Bevæpnet med fred

En av verdens største forfattere var nylig i Norge. Den glødende engasjerte Ngugi wa Thiong’o ble brutalt behandlet av hjemlandet, men er likevel full av håp.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[verdenslitteratur] Midt mellom Gerd-Liv Vallas og Carl I. Hagens boklige utslipp av edder og galle kom nylig en mer lavmælt, men desto mer slagkraftig stemme til orde under konferansen «Kunstens grenseoverskridende potensial» i Nobels Fredssenter.

Navnet er Ngugi wa Thoing’o, og du har trolig ikke hørt det før. For selv om Ngugi, ifølge sosialantropolog og konferansier Thomas Hylland Eriksen, må regnes som en av verdens mest betydningsfulle nålevende forfattere, er han ikke spesielt kjent i Norge. Afrikanske forfattere er gjerne ikke det.

Vi møter den 69 år gamle kenyaneren rett etter at han har gjort seg ferdig med foredraget «Can literature change the world?», en leksjon i hvordan det skrevne ord til alle tider har gitt næring til menneskelig fantasi. Uten litteratur, ingen fantasi. Og uten fantasi, ingen endring. Det er Ngugis formel om forholdet mellom samfunnet og kunsten.

– Jeg tror ikke litteraturen, eller andre kunstarter, i direkte forstand kan forandre verden, skape revolusjon og politisk endring. Men kunst er med på å utvide menneskenes forestillingshorisont. Evnen til å forestille seg andre virkeligheter, andre måter å organisere ting på. Det er ikke tilfeldig at forfattere i autoritære regimer blir fengslet, drept eller drevet på flukt for sine ord. Dette skjer fordi de nevner det unevnelige, løfter på undertrykkelsen, og gjennom sine bøker er med på å spre håp om at frigjøring er mulig, sier Ngugi med lavmælt og sprukken stemme.

Stemmen bærer preg av å ha blitt brukt. Her han sitter foran oss i Nobel-senterets kafé, er det vanskelig å ikke bli slått av det rolige, men intense engasjementet hans.

– Håp, gjentar han med innlevelse.

– Det er så viktig at vi har håp. Mister vi håpet, mister vi alt.

Opprør og frihetskamp

Ngugis liv og forfatterskap står utvilsomt som en spire til håp på vegne av det man grovt forenklet kunne kalle den afrikanske litteraturen, men også til det motsatte – til mismot. Hans karriere kan nemlig oppsummeres i to ord: Frigjøringskamp og forfølgelse. Han ble født i 1938, mens Kenya ennå var en britisk koloni. Døpenavnet hans var James Ngugi – et navn han senere endret for å markere sine «antikoloniale» holdninger.

Ungdomsårene var preget av voldsomme brytninger i det kenyanske samfunn. I løpet av den sju år lange «unntakstilstanden» på 1950-tallet, også kjent som «Mau Mau-opprøret», mistet Ngugi to brødre og opplevde at moren ble torturert. Samtidig var han et av ytterst få arbeiderklassebarn som greide å lykkes i skolesystemet. Mot alle odds, ifølge ham selv.

– Du må huske at jeg vokste opp i en tid da det foregikk utstrakt diskriminering av afrikanere i Kenya. Dette gjennomsyret hele samfunnet. Jeg kommer heller ikke fra en rik familie. Mine foreldre var vanlige bønder, de arbeidet med jorda. Men jeg visste at skolen var min eneste mulighet. I tillegg skjønner jeg i dag at jeg var heldig. Veldig heldig, sier Ngugi.

Så heldig, og formodentlig dyktig, var han at han etter endt grunnskole kom seg til nabolandet Uganda for å gå videre med høyere utdanning. På begynnelsen av 1960-tallet, mens Kenya gikk mot sin selvstendighet i 1963, oppnådde Ngugi en bachelorgrad i engelsk ved Makerere University College i Kampala. Og han begynte å skrive. Noveller, skuespill og etter hvert romaner.

Debutromanen Weep Not, Child kom i 1964 og handlet om hvordan det var å vokse opp under Mau Mau-opptøyene. Boka kan leses som en skarp kritikk av det britiske kolonistyret og står dessuten som historiens første roman skrevet på engelsk av en østafrikansk forfatter. Ngugi ble på den måten et forbilde og utløste et skred av østafrikanske forfattere som skrev på engelsk.

Noen år senere skulle han gå motsatt vei. Etter å ha blitt inspirert av blant annet Karl Marx, bestemte seg for å slutte å skrive på engelsk, for å «kaste av seg alle rester etter kolonitiden». I stedet ville han skrive på sitt eget morsmål, Kikuyu. Noe han har fortsatt med frem til i dag.

– Det er i mine øyne kanskje mitt viktigste bidrag til den afrikanske litteraturen og et prosjekt jeg brenner for å videreføre. Altfor lenge har afrikanske intellektuelle og forfattere skrevet på europeiske språk – språk som majoriteten av afrikanere ikke kan lese. Mitt ønske er at enda flere skal tørre å skrive på sitt eget morsmål, og at vi på sikt kan få en situasjon der afrikanske forfattere blir oversatt til engelsk og fransk og portugisisk, og også til andre afrikanske språk, sier Ngugi engasjert.

