Gjensyn med Cuba

Det tok ikke den amerikanske presse, dog med New York Times, som en vesentlig unntakelse, mange ukene før den erklærte at den kubanske revolusjonen, som begynte for alvor med Batistas flukt nyttårsaften 1958, var kommunistisk inspirert og ledet, og allerede våren 1960 var det bildet den tegnet av Cuba eller Castroland som det gjerne kalles, temmelig likt bildet av de øst-européiske land.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det tok ikke den amerikanske presse, dog med New York Times som en vesentlig unntakelse, mange ukene før den erklærte at den kubanske revolusjonen, som begynte for alvor med Batistas flukt nyttårsaften 1958, var kommunistisk inspirert og ledet, og allerede våren 1960 var det bildet den tegnet av Cuba eller Castroland som det gjerne kalles, temmelig likt bildet av de øst-européiske land. Men i juni 1960 var dette et falskt bilde, basert på dårlig og ukritisk informasjon og først og fremst på et fullstendig manglende kjennskap til forskjellen mellom de mange bevegelser verden kjenner til venstre for det demokratiske parti i USA.

I dag kan inntrykket fra Cuba oppsummeres i en setning: det denne typen amerikansk presse sa for halvannet år siden, det synes nå å være sant – stort sett, men det de sier i dag, det er ennå ikke sant. I en viss forstand later det altså til at de hadde fått rett, men spørsmålet er om disse sterkt konservative kritikere av Castro har fått rett på samme måte som vitenskapsmannen som gjør sine forutsigelser ut fra teori og data kan få rett, eller på samme måte som mannen som sier ustanselig at «nå er klokken tolv» unektelig får rett to ganger i døgnet, eller om det er på samme måte som moren som er så redd for at barnet skal leke med fyrstikker at hun til slutt nærmest driver det til å sette fyr på huset med sine dystre forutsigelser og formaninger. Sikkert er bare at Cuba er så dynamisk at gårsdagens sannhet ikke holder i dag og absolutt ikke i morgen.

Som Øst-Europa. Men man merker forskjellen med det samme man setter foten på flyplassen: det er først og fremst plakatene. For det første mengden, var det en million av dem i fjor så er det tre millioner i år. Men i fjor var det undertegnet Fidel, Ché, Camilb, Cienfuegos og andre revolusjonens helter, i år drukner selv sitatene fra Fidels taler i flommen av Marx, Engels, Lenin, Khrusjtsjov, Mao og andre kommunistlederes sitater. Og bildene: vel har Castro erklært at bilder av levende kubanere ikke skal henge offentlig – til gjengjeld er det en flom av bilder av Lenin og Mao, og bare Cubas bleke, høypannede martyr Jose Martí kan av og til sees […].

Utenlandske aviser som New York Times var det helt umulig å få tak i på Cuba – i fjor gikk det an. Det er imidlertid lett å arbeide som journalist på Cuba – i hvert fall hvis man ikke er fra USA. Men telegrammer ut blir sensurert.

På en diger transparent over en av avenyene sto det å lese: «Hvis yankiene ikke kan leve 90 mil fra et sosialistisk land, så får de heller flytte!» Dette slagordet hadde noe av den samme snert og vidd som preget de aller fleste av dem i fjor, men ellers har den velkjente, slaviske, østeuropéiske pompøse stil overtatt: fremad kamerater, mot sosialismens seier! Fred og vennskap mellom folkene! osv. For en som har reist en del i Øst-Europa og er vant til å se dette der, virker det mildest talt underlig å se det for første gang i et amerikansk naboland, bare 90 miles fra Florida. Særlig usympatisk virket en plakat med bilde av en liten gutt: «Denne gutt blir enten en patriot eller en forræder. Hva vil du?» «Lær dine barn om hva revolusjonen har utrettet». Atter andre plakater gjorde narr av representativt demokrati, som ble framstilt som det regimet man hadde under Batista. Det er sant at Cuba hadde for mange aviser og at de fleste av dem var under Batistas kontroll. Men intet påskudd og ingen av fortidens feil kan forsvare den ensretting som nå har funnet sted. Det er fremdeles mange aviser, Revolucion, La Calle, El Mundo, Sierra Maestra, osv. men de er ikke mer forskjellige enn Drammens Tidende og Buskeruds Blad, og det samme gjelder ukebladene.  Den eneste som skiller seg ut er kommunistpartiets organ Hoy, I dag, som er Cubas største avis, bedre rent teknisk og på mange måter mer interessant […].

Overalt er det høyttalere, og mens de i fjor ofte spilte musikk synes de nå å sende nyheter og meldinger og taler ustanselig. At radio og tv er helt ensrettet  sier seg selv – men det skal også sies at både de og avisene driver en storartet masseopplysningskampanje med all slags lærdom av høyst nøytral og utmerket karakter dagen og uken rundt.

Kort sagt: Propagandapresset på den kubanske borger er meget sterkt, antagelig er det så sterkt at det virker mot sin hensikt. Hver gang lederne får en ny idé, og med deres utrettelige energi og tiltaksvilje hender det meget ofte, startes et nytt propagandafelttog, nye plakater klistres oppå de gamle, så man kan følge revolusjonens historie ved å foreta en slags geologisk utgravning i lagene. Antakelig blir det for mye; selv de som fortsatt er entusiaster, og det er mange, vil antakelig gå noe trett. Det hjelper heller ikke at bokhandlerne praktisk talt bare har propagandalitteratur og intet fra USA eller Vest, og at 50 prosent av filmene som ble vist i Habana var russiske.

