EU som nøytral arena?

EU er på ingen måte en nøytral arena mellom den europeiske høyre-og venstresida.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tvert imot har EU traktatfesta at generasjoners sosialdemokratiske kamp for å gripe inn mot markedsløsningene på lokalt og nasjonalt nivå, er slutt og forbudt.

Slike forbud er ikke en gang noe som et framtidig politisk flertall kan fjerne. Det som er traktatfesta, kan bare endres hvis samtlige EU-land er enige om det.

Det er sjølsagt flott å være så visjonær at en drømmer om at noe så fantastisk skje. Men hvorfor tvinge Norge inn i ei så høyrevridd tvangstrøye – i stedet for å utnytte handlefriheten vi faktisk har utafor EU?

Med profil i klassekampen

EU er i dag en nokså uforløst blanding av en mellomstatlig og overnasjonal organisasjon. Men blandingen er ikke pregløs. EU trer med klar profil inn i den politiske kampen mellom samfunnsklassene.

De «tunge» delene av næringslivet, de store konsern og de vekstkraftige næringene, har EU trygt på sin side som overnasjonalt organ i alt som skal sikre det indre markedet med den frie konkurransen om kapital, naturressurser og arbeidskraft.

Veien fram til et slikt marked sikres gjennom at flertall kan binde mindretall i Ministerrådet.

Vetorett mot venstrepolitikk

Veien vekk fra et slikt «grenseløst» frikonkurransemarked er derimot blokkert – for da trengs det enstemmighet i det samme Ministerrådet.

Da er EU i prinsippet «mellomstatlig»: Hver regjering kan suverent hindre endring av EU. I praksis – for de nasjoner og samfunnsgrupper som vil vekk fra det indre markedet – er EU mer «overnasjonal» enn noen gang.

Slik har EU systematisk gitt kapitalsida alle fordeler – og like systematisk tvunget den politiske og faglige arbeiderbevegelsen på defensiven.

Fullt gjennomslag for kapitalsida

Kapitalsida har fått fullt gjennomslag for sine rettigheter gjennom det traktatgrunnlaget EU har hatt fra Roma-traktaten fram til forslaget om en EU-konstitusjon.

Rettighetene til arbeidstakere utfordres derimot av markedsfrihetene på indre markedet – og forsøkene på å sikre dem gjennom å gi EU en «sosial dimensjon» har møtt kraftig motstand fra arbeidsgivere, flernasjonale konsern og nyliberale regjeringer.

I tillegg er det så grunnleggende interessemotsetninger mellom arbeidstakere i de ulike delene av EU at det gjør det vanskelig å utvikle en felles plattform for reform.

Hvor skal minstenivået legges?

Hvis EU utvikler regler som legger minstenivået for lønns- og arbeidsvilkår for høyt, rammes konkurranseevnen til næringslivet i land som Spania, Portugal og Hellas. For ikke å snakke om for næringslivet i Sentral- og Øst-Europa.

Legges minstenivået for lavt, blir sosial dumping en trussel mot næringsvirksomhet i høykostland der arbeiderbevegelsen har kjempa fram strenge krav til arbeidsmiljø og effektive faglige rettigheter.

Siden regjeringer med ulik politisk farge også er uenige om arbeidslivet i det hele tatt skal reguleres, fortsetter EU å fungere som et system der markedskreftene hersker provoserende fritt – og der motkreftene har store problemer med å finne fotfeste.

---
DEL

Legg igjen et svar