ha involvert et femtitalls personer. I etterkant besluttet UD likevel ikke å rette økonomiske krav mot Refsdal, til tross for at han ble kidnappet i en provins han skal ha blitt frarådet å reise til av den norske ambassaden i Kabul.
Blant de mange invoverte i frigivningsprosessen var produsent Kjetil Johnsen fra selskapet November Film. I egenskap av å være Refsdals arbeidsgiver fikk han en sentral rolle i dette arbeidet, hvor han blant annet skulle være til stede under utleveringen i Afghanistan.

Skjulte opptak. Naturlig nok ble det aldri noe av filmen med arbeidstittel På den andre siden, som Refsdal var i Afghanistan for å lage. I hvert fall ikke i sin opprinnelig tiltenkte form. I oktober 2010 kom imidlertid Brennpunkt-dokumentaren Kidnappet av Taliban, regissert av Refsdal og Aksel Storstein, og produsert av Johnsen fra November Film. Filmen inneholder blant annet skjulte opptak av samtaler Johnsen hadde med norske myndigheter underveis i arbeidet med å få frigitt Refsdal, hvor løsepenger snakkes om som en mulighet. Utenriksdepartementet klaget programmet inn for Pressens Faglige Utvalg, på grunnlag av at Johnsen var involvert som Refsdal arbeidsgiver, men samtidig opptrådte som journalist – og gjorde skjulte opptak av samtalene med kriseteamet.
Til slutt skal det ikke ha blitt utbetalt løsepenger, noe som vel også fremgår av fjernsynsdokumentaren. Men man kan sette noen store spørsmålstegn ved nødvendigheten av å offentliggjøre de interne samtalene som ble gjort underveis i denne prosessen. Det er naturligvis en fare for at deling av slik informasjon kan begrense norske myndigheters muligheter for å løse senere kidnappingssaker – i tillegg til at det opplagt kan ha svært negative konsekvenser dersom det gis inntrykk av at utbetaling av løsepenger faktisk kan forekomme, til tross for myndighetenes offisielle holdning til dette. PFU ga da også UD medhold i klagen, og mente NRK hadde brutt god presseskikk ved å vise dokumentaren (som for øvrig er tilgjengelig til ubegrenset tid på Nrk.no).

Refsdals uredde innsats har unektelig resultert i en sterk dokumentarfilm som ikke kunne ha blitt laget fra trygg avstand.

Med andre ord er det med en ikke særlig god bismak man ser tilbake på Pål Refsdals takk til myndighetene under den nevnte pressekonferansen, i lys av hvordan han og produsent Johnsen faktisk valgte å vise sin takknemlighet. Som også står i en viss kontrast til hvordan norske og internasjonale medier uten unntak fulgte UDs oppfordring om ikke å omtale kidnappingen så lenge arbeidet med å frigjøre ham pågikk.

Tilbake i krigssonen. Kidnappingen synes heller ikke å ha skremt Refsdal fra å oppsøke krigsområder som journalist. Og godt er for så vidt det. I sin nye dokumentar Dugma – The Button har han reist til Syria, som for tiden er verdens dødeligste land å oppholde seg i for Refsdals yrkesgruppe. (Ifølge organisasjonen Committee to Protect Journalists har hele 91 journalister blitt drept i Syria siden 2012.) Her har han en fulgt en gruppe selvmordsbombere fra Al Qaidas Nusra-front, gjennom seks uker fordelt på én reise i desember 2014 og én i mai–juni i fjor.
Denne gangen har Refsdal for øvrig byttet produsent fra November Film til Medieoperatørene ved Ingvil Giske, som nok er et klokt valg.

Med tillatelse. Når Refsdal nå har oppsøkt en gruppe som anses som en terrororganisasjon av USA og EU, er det naturligvis ikke uten risiko for å bli kidnappet på ny. Den norske filmskaperen har imidlertid uttalt til Newsweek at Nusra riktignok kidnapper eller arresterer folk, men at disse personene i så fall har entret området deres uten tillatelse. Selv hadde han fått godkjent hva han omtaler som en «jobbsøknad» til Nusra, om å reise til den opprørsstyrte delen i Syria for å filme krigerne der. Angivelig uten noen form for sensur, utover at han ble bedt om ikke å filme visse individer eller eksteriørbilder av husene.
Man kan dog påpeke at det også ble gitt lovnader om beskyttelse da Refsdal ble invitert til Taliban i 2009, uten at det forhindret en «cowboy» i gruppen fra å kidnappe ham. Men denne gangen skjedde ikke noe liknende, og Refsdals uredde innsats har unektelig resultert i en sterk dokumentarfilm som ikke kunne ha blitt laget på trygg avstand.

Kombinasjonen av menneskelige portretter med et innblikk i de fanatiske feilslutningene bak avgjørelsen om å gi sitt liv til en hellig krig, gjør Dugma til en viktig film.

Fremmedkrigere. Det er laget flere dokumentarer om folk som lar seg verve som fremmedkrigere, deriblant Deeyah Kahns JIHAD: A Story of the Others. Jeg anbefaler både denne og britiske Robb Leech’ Min bror, terroristen, som handler om regissørens egen halvbror og dennes radikaliseringsprosess (som han tidligere også har behandlet i filmen Min bror, islamisten). Men der Kahn intervjuer personer i Storbritannia med en jidhadistfortid som de nå tar avstand fra, og Leech oppsøker radikaliseringsmiljøer i samme land, skiller Dugma – The Button seg ut nettopp ved å være til stede i krigssonen med dedikerte selvmordsbombere.

Sterke kontraster. Refsdal veksler dessuten mellom sekvenser hvor hovedpersonene diskuterer og beskriver (også i teknisk detalj) det i deres øyne hellige oppdraget de har påtatt seg, og langt mer trivielle øyeblikk hvor det for eksempel snakkes om mat. Denne kontrasten forsterkes ytterligere av flere scener hvor al-Maki tilkjennegir en påfallende vakker sangstemme. Hele tiden føler man imidlertid på den spente vissheten om at mennene primært går og venter på å bli kalt ut til den endelige oppgaven, noe som kan skje når som helst. Al-Maki gjengir samtaler med foreldrene om sin selvvalgte martyrdom, og filmen viser også at han tydelig rørt ser på videoopptak av sitt eget barn – som ble født etter at han dro til Syria. Al-Britani gifter seg på sin side i løpet av perioden Refsdal fulgte ham, og blir ytterligere utfordret i sitt kall når hun muligens er gravid. Men samtidig tilsier hans religiøst funderte overbevisning at han naturligvis skal bli testet, for å kunne vise seg martyrdøden verdig.
Det er nettopp denne kombinasjonen av menneskelige portretter med et innblikk i de fanatiske feilslutningene bak avgjørelsen om å gi sitt liv til en hellig krig, som gjør Dugma – The Button til en viktig film. Og som viser at Pål Refsdals styrke ikke bare handler om at han dedikerer seg til å dokumentere væpnede konflikter fra innsiden, men også i hans blikk for menneskene som utkjemper dem.

Noen av opplysningene om Refsdals arbeid med Dugma – The Button er hentet fra Newsweeks artikkel «Inside Al-Qaeda: The Real Lives of Suicide Bombers in Syria» (av Jack Moore, publisert på nett 5. februar).

Dugma – The Button vises på den europeiske dokumentarfestivalen Eurodok, som arrangeres på Cinemateket i Oslo fra 9. til 13. mars.


alekshuser@gmail.com

---
DEL