Forbausende flott fortelling

Dag Skogheim har skrevet en vellykket barndomsskildring om en oppvekst mellom brygge, butikk og bakeri.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En eldre mann sitter i sin rullestol og lar livet, det levde, rulle over sitt indre øye. Han erindrer.

«Erindringene mine er mine høytidsgjester, spør du meg. Jeg tror det finnes hendelser, sammenhenger i mitt liv som fremdeles er fjerne og ukjente. De er viktige for meg, og jeg søker hele tiden etter svar på hvorfor livet mitt ble som det ble. I dette ligger ingen bitterhet, men en stadig økende nysgjerrighet, hva skjedde egentlig? Jeg lever, jeg sanser fremdeles, kan søke og samle rester av en fortid som i hvert fall kan gi antydningen til et svar.»

Det er altså dette svaret denne teksten forsøker å gi, både leseren og fortelleren Thorvald, og ikke til å underslå at det etter hvert er utgitt et utall bøker fra de nærmeste og fjerneste himmelstrøk som handler om akkurat dette: barndom og oppvekst. Spørsmålet er derfor om det er mulig å si noe nytt sjøl om handlingen aldri så mye legges til en småby nordpå mellom brygge, butikk og bakeri.

Hvem er så Thorvald – fortelleren? Han er sønn av Hagar, med finsk-russisk avstamning, og Sandof som seilte på havet (denne romanen er full av andre velklingende og merkelige navn som for eksempel Irmelin, Viola, Alyson, Jutta). Klimaet i denne småbyen et sted i Finnmark fylke er værhardt, direkte og tøft, så vel fysisk som mentalt.

Som 14-åring opplever Thorvald at storebroren og en kamerat drukner, en skjellsettende historie som han bærer med seg hele livet. Og det verste av alt er at Thorvald spør seg sjøl om han kunne ha gjort noe for at dette ikke skulle ha skjedd. Spørsmålet kvitter han seg aldri med.

Den som har møtt døden i ung alder, glemmer den aldri. Her er vi mange som kan snakke av egen erfaring. Eller som Jutta Bach, en av personene i denne romanen, som veit han har mistet broren sin, sier: «Slikt går aldri over, Thorvald, det å miste sine nærmeste kan aldri gå over.» Også hun visste dette av erfaring: «Vi er bare tre igjen, far, en bror og jeg, i en familie med elleve mennesker er vi bare tre igjen … bare tre igjen.»

Dag Skogheims «Erindringer om Thorvald» er en klassisk oppvekst- og dannelsesroman. Livet sjøl, som det så upresist heter, bygdesamfunnet og alt hva som skjer der av stort og smått, er den egentlige skolen, den beste lærdomsarenaen. Den offisielle skolen med matematikk, norsk, engelsk og snøballkrig i friminuttene, den kommer her i andre rekke. Og sånn har det vel vært for de fleste av oss, til fortvilelse for landets profesjonelle pedagoger.

For som Thorvald kommer vi alle fra et lokalt miljø. Det er i hjembygda og hjembyen vi lærer livets første famlende trinn, det er der vi legger grunnlaget. I disse ofte små, men alltid ekte og opprinnelige miljøene, er det vi skaper oss, det er her vi blir det vi sjelden eller aldri greier å fri oss fra. Og her fins det vinnere og tapere, her omdannes noen til engler andre til mordere. Disse miljøene, og de hendelsene vi her opplever, blir vi aldri helt ferdig med, de innskrives i våre liv til døden skiller oss ad.

Sånn er det for Thorvald også. Hans barndoms dal syns liten og lukket, særlig i ettertid, men er den verden – den eneste mulige – han har. Akkurat sånn det er for oss alle. Kanskje er det derfor vi har så stort behov for å forstørre denne verden? For ved å gjøre vår verden stor og betydningsfull, oppgraderer vi oss sjøl også. Ved å høre om, lese om, andres oppvekst, blir vår egen oppvekst, på et helt annet sted, også viktig og verdifull. Er det derfor oppvekstromaner fortsetter å fascinere oss? Er det derfor vi (i hvert fall enkelte av oss) kan lese den ene etter den andre – hver bokhøst – uten å bli lei?

Den viktigste oppvåkningen for den 14 år gamle Thorvald skjer likevel ikke gjennom sorgen og tapet av broren eller ved det faktum at døden fins som en nødvendig og ubehagelig del av livet. Nei, det er kanskje den enda mer uforklarlige erotikken, spenningen mellom kjønnene, han først og fremst møter og tenner på i denne fasen av sitt liv. Han skjønner like lite som de fleste andre av oss gjorde den gangen da vi utforsket vår egen og de andres kropper. Det blir et voldsomt møte for Thorvald dette. Samtidig opplever han avvisning, og ikke å bli akseptert som noe i en voksenverden. Han blir rett og slett forbisett av de voksne, han blir ikke regnet med, blir ikke tiltalt med navns nevnelse. Han er bare en noen – ikke Thorvald.

Prosaen til Skogheim er enkel og liketil. Setningene er i all hovedsak rene og relativt korte uten vanskelige fremmedord eller billedskapende konstruksjoner. Det metaforfattige språket kler denne lavmælte historien svært godt.

Men av og til, brått og når du minst aner det – gjerne når noe dramatisk skal fortelles – slår språket over i et helt annet toneleie og får mer intensitet – som for eksempel her: «Så er jeg plutselig i skogen, spiser blad, spiser bær mens hjertet fremdeles hamrer i meg der jeg står og favner en furu og lukker øynene mot solstrålene mellom duftende grener og kvae, ler, ler skingrende og slår mine flate hender mot furuleggen, roper og ler at jeg snart er femten år, at jeg nok aldri har klatret et kirkespir eller sittet en juledags natt i en likkjeller, men jeg har vært den som med egne øyne fulle av septembersol har sett Åsa naken i en blå seng og fått stryke hennes knær og fått kysse begge hennes bryst og er uendelig mer enn en hvemsomhelst og jeg heter Thorvald og vil ikke annet enn møte henne i denne skogen i morgen den dag.»

Thorvald rammes en dag av en dobbelt ulykke. Da, mens livet ser som mørkest ut, viser kjærligheten seg som større enn alt – ja, nesten større enn livet. Uten kjærligheten, uten Irmelin, kunne det nok gått veldig galt for Thorvald. Jeg er såpass romantisk at jeg tror det ville ha blitt en mye dårligere bok også om så hadde skjedd.

Avslutningen av denne romanen er ikke spesielt original, men likevel sterk på en måte som en produksjon fra Hollywood aldri kan bli. Den viser hvor mye det betyr at mennesker bryr seg om hverandre, at omsorg og samhørighet er krefter som er sterkere enn det mektigste jordskjelv. Skogheim beskriver en kjærlighetskraft så sterk at den gjør utslag på Richters skala.

«Erindringer om Thorvald» er en lite nyskapende roman om livets – og litteraturens – evige problemer. Det som imidlertid forbløffer meg mest er at til tross for at jeg har lest mange lignende historier som denne, lar meg rive med. Romanen glitrer verken med overraskende språkbilder, sprelske formuleringer eller originale fortellertekniske eller andre litterære virkemidler. Den er rett og slett ikke noe annet enn en forbausende flott fortelling. Noen annen og bedre grunn for at jeg likte denne romanen – og anbefaler andre å lese den – har jeg dessverre ikke.

---
DEL

Legg igjen et svar