En nordmann i Paris

Den norske komponisten Thomas Tellefsen er nesten helt ukjent i dag. Han reiste til Paris og ble elev og venn av Chopin. En ny cd fra Simax viser at det er verdt å lytte til Tellefsen musikk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er ikke så mange kjente norske komponister før Edvard Grieg. Thomas Dyke Acland Tellefsen (1823-74) tilhører generasjonen før Grieg, og han er ikke så kjent som han kanskje burde være.

Chopin-venn

Thomas Tellefsen debuterte i Trondheim i 1842 og reiste så til Paris for å studere musikk. I Paris ble han raskt kjent som komponist, klavervirtuos og pedagog. Tellefsen ble presentert for den tretten år eldre Chopin i 1844, fem år før Chopins død, og han tok timer hos ham i tre år. I løpet av denne tida utviklet det seg et vennskap mellom de to. Etter Chopins død overtok Tellefsen mange av hans elever. Han ble raskt en ettertraktet klaverlærer blant adelen og den øvre borgerklassen. I tillegg var han en beundret fortolker av Chopins klavermusikk. Han etterlot seg til sammen 44 verker, størsteparten for soloklaver. Han komponerte to klaverkonserter og en god del kammermusikk.

Tellefsens musikk er konservativ, utformet innenfor den klassiske sonatens formprinsipp. Musikkidealet hans er i pakt med den franske musikkestetiske retningen juste milieu, et slags kompromiss mellom tradisjon og utvikling. Idealet var strukturell klarhet og tydelig rytmikk og harmonikk. Denne retningen tok utgangspunkt i Beethovens midtre periode for videre utvikling.

Simax har en serie kalt «Nordic Edition», hvis mål er å gi ut premiereinnspillinger av mindre kjent skandinavisk repertoar som har spilt en rolle i den kulturelle utviklinga av Europas nordre regioner. I denne serien har det nå kommet en utgivelse med kammermusikk av Tellefsen, spilt av tre av Norges fremste utøvere – pianisten Einar Steen-Nøkleberg, fiolinisten Atle Sponberg og cellisten Øystein Birkeland. Innspillinga inneholder sonaten for cello og klaver, sonaten for fiolin og klaver og trioen for fiolin, cello og klaver.

Dette vakker, lett og drømmende musikk, og Tellefsen har et betydelig melodisk talent. Og om den ikke når opp til forbildene i dybde og vesentlighet, fortjener den absolutt å høres og få sin plass i repertoaret. Det er jevnt over engasjerende og godt spill fra musikerne, særlig Nøkleberg. Balansen er ikke helt ideell: Fiolintonen er for tynn og celloen er for nær, men det er ikke til stor sjenanse. Det er fortjenstfullt av Simax å trekke fram denne komponisten.

Abstrakt dans

Mens Tellefsens musikk er så å si ukjent, er musikken til Tellefsens læremester Chopin av den mest kjente og innspilte. Da er man som utøver konfrontert med sterk konkurranse. Det er også den unge polske pianisten Piotr Anderszewski, som har spilt inn et utvalg av Chopins ballader, masurkaer og poloneser på Virgin.

Det er ingen tvil om at Anderszewski er en uhyre begavet pianist, og alle hans utgivelser har fått meget entusiastisk mottakelse. For meg blir hans måte å spille Chopin på imidlertid for lite flytende og for preget av rytmisk manipulasjon. Den litt overdrevne rubatoen og dvelingen ved annen hver frase gjør at rytmikken forstyrres og at linjen i musikken forsvinner. For Chopins musikk bygger jo på tradisjonelle polske folkedansformer, og da synes jeg musikken burde utformes mer rytmisk stringent for å understreke det dansante. Det er altså ganske abstrakte tolkninger Anderszewski gir. Best er han i de to polonesene, der svinger det som det skal.

Dersom man sammenlikner den med innspillingene til Chopin-autoriteter til Perahia og Pollini, og det gjør man, blir det klart at Anderszewski fortsatt har en del å gå på.

Teknikk uten tyngde

En annen ung pianist som er i ferd med å spesialisere seg på Chopin, er 22 år gamle Yundi Li. Han er en av de unge pianistene Deutsche Grammophon satser på, og nå har han gitt ut sin andre cd med musikk av polakken. Denne gangen er det komponistens fire scherzoer og tre impromptuer. Chopins scherzoer er noe av det vakreste som er skrevet. Scherzoen (italiensk for «spøk») er egentlig en lett og lekende sjanger, men hos Chopin får den en tyngde og seriøsitet den ikke har hatt tidligere.

Yundi Li har en fenomenal teknikk, og spillet er glassklart. Min innvending er at han ikke helt makter å bygge opp klimaksene – de kommer liksom litt umotivert. Jeg savner også en større tyngde eller gravitasjon.

---
DEL

Legg igjen et svar