Langs riksvei A11 treffer brennende solstråler syklister med skyhøye vedlass på bæreren. Svetten siler nedover nakne brune overkropper og gjør sarongene – de tradisjonnelle omslagsskjørtene – kliss våte.
– Ikke ta bilde av syklistene! formaner den lokale sjåføren.
Årsaken er militærpostene som ligger tett i tett langs veien mot byen Batticaloa på østkysten av Sri Lanka. Og selv om de fleste barrikadene er kamuflert av gress og blomster, er kalasjnikovene og grønne soldathjelmer lett å få øye på. I dette området beveger frontlinjene til regjeringens og tamiltigrenes hærer seg fram og tilbake.
Drar hjem igjen
Dette er på mange måter Sri Lanka i et nøtteskall. Dagens Sri Lanka. For riksvei A11 som forbinder nordområdet med østkysten, gjenspeiler den skjøre freden: En tilstand som verken er krig eller fred. Gjenoppbyggingen av landet som er i gang etter tjue års krig, mens regjeringshæren og tamiltigrenes tropper vokter på hverandre. Etter sigende kontrolleres riksvei A11 av regjeringshæren om dagen og tamiltigrene om natten.
Men først og fremst forteller riksveien at kommunikasjonen mellom nordområdene og resten av landet er åpen igjen. Inntil for to år siden lå det nordlige Sri Lanka isolert fra resten av landet. Den som ville reise fra Jaffna i nord til hovedstaden Colombo i sørvest måtte regne med flere dagsreiser i åpne småbåter. At det ikke er lenge siden hovedriksveiene ble åpnet, forteller alle veiarbeiderne, alle humpene og dype asfalthull.
Ikke desto mindre strømmer flyktningene hjem på de nyåpnede veiene. Siden i fjor har 300.000 personer som har vært på flukt i sitt eget land, vendt hjem. Det startet 23. februar i fjor, etter at tamiltigrenes ledere og Sri Lankas regjering skrev under en våpenhvileavtale. Datoen markerer den største seieren siden Sri Lankas kvinnelige president, Chandrike Bandaranaike, ba Norge lede fredsforhandlingene og Erik Solheim fikk rollen som spesialrådgiver.
– Siden i sommer har antallet hjemvendte internflyktninger eksplodert. Mange har reist spontant uten å registrere seg hos FN eller andre internasjonale organisasjoner. De fleste ønsker å reise hjem før skolestart og før regntiden setter inn, påpeker minerydder Pelle Christrup i Norsk Folkehjelp. Han er i ferd med å rydde miner i en landsby utenfor Kilinochi, der LTTE, Liberation Tigers of Tamil Eelam, har sitt hovedkvarter. I dette området har tamiltigrene total kontroll over beboerne. Soldatene og politiet deres er kjent for å være bedre trent og bedre utstyrt enn regjeringsstyrkene.
– Folk er så ivrige at enkelte drar før hjemtraktene deres er ryddet for miner. Det gjør at vi fotfølger flyktningestrømmen og starter detoneringen av miner umiddelbart, bemerker Christrup. Han føyer til at det er store minefelt i de LTTE-kontrollerte områdene. Men ryddingen er langt lettere enn i Afghanistan, fordi minene er lagt etter bestemte mønstre og regjeringen har frigitt kart over minefeltene – i motsetning til tamiltigrene.
– Gå for all del ikke der det er satt opp rødmalte pinner, hører jeg en lokal kvinne rope. Det er Arumugatsaj. Hun kommer opprinnelig fra den minelagte landsbyen og forteller at vestsiden av landsbyen er klarert, men ikke østsiden og risfeltene.
– Om to måneder skal landsbyen være renset for miner. Da flytter jeg hjem straks, sier Arumugatsaj, avbrutt av stemmene til glade skolebarn som repeterer i kor.
Minefeltene og ødelagte hus gjør at skoleelevene holder til i provisoriske skjul. Der sitter elevene på matter i sanden under et tak av bananblader. De større elevene har stoler, stukket ned i sanden.
To skolejenter med tykke mørke fletter og hvite kjoler med plisserskjørt, N. Pushpaluxmy (15) og V. Vijaruby (14), drømmer om å bli lærere fordi de vil gi andre unge en sjanse til å få seg arbeid.
På spørsmålet om de kunne tenke seg å bli “kvinnetigrer” hos LTTE, blir de forlegne, og sier at de beundrer de kvinnelige tamilsoldatene, men kunne ikke tenke seg å slå seg sammen med dem. I samme øyeblikk skyter lærer S. Kuna inn:
– Vi kom tilbake på grunn av tamiltigrene. De kjemper for våre rettigheter.
Lærer S. Kuna er ikke den eneste med en slik oppfatning. Alle som blir spurt i dette området, gjentar setningen. Om det er av overbevisning eller frykt, er vanskelig å si. På Jaffnahalvøya og i nordprovinsen bor det rundt en million mennesker, så å si utelukkende tamiler. Den lille gruppen av muslimer er fordrevet av tamiltigrene. I dette området vaier de hvite og de orange vimplene, symbolet på LTTE, i gatene.
Får ikke fiske
Imidlertid, langs kysten utenfor Jaffna by, er det ikke vimplene, men milevis av tykk piggtråd som tiltrekker seg oppmerksomheten. På sin grelle måte forteller avsperringene at konflikten ikke er løst, selv om våpenhvilen har vart i 19 måneder. I april i år brøt LTTE forhandlingene med regjeringen, fordi flere av punktene i avtalen ikke var oppfylt, for eksempel restriksjoner på fisket og adgang til de såkalte høysikkerhetssonene, forteller den regionale formannen for fiskerunionen, Antony Ninslaus.
Marinen holder fiskerne under oppsyn og begrenser adgangen til fiskebankene blant annet gjennom spesielle fiske- og identitetskort som må fornyes hver fjerde dag. Dessuten må båtene være på land etter mørkets frembrudd. Hvis ikke må de vente til neste morgen med å gå i land med fisken, beklager fiskeformannen.
– Enkelte hevder at det er brakt opp fiskebåter fulle av våpen?
Spørsmålet utløser hoderysting og diskusjoner blant fiskerne i Jaffna fiskerikooperativ.
– Ingen her i området er tatt med våpen, påstår presidenten for det lokale fiskarlaget, S. Thadvaratnam.
Men at kystfiskerne støtter LTTE legger de ikke skjul på.
– Det er ingen andre som støtter oss, og mange LTTE-soldater har mistet livet i kampen for våre rettigheter og vår frigjøring.
Kontroll av havet
Ikke desto mindre er det en gjengs oppfatning at de beryktede Sjøtigrene er utsprunget fra fiskermiljøet. Og at smuglingen mellom India og Sri Lanka over det korte havstykket på 60 nautiske mil, er utbredt. Ifølge Daily News ble 25 marinebåter senket mellom 1994 og 2001.
I lys av slike fakta, er det forståelig at kontroll av kysten og havet regnes som en av de største utfordringene for at det skal bli fred på Sri Lanka.
