Red Army
Regi: Gabe Polsky
I det historiske forholdet mellom USA og Sovjetunionen finner vi en parallell mellom film og ishockey. Dette relaterer seg til et kunstnerisk så vel som politisk spørsmål: motsetningsforholdet mellom individualisme og kollektivisme.
Det sovjetiske ishockeylandslaget på 1980-tallet, som ofte regnes som tidenes beste, baserte seg på en spillestil som vektla samhandlingen mellom enkeltspillerne. Ser man på videopptak fra kamper fra dette tiåret, ser man en organisk helhet i bevegelse: Det er som om hver spiller intuitivt vet hvor medspillerne er. Hver spiller gjør seg selv minst mulig, danser ut av pasningsskygger og ofrer sin egen heltestatus for det lagstrategisk beste: å oppnå seier.
Det amerikanske hockeylandslaget ble kjent for en mer individualistisk stil. Der var det lov til å være en ener.
Vi kan se et liknende motsetningsforhold i filmer fra 1920-tallet: Der den sovjetiske montasjefilmen vektla kollektive verdier, orienterte den amerikanske filmen seg mot individet. Dette viste seg i valg av motiv: Der amerikanerne fremstilte individet som helt, gjorde russerne folket til helter.
Men vektleggingen av fellesskapet viste seg også i forståelsen av film som meningskonstruksjon. Den sovjetiske filmskaperen og teoretikeren Sergeij Eisenstein snakket om filmens helhet som en organisme: Filmens enkeltdeler – bilder, scener, sekvenser – forstås som celler i en organisk helhet. Filmens avgjørende uttrykk og tankevirksomhet skapes først i relasjonen og samhandlingen mellom enkeltdelene.
Det kan argumenteres for at relasjonen mellom enkeltelementene også er det sentrale i den klassiske hollywoodfilmen: klippets evne til å skape sammenheng ut fra fragmenter. Men dette er en tradisjon som i stor grad har lagt prestisje i individuelle scener, individers handlinger og selvstendige stjerneansikter. Den pragmatiske Howard Hawks, en av de store hollywoodregissørene fra 1920- til 1950-tallet, ga uttrykk for denne holdningen da han foreslo at det bare trengs tre gode scener – og ingen dårlige – for å lage en god film.
Hver spiller gjør seg selv minst mulig, danser ut av pasningsskygger og ofrer sin egen heltestatus for det lagstrategisk beste: å oppnå seier.
Eller som hovedpersonen i den heltedyrkende King of Hockey (Noel M. Smith, 1936), en eplekjekk hockeyspiller, svarer på spørsmålet «hvem er den jenta på tribunen?»: «Nok en beundrer.»
Politisk spill. Gabe Polskys Red Army (2014), en dokumentar om det sovjetiske hockeylandslaget på 1980- og 90-tallet, er en film som lekent, men også alvorstungt, pendler mellom Eisenstein og Hawks; en hyllest av sovjeternes samhandling (på isen) og en beundring av individet (utenfor isen).
På en humrende, nostalgisk og ambivalent måte veksler den mellom individorienterte intervjuer av karismatiske personligheter, uttrykksfulle montasjer av hockeysosialisme (der lydene av isdans, pasninger og målscoringer skaleres opp til heroiske høyder) og mer overgripende refleksjoner om totalitarismens frihetsberøvelse og privatkapitalismens materialistiske frihet.
Filmen latterliggjør kanskje de brautende amerikanske individualistene – de ser ut som rådville idioter ute på isen, mens sovjeterne inkarnerer idealene for den franske revolusjonen – men retter samtidig et kritisk søkelys på hvordan livet til de sovjetiske spillerne blir gjennomkontrollert og begrenset av statsmaktens interesser.
Red Army er en god film av flere grunner, men ikke fordi den har tre gode scener og ingen dårlige. En av filmens store kvaliteter ligger i dens formale og verdimessige lunefullhet, i tonale skifter, raske vendinger og kollasjaktige sprang fra isdans via storpolitikk til personlig patos (her er den som en uforutsigbar hockeypuck på isen). Filmen hviler aldri i én modus eller ett tankesett, men skaper en lekelysten og ikke-konkluderende «dialektikk» mellom det personlige og sosiale, og politisk og sportslig ideologi. Her er den underholdende på en reflektert måte, og reflektert på en underholdende måte. I Red Army får den velbrukte metaforen «politiske spill» en flamboyant, lattermild, men også tragisk skikkelse.
Hovedperson. Mye av filmens humor og patos kommer fra hovedpersonen Slava Fetisov, en av stjernene på det sovjetiske laget. Filmen gir stor plass til hans personlighet og ytringer, og finner mye av sin særegne humor og idiosynkratiske personlighet nettopp i dynamikken mellom Fetisov og regissør og intervjuer Polsky. Red Army har blitt markedsført med Werner Herzog som «executive producer», og selv om dette ikke tilsier at han de facto har hatt noe med filmens kreative prosess å gjøre, er det utvilsomt noe herzogsk over den underfundige humoren i intervjusettingene.
Underholdende på en reflektert måte, og reflektert på en underholdende måte.
I Into the Abyss (2011) intervjuer Herzog en ung mann som tygger tobakk. Selv om tyggetobakken tilsynelatende er ubetydelig, inkluderer regissøren opptak av mannens omstendelige og gjentakende tobakkspytting mot asfalten (det fremstår i alle fall omstendelig ved å bli tatt med i filmen). Polsky gjør noe liknende i Red Army: Han inkluderer det som ser ut til å være pauser i intervjuseansene med Fetisov. Det er ikke sjelden Fetisov sitter og ser mutt ned på mobilskjermen idet Polsky stiller ham et nysgjerrig spørsmål. Dette metafilmatiske grepet inkluderer oss i et personlig, uforutsigbart rom mellom Fetisov og Polsky, og lar oss komme tettere på individet Fetisov, som ikke så lett oppfanges av historiske narrativer.
Dokumentaren blir likevel ikke et ensidig individorientert portrett. Polsky lar alle «de fem store» sovjetiske spillerne (førsterekka på 80-tallet) bli delaktige og komme med sine perspektiver. Han er dessuten påpasselig med ikke å abstrahere disse personlighetene fra det historisk-politiske klimaet de var en del av. I intervjusettingene står de alene, fjernt fra fortidens kollektive harmoni, noen med melankoli og kanskje nostalgi i øynene.
Utopi. Var det der ute på isen, og bare der, man kjente et intuitivt samspill samtidig som man beholdt sin individuelle frihet? Var det der man følte seg fri og samtidig i ett med sine medspillere? Livet der ute på banen fremstår som en virkeliggjort utopi midt under den kalde krigen, og som et fritt spillerom mellom to ellers frihetsberøvende samfunnsformer; en Eisenstein-montasje som hamret inn mål og realiserte kollektivismens idealer uten å gjøre vold mot enkeltindividet. Som Fetisov siteres i New York Times-artikkelen «Bits of Dance and Chess Found in a Vanished Style of Play» (12.11.2014): «Vi kjente hverandre i våre celler.»
endreeid@gmail.com
---