Filmskaperen som den gode fe

Settes en dokumentarfilms troverdighet på spill når regissøren griper inn i den portretterte livshistorien for å få et ønsket og mer salgbart resultat? Filmen Sonita er en viktig fortelling om seier over kvinneundertrykkende tradisjoner, men reiser også vanskelige spørsmål om filmskaperens rolle.

Sonita opptrer etter visningen av filmen med samme navn under dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam. FOTO: AFP PHOTO / ANP/ BAS CZERWINSKI
Forfatter og manusforfatter for film- og tv.

Sonita
Regi og manus: Rokhsareh Ghaem Maghami

18 år gamle Sonita Alizadeh står på en scene i California. Med dådyrøyne og blendende hvite tenner hvisker rapperen begynnelsen på hiphop-låten «Brides for Sale». Ordene er fremmede for det amerikanske publikummet, men formidles med en glødende intensitet som vekker respons. Og Sonitas historie er i sannhet eventyrlig. I løpet av de tre årene Sonita var hovedperson i iranske Rokhsareh Ghaem Maghamis dokumentar, forvandlet hun seg med regissørens hjelp fra papirløs afghansk flyktning som vasket toaletter i Iran, til hiphop-fenomen og aktivist i USA.

 

Favoritteventyr. Regissører som dokumenterer samfunnsproblemer, kan ikke unngå å bli konfrontert med sin egen rolle i felten. Skal de være en passiv observatør i håp om at noen i publikum tar opp kampen mot urett − eller skal de være en aktiv pådriver for positive endringer? I De andre (2012) valgte Margreth Olin å beholde observatørrollen, og ikke i for stor grad hjelpe de utviste unge asylsøkerne, selv om hun i ettertid bemerket at det var en vanskelig beslutning. I Helena Trestikovas Marcela (2006) krysser derimot regissøren bevisst grensen fra observatør til støttespiller i avgjørende øyeblikk i Marcelas liv.
Dramaturgien i Sonita er til forveksling lik ett av Hollywoods favoritteventyr. Ved hjelp av den gode feens magiske krefter vinner undertrykte Askepott innpass på riktig arena, og får sitt største ønske oppfylt. Men Sonita er også et opplysende portrett av en seier over kvinneundertrykkende tradisjoner. I motsetning til Askepott er det ikke ekteskap Sonita ønsker seg. 15-åringen er under press fra den afghanske slekten om å la seg gifte bort mot en sum på 9000 dollar, slik at broren får råd til å kjøpe sin egen brud. Scenarioet er ikke kompatibelt med drømmen om å rappe om sosial urett.

Kan vi akseptere at talent og karisma øker sjansen til et friere liv, fordi de utgjør ingredienser i det hyperkommersielle eventyret om den verdiges seier mot alle odds?

Lykke med bismak. Sonitas historie fortelles i et lakonisk samspill mellom tenåringsjenta og regissør Ghaem Maghami, som opptrer flere ganger foran kamera. Utvekslingene mellom de to kvinnelige kunstnerne preges av subtile maktkamper, som når Sonita blir intervjuet på soverommet om fremtidsplaner og kjærlighet. Sonita påstår at hun aldri har vært forelsket, og stiller regissør Ghaem Maghami samme spørsmål, og insisterer på å filme henne. «Vet du hvordan du bruker et kamera, da?» spør Ghaem Maghami. Sonita griper kameraet med et overbærende smil og retter linsen mot regissøren. Lokker med knallrødt farget hår stikker frem fra Ghaem Maghamis hodeplagg, og hun gir avmålt noen instruksjoner om fokus og zoom. Sonita tigger ertende om å få kameraet i gave så hun kan lage sin egen musikkvideo. Regissøren påpeker tørt at det skal mer til enn et par grunnleggende kameraferdigheter for å lage musikkvideo.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.