Den unge forfatteren høstet god kritikk for sin evne til å diagnostisere det kenyanske samfunn, både før og etter uavhengigheten. Samtidig var det krefter i hjemlandet som ikke likte det han skrev. Så lenge han skrev på engelsk, fikk han imidlertid være i fred for sanksjoner fra myndighetene.

I 1967 begynte Ngugi å undervise i engelsk på Universitetet i Nairobi, hvor han jobbet i ti år, mens han la diktningen midlertidig på is til fordel for mer akademiske publikasjoner. I løpet av de neste årene ble han en uttalt forkjemper for å fremme den afrikanske litteraturen og hvordan den var representert ved afrikanske universiteter.

Drevet i eksil

1977 blir et skjebnesvangert år for Ngugi. Han gir for det første ut sin første roman på ti år, Petals of Blood, som høster strålende kritikker. Boka er en besk beskrivelse av tilstanden i hjemlandet, 14 år etter uavhengigheten. Ngugi skildrer sviket mot bøndene og arbeiderne i det postkoloniale Kenya. Han anklager landets elite for grådighet og korrupsjon, og for ikke å ha tilbakeført til folket de rikdommer som ble frigjort etter løsrivelsen fra britisk styre.

Likevel er det et annet stykke tekst som offisielt sett skal føre til at myndighetene griper inn, nemlig et skuespill på Kikuyu, med tittelen Jeg gifter meg når jeg vil.

Også dette stykket inneholdt krass kritikk av det nye regimet og medførte at væpnet politi kom på døra hans og satte ham i arrest. I ett år måtte Ngugi sitte innesperret i et høysikkerhetsfengsel, og det var i denne perioden han bestemte seg for å skifte navn og utelukkende skrive på morsmålet sitt resten av karrieren. Mens han satt i fengsel, skrev han dessuten en hel roman – på dopapir. Resultatet var Djevelen på korset, den første roman utgitt på Kikuyu noensinne.

– Etter påtrykk fra Amnesty International slapp myndighetene meg ut igjen. Men de nektet meg å gå tilbake til min gamle jobb, og jeg fikk ikke jobbe ved noen av landets universiteter eller høyskoler. Familien min ble trakassert. Dette var på samme tid som Daniel Arap Moi kom til makten i Kenya og innledet en lengre periode med ettpartistyre. Moi var ikke min største tilhenger, og da det etter hvert ble meg fortalt at han ville ha meg drept, så jeg meg nødt til å flytte ut av landet, sier Ngugi, som har levd i eksil siden 1982 – først i Storbritannia, så i USA.

I 1986 kom en av hans mest berømte bøker, Matigari, hvis hovedperson med samme navn går rundt og spør: «Hvor kan en person bevæpnet med fred finne sannhet og rettferdighet i landet sitt?».

Ikke i Kenya, i alle fall. Det ikke spesielt bokvennlige Moi-regimet slo nok en gang ned på Ngugis tekster.

– Det var jo ganske ironisk, og da de innså at de jaktet på en oppdiktet person, beordret de i stedet selve boka arrestert og sørget for å fjerne den fra alle landets bokhandlere og fra forlagets lager. Så truende var altså disse enkle spørsmålene om frihet og rettferd, sier Ngugi og smiler svakt.

Overfalt i hjemlandet

I 2004 kom Ngugi med sin første roman på nesten 20 år. Wizard of the Crow ble i 2006 gitt ut på engelsk. Boka er en satire som handler om en fiktiv diktator i en globalisert verden. Den magiske realismen og den politiske brodden som har preget Ngugis forfatterskap er stadig til stede, og boka har fått en meget bra mottakelse.

I dag har han tittelen distinguished professor i engelsk og sammenliknende litteratur ved University of California, Irvine, hvor han også er direktør ved International Center for Writing and Translation. I USA bor han sammen med sin kone, Njeeri, og deres to barn.

Ekteparet var i 2004 på en etterlengtet reise til hjemlandet, som nå var blitt et åpnere og mer demokratisk samfunn etter at Moi omsider måtte gi avkall på makten i 2002. Likevel finnes det destruktive krefter i landet fremdeles, noe Ngugi og hans kone fikk merke på kroppen. Besøket utviklet seg til et mareritt. Etter to uker ble ekteparet brutalt overfalt i sin leilighet. En datamaskin og verdisaker ble stjålet, og Ngugi ble selv grovt torturert mens kona ble voldtatt i naborommet. Det var bare så vidt de overlevde. I dag, tre år etter, har Ngugi forståelig nok vansker med å snakke om det som skjedde.

– Det var selvsagt vanskelig å komme over, men livet krever at du fortsetter. Jeg vet ikke hvem som beordret overfallet, men jeg er hundre prosent sikker på at det er folk som har en tilknytning til Moi-regimet. Rettssaken endte med at tre av de fire gjerningsmennene ble dømt til døden, mens den fjerde, hovedpersonen, gikk fri. Angrepet og utfallet av rettsaken viser at det fremdeles er store problemer i det kenyanske samfunnet, men situasjonen i dag er likevel langt bedre enn den var under Moi. Det er som natt og dag. Vi har nå hatt fem år uten at noen er blitt fengslet, forfulgt eller torturert for sine politiske overbevisninger. Det har aldri før skjedd i Kenyas historie, sier Ngugi, som er fast bestemt på at han vil flytte tilbake til hjemlandet når han pensjonerer seg.

– Jeg vet ikke om det er trygt, men jeg vil hjem. Det er tross alt landet mitt, på godt og vondt.

---
DEL