Hockeysosialisme
Red Army tegner et mangefasettert bilde av det sovjetiske ishockeylandslaget under den kalde krigen. Hvordan forene kollektivisme og individets frihet?
Publisert: 2016-02-18
Red Army
Regi: Gabe Polsky
I det historiske forholdet mellom USA og Sovjetunionen finner vi en parallell mellom film og ishockey. Dette relaterer seg til et kunstnerisk så vel som politisk spørsmål: motsetningsforholdet mellom individualisme og kollektivisme.
Det sovjetiske ishockeylandslaget på 1980-tallet, som ofte regnes som tidenes beste, baserte seg på en spillestil som vektla samhandlingen mellom enkeltspillerne. Ser man på videopptak fra kamper fra dette tiåret, ser man en organisk helhet i bevegelse: Det er som om hver spiller intuitivt vet hvor medspillerne er. Hver spiller gjør seg selv minst mulig, danser ut av pasningsskygger og ofrer sin egen heltestatus for det lagstrategisk beste: å oppnå seier.
Det amerikanske hockeylandslaget ble kjent for en mer individualistisk stil. Der var det lov til å være en ener.
Vi kan se et liknende motsetningsforhold i filmer fra 1920-tallet: Der den sovjetiske montasjefilmen vektla kollektive verdier, orienterte den amerikanske filmen seg mot individet. Dette viste seg i valg av motiv: Der amerikanerne fremstilte individet som helt, gjorde russerne folket til helter.
Men vektleggingen av fellesskapet viste seg også i forståelsen av film som meningskonstruksjon. Den sovjetiske filmskaperen og teoretikeren Sergeij Eisenstein snakket om filmens helhet som en organisme: Filmens enkeltdeler – bilder, scener, sekvenser – forstås som celler i en organisk helhet. Filmens avgjørende uttrykk og tankevirksomhet skapes først i relasjonen og samhandlingen mellom enkeltdelene.
Det kan argumenteres for at relasjonen mellom enkeltelementene også er det sentrale i den klassiske hollywoodfilmen: klippets evne til å skape sammenheng ut fra fragmenter. Men dette er en tradisjon som i stor grad har lagt prestisje i individuelle scener, individers handlinger og selvstendige stjerneansikter. Den pragmatiske Howard Hawks, en av de store hollywoodregissørene fra 1920- til 1950-tallet, ga uttrykk for denne holdningen da han foreslo at det bare trengs tre gode scener – og ingen dårlige – for å lage en god film.
Hver spiller gjør seg selv minst mulig, danser ut av pasningsskygger og ofrer sin egen heltestatus for det lagstrategisk beste: å oppnå seier.
Eller som hovedpersonen i den heltedyrkende King of Hockey (Noel M. Smith, 1936), en eplekjekk hockeyspiller, svarer på spørsmålet «hvem er den jenta på tribunen?»: «Nok en …
Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?
