I løpet av to år har Australia pådratt seg flere fiender enn den gamle kolonien greide i alle de hundre foregående årene, helt siden frigjøringen fra Storbritannia i 1901. Intervensjonen av Solomonøyene som ble innledet i juli, er landets største militære mobilisering siden annen verdenskrig. En tidligere statsminister av det lille øyriket beskyldte Australia for kolonialisme. Howard anklages for å ville erobre øyene.
Grovkalibret respons
Om det siste neppe er riktig, er det like fullt hevet over tvil at Australias utenrikspolitikk er i rask endring. Da Howard kom til makten i 1996, hadde han, som sin venn George W. Bush, få utenrikspolitiske ambisjoner. “Frankly, I don’t want to get too involved in foreign policy,” skal han ha sagt til en av sine rådgivere. Syv år senere har begivenheter hinsides hans kontroll tvunget ham til å forholde seg til verden utenfor Australia. Og Howards respons er like grovkalibret som Bushs. Siden tusenårsskiftet er Australias utenrikspolitikk blitt mer nåde- og kompromissløs enn noensinne.
Siden uavhengigheten for 102 år siden, gjennom to verdenskriger og en Vietnamkrig, var Australias utenrikspolitikk hele tiden bestemt av andre. Først var landet lydig overfor London, så, da USA ble verdens ledende stormakt, overfor Washington. Fra midten av 70-tallet la imidlertid den ene regjeringen etter den andre stadig større vekt på regional integrasjon. Landets tradisjonelt nære bånd til Storbritannia ble tonet ned, arbeidet med å styrke økonomiske og politiske bånd lokalt i sør-øst-Asia trappet opp. Indonesia fikk også ture fram som det ville. Hvor grove menneskerettighetsbruddene enn ble, gikk den vordende stormaktens annektering av Øst-Timor så å si upåaktet hen.
Hår på brystet
Da Øst-Timor selv intensiverte kampen for egen uavhengighet i 1999, overrasket den konservative Howard mange med å påta seg ansvaret for å lede en fredsbevarende styrke. Dette var den viktigste militære oppgaven Australia noen gang hadde påtatt seg. Indonesia lot seg naturligvis provosere. Landets umiddelbare svar var å annullere den avtalen om samarbeid og gjensidig sikkerhet som Howards forgjenger Paul Keating hadde inngått.
I kjølvannet av fjorårets terroristangrep på den indonesiske øya Bali, der mange australiere mistet livet, ble Howards villighet til å provosere sine naboer enda tydeligere. Kort etter angrepet gjorde han det klart at Australia i fremtiden vil komme terroristene i forkjøpet, også gjennom angrep på baser i andre land. Denne gang var det ikke bare Indonesia, men også Malaysia og Filippinene, som reagerte sterkt. Hjemme i Australia gjorde opposisjonen det klart at denslags “hår på brystet-politikk” ikke falt i smak.
Intervensjonen på Solomonøyene er nok et bevis på Howards preventive politikk overfor terrortrusselen i regionen. Siden øyene fikk sin uavhengighet for 25 år siden, har de drevet stadig nærmere anarkiet. For tre år siden kulminerte kampene mellom rivaliserende grupper i et kupp og en våpenhvile som Australia bisto i forhandlingene om. Siden har bevæpnede bander herjet og frykten i Australia vokst for at en så svak stat kan komme til å bli et fristende bytte, i det minste en base og et brohode, for terrorister.
Under overflaten av aktuell sikkerhetspolitikk, lurer imidlertid en atskillig lengre historie. For både Australia og Solomonøyene, og New Zealand og Papua Ny Guinea – to av de andre landene som vurderer å slutte seg til intervensjonsstyrken – er alle gamle kolonier av det britiske samveldet. Fremdeles betrakter de dronning Elizabeth som sin monark.
Buddy med Bush
Sir Allan Kemakeza, Solomonøyenes statsminister, kom Howard til unnsetning ved å presse sitt parlament til å akseptere Australias intervensjon. “Alt annet ville være som å signere sin egen dødsdom,” sa Kemakeza. Men hva ville skjedd om Solomonøyene hadde gått inn for det motsatte, og med det trolig latt lovløsheten bli enda mer lovløs? Ville Australia sendt tropper til øyene uansett? Utenriksminister Alexander Downer innrømmet at regjeringen Howard ikke var sikre på hva den ville gjøre om så skjedde.
I tillegg til å bryte med sine forgjengeres forsøk på å opprettholde gode relasjoner til alle landets naboer, har Howard også endret forholdet til USA kraftig. I den første Golfkrigen, i 1991, gjorde Australias daværende statsminister Bob Hawke et stort nummer av ikke å sende tropper til støtte for USAs, men bare til FNs operasjoner. I mars i år var Howard full av entusiasme over den stikk motsatte handling; å sende tropper til støtte for USAs invasjon av Irak. At FN ikke hadde godkjent angrepet, var ham fullstendig uvedkommende. Bush har oppfattet signalene, og ber nå Howard bruke sin marine til å stanse nordkoreanske båter mistenkt for illegal våpentransport. Downers tilbakemelding var at regjeringen Howard var enig med Bush i at internasjonal lov tillot slik plutselig, selvpålagt politivirksomhet av andre lands fartøyer i internasjonalt farvann.
Ifølge Paul Kelly i avisa The Australian kan de drastiske endringene i Australias utenrikspolitikk under Howard forklares ikke bare med at hele verden har endret seg, men også med at Howard opplever at hans egne politiske instinkter er blitt bekreftet. Det er således en rekke hendelser og større prosesser, blant dem konflikter i landets nærområder, 11/9, økonomiske nedgangstider og interne konflikter om immigrasjonspolitikken, som i fellesskap har bidratt til Australias utenrikspolitiske kuvending.
Fra ikke å ha interessert seg for utenrikspolitikk, tror Howard nå at det er endringene han har iverksatt på dette området han vil bli husket for. Slik blir hans raskt voksende ego like farlig regionalt som den amerikanske presidentens er det globalt.
