Coca-cola, McDonalds og Seven Eleven på den ene siden. Okkupasjon, maktmisbruk, bomber og raketter på den andre. Mange forbinder det hele med USA – og liker det ikke.
– Det er imidlertid viktig å skille mellom hva USA gjør og hva USA er, sier Dag Herbjørnsrud.
Det høres kanskje ut som en selvfølgelighet, men Herbjørnsrud, som sammen med Stian Bromark skrev Blanke løgner, skitne sannheter i fjor, mener det er verdt å gjenta poenget. For kritikk av amerikanernes konkrete handlinger, kan være uproblematisk, skal vi tro forfatterparet. Da er det noe annet med kritikk av hva USA er: Her råder misforståelsene og irrasjonaliteten.
Misforståelser
Og det er dette som er tema for duoens neste bok – Frykten for Amerika. En europeisk historie, som kommer i slutten av oktober i år. Torsdag i neste uke starter Bjørnsonfestivalen i Molde. Der kommer Herbjørnsrud og Bromark til å være for å snakke om sitt siste prosjekt.
– En bok om USA, kunne man tro?
– Vel, mindre om USA enn om vårt forhold til USA, svarer Herbjørnsrud.
Et forhold som er mangslungent, og ifølge forfatteren og Aftenposten-journalisten, langvarig og anstrengt.
– Vesteuropeere – oss nordmenn inkludert – preges nemlig mer av vår egen bakgrunn enn av hva USA faktisk foretar seg, sier Bromark.
Slik pekes Amerika-kritikkens kilde ut: Den ligger her hjemme hos oss. Den er et europeisk identitetsprosjekt.
Marshallhjelpen
– Det er altså ingen forskjeller mellom det norske og det franske forholdet til USA?
– Joda. Det er klart det er interne forskjeller i en så bred kategori som “Vest-Europa”, men det er også sammenhenger. Det franske forholdet til USA videreføres av Norge. Franskmenn har en lang tradisjon for kamp mot angloamerikansk kulturell innflytelse. Både på det franske hjemmemarkedet og i sine postkoloniale globale ambisjoner. I Norge har en lignende avsmak for amerikansk kultur blitt videreført av kulturkonservative krefter, selv om norsk kultur selvsagt aldri kan konkurrere med den angloamerikanske internasjonalt, sier Herbjørnsrud, som har en noe overraskende tidsangivelse for når antiamerikanismen fikk fotfeste i den norske folkesjelen.
– Antiamerikanismen kom ikke så mye med studentopprøret i 1968 som med marshallhjelpen og de militære bindingene mellom Norge og USA som oppstod i 1945. Den er altså ikke et venstreradikalt prosjekt selv om kritikk av hva USA gjør nok kan være det. Kritikk av hva USA er følger nemlig en konservativ tradisjon. Og den er svært utbredt, fortsetter han, før Bromark supplerer:
– I grunnen kan det tolkes både positivt og negativt for venstresiden. De siste tre tiårene har de imidlertid fått eneretten på dette prosjektet, men fortsatt med kulturkonservative argumenter mot folkelig og fordummende amerikansk kultur. Antiamerikanismen stikker dypere enn å kritisere amerikanernes okkupasjon i Irak eller kreve at de skal trekke seg ut av Vietnam, sier han.
– Så det man kanskje kan kalle “den essensialistiske antiamerikanismen” har hatt et solid kulturelt fotfeste, ja nærmest kulturelt hegemoni, i Norge siden 1945?
– Ja minst, om ikke lenger. Vi titter enda lenger tilbake i vår bok, sier de to.
Makt eller rett?
– Robert Kagan, forfatteren av Paradise and power, beskriver et slikt dypt transatlantisk skisma i den sikkerhetspolitiske situasjonen etter murens fall. Deler dere de dystre perspektivene på kløften mellom USA og Europa?
– Vi har hatt nok med nåtiden og fortiden i arbeidet med denne boka, men vi kommer til å trekke frem en mann som Charles A. Kupchan (The End of the American Era). Han beskriver skillet som et nytt Øst mot Vest, og utelukker ikke, ja nesten antyder, at det kan gå så langt som til å bli en militær konflikt. Vi viser til både europeiske og amerikanske eksperter som sier at utviklingen etter den kalde krigen, og særlig etter 11. september 2001, har gitt oss en ny situasjon. Det har også vært noe av utgangspunktet vårt for å skrive denne boken, sier Bromark.
Men likevel. Ensidige (og ikke minst entydige) pessimister vil de to forfatterne ikke være.
– I en slik situasjon må vel alle gode krefter støtte Europa som insisterer på en internasjonal rettsorden mot et USA som insisterer på at makt er rett?
– Kanskje. På den annen side kan det hende at spørsmålet er feil stilt. Kanskje er ikke motsetningen så sterk. Her vil jeg helst ikke røpe hvilke eksempler som puttes ned på papiret, men vi har en del av dem, og de viser at ting ikke er så enkle som en del vil ha det til. På dette punktet er boka en fortsettelse av Blanke løgner, skitne sannheter, som blant annet viste at skillene mellom Islam og Vesten er mindre klare enn vi trodde.
Holder på kortene
Noe særlig mer konkret vil de to ikke ut med på dette tidspunktet.
– Men noe mer må dere vel kunne si om eksemplene?
– Vi kommer til å snu opp ned på en god del myter ved hjelp av eksempler fra europeisk kulturhistorie de siste fem hundre årene. Og eksemplene kommer til å vise at både de som sier vi har en farlig konflikt og de som sier at frykten for Amerika er overdrevet, har feil. Det er dette kritiske blikket på våre egne holdninger til USA som er fokus, forklarer Herbjørnsrud.
– Så hypotesen om at antiamerikanismen bunner i et europeisk identitetsprosjekt, gjør den ikke grunnløs?
– Man kan også si det motsatte. Det er helt naturlig for nordmenn og vesteuropeere å frykte USA. Frykter man ingenting, verken ved landet folket eller kulturen, er det merkelig. I alle fall dersom man har opplevd noe av den kalde krigen.
Frykten
– Hva frykter dere selv ved USA, da?
– Før vi begynte å skrive fryktet vi begge USA som alle andre folk. Vi delte mange av fordommene om et kulturløst og aggressivt land. Nå vil vi heller si at vi frykter vår frykt for Amerika mer enn vi frykter Amerika selv. Det betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis er feil å frykte USA. Heller at vi må spørre når det er riktig og når det ikke er riktig å føle en slik frykt.
