Bestill vårutgaven med varslerbilaget her

Den blå fare

Årets stortingsvalg åpenbarte den blå fare for Norge i det 21. århundre: Fremskrittspartiets framskritt. Dag Herbjørnsrud kommenterer.

Wallmanns Salonger, Akerselva, Oslo.

– Kom, Eli! Nå drar vi hjem, sa Carl Ivar Hagen til sin kone.

Klokken var noe over elleve mandag kveld. Mens store deler av pressekorpset samlet seg på valgvakene til de nye regjeringspartiene Ap, Sp og SV, sto jeg nærmest alene én meter unna ekteparet Hagen ved det mest sentrale bordet i Wallmanns Salonger ved Akerselva.

Alle målingene viste da at Fremskrittspartiet hadde detronisert Høyre som den borgerlige sidens største parti: Over 22 prosents oppslutning i det norske stortingsvalget 2005 gjør at Frp nå kan gjøre selv Arbeiderpartiet rangen stridig som det store folkepartiet.

- annonse -

Det var dette Hagen var så inderlig klar over da han ga marsjordre til sin kone. Hun skulle hjem til boligen på Ullern, mens han skulle tilbake til den store partilederdebatten på Stortinget, som startet ti minutter over midnatt.

Kong Carl hadde kort tid i forveien blitt hyllet som en blanding av en romersk keiser og en amerikansk filmstjerne da han kom inn på Fremskrittspartiets valgvake.

Stortingsvalget 12. september 2005 ga riktignok en rødgrønn regjering i denne omgang. Men med tanke å Norge i det 21. århundre, var dette først og fremst en skikkelig blåmandag.

På vei ut døra

“Den røde fare” var et vanlig skremmebudskap i det 20. århundrets politikk. Den utfordringen vi nå står overfor er imidlertid langt verre: “Den blå fare”, representert ved Frps dyktige populisme, kyniske forførelse og strategiske fiendebilder.

Én ting er nemlig den formidable framgangen fra 14 til 22 prosent, fra 26 til til 38 mandater. Selv ikke ekteparet Hagen hadde trodd på noe slikt:

– Jeg hørte vi lå an til å få 39 mandater, overhørte jeg at Eli utbrøt til Carl da de var på vei ut døra.

– Å nei, vi får nok ikke dét. Blir nok 37, svarte Carl lettere irettesettende.

Men Frp endte altså med 38 stortingsrepresentanter.

Men det er ikke dette som er hovedproblemet for Norge av i dag. Heller ikke at Fremskrittspartiet allerede i år er blitt landets største parti i fylkene Rogaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Eller at Frp vant skolevalget og slik er blitt ungdommens parti.

Aftenpostens Harald Stanghelle kunne dagen derpå kan omtale Hagen som “Europas mest vellykkede populist”.

Men problemet ligger heller ikke i Hagen som person, han går jo av som partileder til våren. Den blå fare er så veldig mye større enn mannen kong Carl. Det er snarere den gradvise veien til politisk makt, til innvirkning på det norske samfunns ideologiske tenkemåte – den snikende kraften i høyrepopulismens evne til å påvirke våre barns og våre barnebarns framtid – som burde skremme. Vi må ikke bli så kortsynte at man gleder seg over en knepen rødgrønn seier i dag, uten å ta utfordringen fra den overveldende maktdemonstrasjonen fra Frp-bevegelsen på det mest alvorlige.

Det er selve den forrående brutalitet som følger i dens høyrepopulismens kjølvann som burde skremme. “Alle vet” hva Frp egentlig står for når det gjelder synet på minoriteter, innvandrere og de såkalte myke verdier – derfor trenger heller ikke partiet si det eksplisitt. I bensinprisenes, bilavgiftenes og brennevinets rike kan selv råkjørende mopedister uten hjelm bli kronet til konger.

Frps makttakikk

Allerede i onsdagens Stavanger Aftenblad gikk Frps stortingsrepresentant Ketil Solvik-Olsen ut og erklærte at målet var regjeringsmakt i 2009. Han fulgte slik opp partileder Hagens erklærte valgnattsdrøm om å komme på Frps landsmøte en gang snar framtid, det være seg med rullator eller i rullestol, og så bli mottatt av Norges statsminister – underforstått en fra Fremskrittspartiet.

Solvik-Olsen bedyret at taktikken framover er å gjøre partiet mindre ekstremt. Når Siv Jensen overtar, vil nok også det hjelpe på imaget. De verste rabulistene fjernes, samtidig som stadig flere kvinner kan bli lokket til partiet med dets første kvinnelig partiformann.

Slikt er ingen gladmelding, snarere et skrekk-scenario for den videre politiske utvikling i Norge. Vi har en blå ulv i fåreklær luskende i vår midte.

Det er bedre at Frp beholder sin rabulistiske, fordomsfulle grunnholdning enn at det framover blir mer ansvarlig – og slik lokker nye velgere til høyrepopulismens smittende ideologi.

Allerede i tirsdagens avis kunne VG skrive at det er “en hån mot demokratiet om regjeringspartiene fortsatt sier nei til samarbeid med Fremskrittspartiet”.

