Filmskaperen som den gode fe

Settes en dokumentarfilms troverdighet på spill når regissøren griper inn i den portretterte livshistorien for å få et ønsket og mer salgbart resultat? Filmen Sonita er en viktig fortelling om seier over kvinneundertrykkende tradisjoner, men reiser også vanskelige spørsmål om filmskaperens rolle.

Sonita opptrer etter visningen av filmen med samme navn under dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam. FOTO: AFP PHOTO / ANP/ BAS CZERWINSKI
Hilde Susan Jægtnes
Forfatter, og filmkritiker i Ny Tid.

Sonita
Regi og manus: Rokhsareh Ghaem Maghami

18 år gamle Sonita Alizadeh står på en scene i California. Med dådyrøyne og blendende hvite tenner hvisker rapperen begynnelsen på hiphop-låten «Brides for Sale». Ordene er fremmede for det amerikanske publikummet, men formidles med en glødende intensitet som vekker respons. Og Sonitas historie er i sannhet eventyrlig. I løpet av de tre årene Sonita var hovedperson i iranske Rokhsareh Ghaem Maghamis dokumentar, forvandlet hun seg med regissørens hjelp fra papirløs afghansk flyktning som vasket toaletter i Iran, til hiphop-fenomen og aktivist i USA.

 

Favoritteventyr. Regissører som dokumenterer samfunnsproblemer, kan ikke unngå å bli konfrontert med sin egen rolle i felten. Skal de være en passiv observatør i håp om at noen i publikum tar opp kampen mot urett − eller skal de være en aktiv pådriver for positive endringer? I De andre (2012) valgte Margreth Olin å beholde observatørrollen, og ikke i for stor grad hjelpe de utviste unge asylsøkerne, selv om hun i ettertid bemerket at det var en vanskelig beslutning. I Helena Trestikovas Marcela (2006) krysser derimot regissøren bevisst grensen fra observatør til støttespiller i avgjørende øyeblikk i Marcelas liv.
Dramaturgien i Sonita er til forveksling lik ett av Hollywoods favoritteventyr. Ved hjelp av den gode feens magiske krefter vinner undertrykte Askepott innpass på riktig arena, og får sitt største ønske oppfylt. Men Sonita er også et opplysende portrett av en seier over kvinneundertrykkende tradisjoner. I motsetning til Askepott er det ikke ekteskap Sonita ønsker seg. 15-åringen er under press fra den afghanske slekten om å la seg gifte bort mot en sum på 9000 dollar, slik at broren får råd til å kjøpe sin egen brud. Scenarioet er ikke kompatibelt med drømmen om å rappe om sosial urett.

Kan vi akseptere at talent og karisma øker sjansen til et friere liv, fordi de utgjør ingredienser i det hyperkommersielle eventyret om den verdiges seier mot alle odds?

Lykke med bismak. Sonitas historie fortelles i et lakonisk samspill mellom tenåringsjenta og regissør Ghaem Maghami, som opptrer flere ganger foran kamera. Utvekslingene mellom de to kvinnelige kunstnerne preges av subtile maktkamper, som når Sonita blir intervjuet på soverommet om fremtidsplaner og kjærlighet. Sonita påstår at hun aldri har vært forelsket, og stiller regissør Ghaem Maghami samme spørsmål, og insisterer på å filme henne. «Vet du hvordan du bruker et kamera, da?» spør Ghaem Maghami. Sonita griper kameraet med et overbærende smil og retter linsen mot regissøren. Lokker med knallrødt farget hår stikker frem fra Ghaem Maghamis hodeplagg, og hun gir avmålt noen instruksjoner om fokus og zoom. Sonita tigger ertende om å få kameraet i gave så hun kan lage sin egen musikkvideo. Regissøren påpeker tørt at det skal mer til enn et par grunnleggende kameraferdigheter for å lage musikkvideo.
I løpet av de tre årene skyter Sonitas artistkarriere fart. Etter studioinnspillingen av en antikrigslåt kommer bestemoren på besøk for å ta Sonita med hjem til Afghanistan. Sonita foreslår at regissøren låner henne penger så hun slipper tvangsekteskapet, men filmteknikerne uttrykker skepsis mot en slik innblanding. Ghaem Maghami beslutter allikevel å bestikke Sonitas familie med 2000 dollar for å få en seks måneders utsettelse av bryllupet. I løpet av kort tid produserer filmteamet en musikkvideo som skaffer Sonita fullt stipend på Wasatch Academy i Utah. Ghaem Maghami ledsager den takknemlige Sonita til Afghanistan, der hun får tak i en fødselsattest samt pass og visum til USA.
I en hjerteskjærende scene tar Sonita avskjed med den lille niesen Fadia, som gråter når hun får høre at tanten blir borte lang tid. Sannsynligvis står også niesen i fare for å bli solgt. Spørsmålet er om Fadia klarer å lokke til seg sin egen gode fe. Kan vi akseptere at talent og karisma øker sjansen til et friere liv, fordi de utgjør ingredienser i det hyperkommersielle eventyret om den verdiges seier mot alle odds?
Vel fremme i Utah kan Sonita knapt tro sin egen lykke. Alt hun drømte om er oppfylt ved hjelp av den gode feen Ghaem Maghami. Men den privilegerte artisten får ikke fred fra tanken på de kvinnelige slektningene hun etterlot til tvangsekteskap og vold i hjemmet.

Diskutabel vinn-vinn-situasjon. Filmens styrke ligger i den hverdagslige nærheten til Sonitas verden. Det er forbløffende hvor mange sfærer Ghaem Maghami har fått slippe tett innpå – sfærer som på en nyansert måte belyser familie- og samfunnsstrukturene Sonita er underlagt. Det er ikke ondskap som driver Sonitas slektninger til å ville gifte henne bort, men tradisjon. De dominerende mannsskikkelsene er fraværende fra filmen, med et par unntak: Når Sonita slippes inn i det armerte og maskingeværvoktede passkontoret i Kabul, får hun tildelt det etterlengtede passet fra en uniformert betjent, som utbryter «Ha en god reise!» med et smil til kamera.
Det brede publikum foretrekker inspirerende historier der hovedpersonen mot alle odds tilkjemper seg målet ved hjelp av mot, talent og ukuelighet. Setter det en dokumentarfilms troverdighet på spill når regissøren griper inn for å få et ønsket (og mer salgbart) resultat? Så langt har Ghaem Maghamis første dokumentar av spillefilmlengde vunnet World Cinema Grand Jury Prize og publikumsprisen på Sundance, samt publikumsprisen i den nederlandske festivalen IDFA. Utvilsomt har det funnet sted en tjenesteutveksling mellom filmskaper og medvirkende som har forbedret begges karrieremuligheter. Det er forståelig, men diskutabelt, at en empatisk filmkunstner bruker egne ressurser på å redde et lysende og talentfullt vesen fra ufrihet. Uansett er det verdifullt å på nært hold dokumentere mekanismene som fører til salg av unge jenter.
I musikkvideoen «Brides for Sale» iscenesetter Sonita sin hypotetiske fremtid som kjøpebrud med en strekkode i pannen og blåmerker etter mannens knyttnever. Den siste strofen vekker tragiske assosiasjoner til niesen Fadia: «Jeg etterlater meg dukken min / Ikke få henne til å gråte som meg / Ikke selg henne, hun er en gave til minne om meg.»

Sonita vises den 18. og 21. februar under filmfestivalen Human Rights Human Wrongs på Cinemateket i Oslo.


Jægtnes er ny fast filmkritiker i Ny Tid.
hildesusan@gmail.com

---
DEL