Forsynings-vansker. Det er ikke sant at det er noen alvorlig matmangel eller varemangel på Cuba i dag, men det som er sant er at vanskelighetene begynner å melde seg. Embargoen fra USA rammer først og fremst importørene og de som ville ha luksusartikler som bilder, tv, kjøleskap m.m. – vanlige forbrukervarer ble ikke så sterkt rammet. Det er imidlertid sant at det er vanskelig å få barberblad, såpe og kulepenner – men så en dag kommer det et skip fra Øst-Tyskland eller Sovjet med noen millioner av det ene eller det andre – dermed løses det for en stund. Deres økonomi går i rykk og napp mer enn før, det er ikke den jevne vareflom – men distribusjonsapparatet er ikke så dårlig så en ny skipslast merkes snart over øya […].

Men melk, smør og kjøtt representerer problemer, og det rasjoneres ut på samme måte som i mange land under og etter krigen […]: man blir henvist til en bestemt butikk, går tidlig om morgenen for å få et kønummer, og kommer så igjen ute på dagen. Den viktigste funksjon disse køene har, foruten å skaffe kjøtt hvis det er noe i butikken, er imidlertid å formidle rykter: kubanere har et ryktetalent som er utrolig og lang trening i å motvirke en ensrettet presse – generasjoners trening.

På restaurantene kan man fortsatt få glimrende og rikelig kubansk mat, selv om det er knapt av og til enkelte steder. På de dyreste steder kan man se folk sitte over prektige måltider og klage over knappheten mens de gnager på sitt kyllingben, og folk kan komme til en midt på gaten og rope til en så alle hører det: «Er det ikke forferdelig, vi kan ikke snakke fritt lenger!» Slik er det en viss motsetning mellom virkelighet og det mange hevder – men overalt kan man merke en tilstramning relativt til 1960, en viss dysterhet og dette gjelder spesielt i synet på hva framtiden vil bringe. De føler seg isolert og på mange måter er de det, bortsett fra at det aldri har vært så mange og så fjerne nasjonaliteter på Cuba som nå.

I fjor måtte man energisk benekte at man var amerikaner – folk insisterte på det på gaten – i år var det få som ville tro at man ikke var russer, eller i hvert fall tsjekker eller øst-tysker. Jeg ble til og med tiltalt på russisk et par ganger på gaten av unge kubanere som tydeligvis tar programmet om russisk i gymnasiene alvorlig – russisk skal nå innføres ved siden av engelsk som fremmed språk for å gjøre den kubanske ungdom mer rustet til å møte den nye sosialistiske verden. Kubanske revolusjonære la ikke skjul på at de nok mente revolusjonen ville komme til det noe tilbakeliggende landet nord for Floridastredet også – men det ville nok ta tid.

Det ville være helt galt å si at kubanerne nå har vendt seg mot Castro fordi de har oppdaget at dette går raskt mot total kommunisme etter øst-euopéisk mønster. Inntrykket er at revolusjonen og dens menn har den samme støtte på landsbygda som før for det er først og fremst bøndene som har vunnet på revolusjonen […]. De tre viktigste kommunistene er Blas Roca, som kontrollerer fagforeningene fullstendig og snart alle mulige andre organisasjoner; den grå eminense Fabio Grobart, som er polsk-født og har vært lenge i Sovjet og den tidligere omtalte redaktør av Hoy, 45 år gamle Carlos Rafael Rodriguez, som var minister i en samlingsregjering med Batista i 1940. I et intervju med ham i fjor uttalte han sin store sympati for Castros revolusjon, men også at kommunistene ønsker å holde seg i bakgrunnen  –  i år var han mindre tilgjengelig for intervju da det nettopp hadde vært et nytt mordforsøk på ham. Han går med fippskjegg ala Lenin, skriver ledere ala Lenin og er omtalt som det kubanske kommunistpartiets hjerne. Han deler med Cuevara ansvaret for den økonomiske planlegging – men har lite av Castros uhyre fengende personlighet – som ennå kan holde en forsamling trollbundet når han diskuterer med røster fra salen – enten det nå er arrangert på forhånd eller ikke. Derfor er da også Castros popularitet enda meget større enn regjeringens og man hørte stadig teorier fra regjeringsfiendtlige som samtidig er Castro-vennlige at Castro var fange i sin egen regjering og også helst ville bli kvitt kommunistene, men ikke kunne greie det. «Hvis Castro bare visste hva som skjedde, og hans rådgivere ikke prøvde å skjule det for ham, så ville nok mangt bli annerledes» var omkvedet.

Sviktende tro på og sviktende tillit til den kubanske regjering betyr imidlertid ikke økende tro på USA.

Det var bittert å besøke Cuba denne gang, ikke bare for en som syntes at revolusjonen hadde så rike løfter fordi den bygget på så mye fundamentalt godt og menneskelig – men fordi alt dette gode og fine fortsatt er der, men under et press av det tunge, dystre i nåtid og framtid.

---
DEL