Det er imidlertid VG som slik ikke bare håner Norges parlamentariske demokrati, men som også gir inntrykk av ikke å kjenne til grunnleggende betingelser for hvordan parlamentarismen fungerer. Det er selvfølgelig ikke slik at de andre borgerlige partiene har noen plikt til å inngå samarbeid med Fr.p. På samme måte som Ap. de siste 40 årene ikke har hatt noen plikt til å inngå samarbeid med SV eller RV.

Det tjener tross alt ledelsen i Høyre, KrF og Venstre til ære at de til nå har holdt Fremskrittspartiet utenfor maktens korridorer, til tross for press fra både grasrota og ymse medier á la VG. Både med hensyn til innvandringsspørsmål, menneskesyn og samfunnssyn er det ennå en avgrunn mellom Frp og de andre borgerlige partiene. Så lenge det varer.

Nye blåmandager

Likevel får VGs kommentator Arve Øverby seg tirsdag til å skrive at “Høyre og KrF så arrogant har avvist forhandlinger med Frp og Carl I. Hagen”.

Er det noen som har oppført seg arrogant i norsk politikk, så må det vel være nettopp Frp og Carl I. Hagen.

Det er snarere et sunnhetstegn at ledelsen i KrF, det være seg Bondevik eller Høybråten, så tydelig har slått fast at deres såkalte “kristne verdier” er uforenlige med Fremskrittspartiet.

Så lenge det varer, selvfølgelig. Presset fra grasrota og mediene om å få til et samarbeid med Frp kommer til å bli kolossalt i årene framover. Frp er tross alt nå nesten like store som Høyre, KrF og Venstre til sammen.

Gleden er stor over dagens rødgrønne regjeringssamarbeid. Men fire år er kort tid. Mandagens valg vitner om at det kommer flere brutale blåmandager i vente.

Dag Herbjørnsrud
Tidligere redaktør i NY TID. Nå leder av Senter for global og komparativ idéhistorie.

Gi et svar

Please enter your comment!
Please enter your name here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Varsling / Regjeringen styrket ikke varslervernetRegjeringen fulgte ikke opp varslingsutvalgets forslag, verken om eget varslerombud eller egen varslingsnemnd.
Økonomi / Nordisk Socialisme – På vej mod en demokratisk økonomi (av Pelle Dragsted)Dragsted har en række forslag til hvordan lønmodtagere kan få en større del af «samfundskagen» – f.eks. ved at lukke dem ind i virksomhedernes direktionslokaler.
Fns sikkerhetsrÅd / Official Secrets (av Gavin Hood)Katharine Gun lekket informasjon om NSAs forespørsel til den britiske etterretningstjenesten GCHQ om å spionere på medlemmer av FNs sikkerhetsråd i forbindelse med den planlagte invasjonen av Irak.
3 bØger om Økologi / De Gule Veste har ordet, … (av Mads Christoffersen, …)Fra de Gule vester kom nye former for organisering innen produktions-, bolig- og forbrugsfunktioner. Og med «Degrowth», startende det med helt enkle aktioner som beskyttelse af vand, luft og jord. Og hvad med det lokale?
Samfunn / Colapso (av Carlos Taibo)Mye peker på at et definitivt sammenbrudd nærmer seg. For mange mennesker er kollapsen allerede et faktum.
Radikal chic / Postcapitalist Desire: The Final Lectures (av Mark Fisher (red.) introduksjon ved Matt Colquhoun)Skal venstresiden noen gang bli dominerende igjen, må den ifølge Mark Fisher omfavne begjærene som har vokst frem under kapitalismen, ikke bare avfeie dem. Venstresiden bør dyrke teknologi, automatisering, redusert arbeidsdag og populære estetiske uttrykk som mote.
Klima / 70/30 (av Phie Amb)Åbningsfilmen på Copenhagen DOX: de unge påvirkede politikkens klimavalg, men Ida Auken er filmens vigtigste omdrejningspunkt.
Thailand / Fighting for Virtue. Justice and Politics in Thailand (av Duncan McCargo)En magtfuld elite i Thailand – Myanmars naboland – har det seneste årti forsøgt at løse landets politiske problemer med domstolene, hvilket blot har forværret situationen. I en ny bog advarer Duncan McCargo mod «retsliggørelse».
Surrealistisk / The Seven Lives of Alejandro Jodorowsky (av Samlet og kuratert av Bernière og Nicolas Tellop)Jodorowsky er en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv.
Journalistikk / «Stinkjournalistikk» mot varslereProfessor Gisle Selnes skriver at Harald Stanghelles kronikk i Aftenposten 23. februar 2020 «ser ut som en støtteerklæring, [men] ligger som en ramme rundt det forterpede angrepet på Assange». Han har rett. Men har Aftenposten alltid hatt dette forholdet til varslere, som for eksempel i tilfellet Edward Snowden?
Om Assange, tortur og straffNils Melzer, FNs spesialrapportør om tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling og straff, sier følgende om Assange:
Med ryggrad og etisk kompass intaktVARSLING Vi trenger en mediekultur og et samfunn bygget på etterrettelighet og sannhet. Det har vi ikke i dag.
- Advertisement -

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte