Ekstremistene som bare trengte mat på bordet

Filmfestivalen HRHW: Dokumentaren Among the Believers viser hvordan en religiøs ekstremisme har fått vokse frem i et Pakistan med store sosiale problemer.

Endre Eidsaa Larsen
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Among the Believers
Regi: Hemal Trivedi og Mohammed Ali Naqvi

Vi møter dem først med kalasjnikover, som gangstere, sett i glidende kamerabevegelser som hentet ut fra en lavbudsjettsactionfilm inspirert av Martin Scorsese. En gjeng hellige krigere, ledet av Abdul Aziz Ghazi, rekrutterer små barn (helt ned i fireårsalderen) for å styrke sin opposisjon mot den pakistanske regjeringen. De ønsker å innføre sharialover i Pakistan og videre ut i den globale verden, og er beredt til å gjøre det med voldelige midler. På enkelte skoler (eller såkalte madrassa) i hovedstaden Islamabad får de barn til å pugge Koranen, dedikere seg til troen og forberede seg på religiøs agitasjon. I bytte får barna mat på bordet, klær, et tak å sove under og dekkeT helseutgifter.
Regissørene Hemal Trivedi og Mohammed Ali Naqvi skaper et relativt nyansert bilde av denne situasjonen i dokumentaren Among the Believers (2015). Snarere enn å være en ren fordømmelse av Ghazis prosjekt, er filmen en kritisk belysning av samfunnsforholdene som har gjort hans fremgang mulig.

La barna komme til meg. Ghazi forteller selv i filmen, med et lite smil om munnen, at han fyller et vakuum – regjeringen klarer ikke å dekke innbyggernes grunnleggende behov, mener han. I slumområder, der mange av de flere tusen Ghazi-elevene kommer fra, mangler folk vann, elektrisitet og mat.
Filmskaperne har kommet svært tett på denne lederskikkelsen. Han sitter og snakker rolig, behersket og karismatisk i omgivelser som nærmest virker innbydende (hadde det ikke vært for piggtrådgjerdene på utsiden, som regissørene er raske med å introdusere oss for). Han ser komfortabel ut foran filmcrewet. Dekanen ved hovedskolen i byen Lal Masjid (Den røde moské) snakker dessuten åpent om hvordan de utnytter de unge barnas «formbarhet». Og en ung elev røper at de blir slått hvis de skulle finne på å se på tv.
Ved siden av Ghazi og Den røde moské som institusjon, velger filmen å følge to barn på 12 år: En gutt ved navn Talha, som har blitt rekruttert og allerede etter kort tid med indoktrinering lyser av steinhard fundamentalisme (ansiktet er totalt blottet for glede, bare målbestemt vilje). Dessuten ei jente ved navn Zarina, som har rømt fra en av Ghazis madrassaer og nå går på en ordinær skole. Hun virker likevel å ha et vanskeligere liv enn gutten. Zarina lever under stusselige forhold som en av åtte søsken, Taliban kan når som helst angripe skolen hun går på, og i horisonten har hun tvangsekteskap å se frem til. Jentas situasjon viser i praksis hva Ghazi snakker om, og hjelper oss å forstå hvordan så mange barn kan havne i hans militante favn.
En annen person vi følger er en akademiker som kjemper mot de fundamentalistiske kreftene. Til sammen kaster disse fem personportrettene forskjellig lys over situasjonen. Filmen oppleves delvis som en klagesang over forholdene, men preges først og fremst av en lyttende tone.

Ufarliggjort ekstremisme. For at regissør Naqvi skulle få tilgang til å filme og tilbringe tid med Ghazi, var det viktig  ikke å gå inn i prosjektet med et fordømmende blikk. Han forteller selv i et tv-intervju at han måtte finne en måte å møte Ghazi på – og han fant det i den religiøse troen.

Gjentakende, insisterende nærbilder av aggressive automatvåpen undergraver den ellers fredelige atmosfæren i madrassaene.

Denne ikke-hatske innstillingen til fundamentalismen preger filmen og skaper et visst sindig refleksjonsrom, selv om følelsen av lidelse og stridslyst stadig sitter i bildene – ikke minst takket være de varmblodige trommelydene og fløytetonene til Milind Date. Gjentakende, insisterende nærbilder av aggressive automatvåpen undergraver dessuten den ellers fredelige atmosfæren i madrassaene. Disse elementene, sammen med bruken av arkivmateriale fra to voldelige hendelser (henholdsvis den pakistanske regjeringens storming av Den røde moské i 2007, og den grusomme skolemassakren i Peshewar i 2014, der Tehreek-e-Taliban Pakistan drepte over 100 barn), fremhever det krigerske og hensynsløse i en ekstremisme som Ghazi liker å ufarliggjøre med eufemismer og lav stemme.
Det er også andre kraftfulle bilder i Among the Believers, bilder som vitner om former for ufrihet også utenfor madrassaene. Da den unge jenta Zarina tvangsgiftes og vi ser bilder fra bryllupsfesten, ser hun ut som et lik begravd i glitter.
Zarina ser ikke ut til å ha noe sted hvor hun kan føle seg fri, glad eller verdig. Er det ikke tvangsekteskap, Ghazi eller Taliban, er det de harde vilkårene i hjemmet. Desperasjonen i situasjonen hun lever i, kan ikke uttrykkes sterkere eller mer grusomt enn da hun forteller om tankene sine etter å ha fått vite at moren var gravid med et nytt barn. Zarina ser uskyldsren ut for en naiv seer mens hun forteller at hun hadde lyst til å kutte opp babyen i mange små biter.

Among the Believers vises under filmfestivalen Human Rights Human Wrongs, som arrangeres i Oslo fra 16. til 21. februar. 


endreeid@gmail.com

---
DEL