En oljeglatt klimaversting

Den første uken i desember ble Norge kåret til klimaversting under klimaforhandlingene i Paris. Norge ble, sammen med USA og Saudi-Arabia, tildelt «Fossil Of The Day»-prisen, som gis til de landene som gjør mest for å stikke kjepper i hjulene for klimaforhandlingene. En av de viktigste grunnene til at Norge fikk prisen, er hvordan norske […]

Mani Hussaini
Hussain er leder av AUF

Den første uken i desember ble Norge kåret til klimaversting under klimaforhandlingene i Paris. Norge ble, sammen med USA og Saudi-Arabia, tildelt «Fossil Of The Day»-prisen, som gis til de landene som gjør mest for å stikke kjepper i hjulene for klimaforhandlingene.
En av de viktigste grunnene til at Norge fikk prisen, er hvordan norske forhandlere har forsøkt å flytte rundt på menneskerettighetsprinsippet i klimaavtalen. Mange land mener det er viktig å ha med menneskerettighetene som del av formålsparagrafen i den nye avtalen. Norge ønsker heller at menneskerettighetene skal nevnes flere steder i dokumentet, men altså ikke være en del av formålet med klimaavtalen.
Klimasaken handler ikke i hovedsak om naturen der ute. Den handler først og fremst om alle oss som lever sammen i fellesskap på denne kloden. Den handler om vår evne til å skape gode liv der vi kan leve i visshet om at vi er både trygge og ivaretatte. Men først og fremst handler det om at folks hverdag vil bli totalt annerledes – for noen ulevelig – dersom vi ikke gjør noe for å stoppe økningen av den globale gjennomsnittstemperaturen.

Torn i siden. Flyktningkrisen har satt samfunn og systemer på prøve, og løsningen ligger i å handle sammen. Men flyktningkrisens prøvelser er sannsynligvis en mild bris sammenliknet med prøvelsene som vil følge av klimaendringene. Økning av havnivå, tørke, stormer, oversvømmelser og vann- og ressursmangel vil sende millioner av mennesker på flukt fra hjemstedene sine. Dette er en utfordring verdenssamfunnet må stå sammen om å møte.
Men den store, sorte petrofanten er heller ikke til å unngå – oljen er fortsatt en torn i siden for norsk klimainnsats. Regjeringen legger opp til at vi skal fortsette å bore opp oljen til siste dråpe. Det blir paradoksalt når miljøpolitisk talsmann i Høyre, Nikolai Astrup, sier til Hegnar.no at Norge må forurense mer – ta opp mer olje – for å holde hjulene i gang i verden. Astrup ser ut til å mene at vi i Norge har en plikt overfor verdenssamfunnet til å ta opp «verdens reneste olje», slik at verden kan fortsette sin «business as usual».

Fantasier. Dette er typisk for høyresiden, som ofte befinner seg i sin egen verden når de forholder seg til norsk klimadebatt. Norsk høyrside ser ut til å leve i et fantasi der EUs kvotesystem fungerer perfekt, og hvor CO2 prises akkurat så høyt som nødvendig med tanke på klimagassutslipp. Dette vet vi at ikke er tilfelle. CO2-prisen er latterlig lav, og sørger ikke for nødvendige utslippskutt. I et perfekt system ville det kanskje vært slik at Norge burde være de siste til å kutte i oljeproduksjonen, men slik fungerer ikke verden. Økt produksjon på norsk sokkel fører ikke til redusert produksjon i Saudi-Arabia.

Flyktningkrisens prøvelser er sannsynligvis en mild bris sammenliknet med prøvelsene som vil følge av klimaendringene.

Når dét er sagt – det er også krefter i Arbeiderpartiet som mener at økt oljeproduksjon går hånd i hånd med satsing på klima. De kreftene jobber vi i AUF for å utfordre og snu. Det resulterer også i en god klimapolitikk – som da Arbeiderpartiet tok til orde for å trekke Statens Pensjonsfond Utland (SPU) ut av kull, eller da de gikk inn for en klimalov, eller da de sendte Regjeringens forslag om å flytte iskanten i retur.

Internasjonalt. Nå må norske politikere også ta klimaet på alvor. AUF krever at Norge tar realitetene innover seg. Alle land er nødt til å kutte i sine klimagassutslipp. Det kan ikke skje kun der det hypotetisk sett er billigst og enklest. Da får vi et system hvor vi bare betaler andre for å gjøre enkle og billige kutt. Høykostland som Norge må også vise at det er mulig å kutte i egne utslipp. Det har vi dessverre ikke klart så langt.
Klimaforhandlingene er viktige fordi klimaproblemet må løses via internasjonalt samarbeid. Løfter om kutt er imidlertid lite verdt når de ikke holdes i praksis. Tine Sundhoft har dratt til COP21 med et klimaforlik som ikke er oppfylt, stadig stigende norske CO2-utslipp og kutt i klimabistand. Når dette er realiteten – hvor mye har da lovnadene i forhandlingene å si?



Hussaini er leder i AUF.

---
DEL