De sa det allerede før krigen begynte. “Våre ti divisjoner er knapt nok i stand til å håndtere dagens plikter. Og vi er definitivt ikke rustet til å føre en fullskala-krig i Irak.”
Politikerne hørte ikke på dem. Invasjonen ble rullet igang, og flere hundre tusen soldater ble sendt til Golfen. Over seks måneder etter, har amerikanerne fortsatt over 130.000 menn og kvinner på plass i Irak.
Det er over dobbelt så mange som forsvarsminister Donald Rumsfeld så for seg i mars i år. Dengang sa han at antall soldater kjapt skulle reduseres til bare noen titusen mann. Men slik gikk det ikke.
Nå leter Pentagon med lys og lykte for å finne soldatene som skal erstatte dagens styrker i Irak. Og de finner dem … i nasjonalgarden, i reservestyrkene og blant veteranene!
Åtte av ti involvert
Slik er den begredelige, og eksplosive, situasjonen i det amerikanske forsvaret:
I forkant av den første Golfkrigen, besto hæren av 18 divisjoner (hver på 15.000 mann) og 700.000 soldater med stort og smått. I dag er man nede i ti divisjoner og 476.000 soldater.
I løpet av de neste månedene vil åtte av de ti divisjonene enten være på vei til Irak og Afghanistan, eller på vei fra disse landene. En niende divisjon er fast stasjonert i Sør-Korea. Bare én divisjon er ikke del av den kommende rotasjonen, eller stasjonert noe sted. Det er tredje infanteri-divisjon, som vi sist hørte om da den var i ferd med å innta Bagdad.
Litt avhengig av hvordan man regner, er 70 prosent av hæren utplassert i tilsammen 136 land. Det utgjør 370.000 soldater. 250.000 av disse er sendt ut etter terrorangrepet for to år siden. I tillegg til Irak, har amerikanerne fortsatt 11.000 soldater i Afghanistan, 32.000 i Sør-Korea, 44.000 i Kuwait og fem tusen på Balkan. Innsatsstyrker er plassert på Filippinene, i Sentral-Asia og i Sinai.
Hæren er selvfølgelig bare én av fire våpengrener. Tilsammen består det amerikanske forsvaret av 1.4 millioner soldater, samt 1.2 millioner i reservestyrkene. Av dette, legger hæren beslag på 476.000 regulære soldater pluss 550.000 reservister. Det betyr at hæren utgjør omtrent en tredel av de stående, amerikanske styrkene. Men den står for brorparten av innsatsen i den globale krigen mot terrorismen.
Det har ført til en ny erkjennelse i USA, i hvert fall blant generalene: hæren er ikke stor nok. For å finne soldater til Irak også neste år, har Pentagon måttet grave dypt i de militære lommene – så dypt at man må helt tilbake til Vietnam-krigen for å finne en tilsvarende praksis.
Fra og med neste år, vil en tredel av soldatene i Irak være fra reservestyrkene, fra nasjonalgarden eller fra veteranene i “Old Guard” – som har brukt de siste tiårene på å vokte Den Ukjente Soldats Grav.
Det er lett å sende dem, og lett å holde dem der – fordi ingen kan avslutte sitt engasjement i hæren så lenge de er på oppdrag. Men de er ikke forpliktet til å bli i hæren når de kommer hjem igjen…
Første profesjonelle krig
Det er bare én bekymring som generalene har. Men den er ikke den minste, siden det handler om USAs forsvar i fremtiden.
I den profesjonelle amerikanske hæren er det helt frivillig om man vil være soldat eller ikke. Det gjelder alle, men ikke minst reservister som regnet med at de ville bli sendt ut i aktiv tjeneste sånn hvert fjerde eller femte år. Nå er de i tjeneste måneder og år av gangen. Og ikke bare er de i aktiv tjeneste, det vil si i krig; de er i et land under okkupasjon hvor de hver dag risikerer å bli drept.
Soldater fra reservestyrkene, men også fra den aktive delen av hæren, ventilerer sin frustrasjon i amerikanske medier – under fullt navn. De er opprørte over irakernes manglende takknemlighet, nervøse for angrep fra terrorister og forbannet fordi det ikke er orden på noen ting i kommandolinjene.
I forkant av krigen fikk soldatene i tredje infanteri-divisjon beskjed om at de ville bli hentet hjem i juli-august. I løpet av krigen ble samme beskjed bekreftet tre ganger. I juli ble de fortalt at hjemreisen var utsatt på ubestemt tid. For noen uker siden kom de endelig hjem. Da hadde de vært i Golfen siden september i fjor, de siste månedene i den brennhete kampsonen rundt Fallujah. 37 soldater i den 16.500 mann svære divisjonen var da drept. Ingen andre militære avdelinger i Irak har hatt så høye tapstall.
I dag er de altså unntatt “rotasjon,” som det heter. Men det betyr ikke at de kan hvile på sine laurbær. En avdeling marinesoldater (Marines) som ble fraktet ut av Irak da polakkene kom inn, blir nå sendt tilbake. Poenget er: amerikanske soldater går doble vakter på slagmarken i Irak for å få kabalen til å gå opp. Det tærer enormt på moralen.
“Hvis USA ikke klarer å rekruttere soldater fra allierte land, eller klarer å dempe uroen i Irak, vil vi risikere en faneflukt fra hæren uten presedens i historien,” sa sjefen for hærens reservister, generalløytnant James Helmly, til avisa USA Today i september. Ifølge Helmly vil det kritiske punktet inntreffe en gang på nyåret, når aktive soldater og reservister kommer hjem i hopetall.
Krigen i Irak er, påpekes det fra militært hold, den første langvarige militære konflikten med basis i en hel-profesjonell hær. Krigen i Vietnam ble i stor grad kjempet med vernepliktige soldater. Det nye militære “teateret” er derfor en test. Hvordan vil soldater som ikke trenger å være soldater reagere når treningsleirene erstattes med “the real thing?”
Generalene frykter det verste. Og det gjør ikke ting bedre at de er dypt misfornøyd med sin forsvarsminister, Donald Rumsfeld.
Rumsfeld versus Shinseki
Konflikten går mellom teknologi og fotsoldater. Forsvarsministeren preker et evangelium som innebærer knallhard satsing på sofistikert etterretning og presisjonsbombing – noe som betyr utvikling, produksjon og innkjøp av dyre og teknologisk avanserte våpen.
I Afghanistan fikk Rumsfeld en opptur. For var det noe denne konflikten viste, så var det at flyvåpen og spesialtropper sammen kunne vinne en krig – uten å putte hundretusener av soldater på bakken.
Men Irak er selvfølgelig en helt annen greie. Der er det nettopp fotsoldaten som er den viktigste militære ingrediensen. Og det er nettopp generalenes poeng. Det er greit nok å vinne en viss type kriger med liten innsats på bakken. Men en svær okkupasjonskrig krever et bakkemannskap av ufattelige dimensjoner. Og det er et bakkemannskap som USA ikke har i dag.
Allerede før invasjonen var krigen i gang – den mellom tidligere hærsjef Eric Shinseki og forsvarsminister Donald Rumsfeld. Shinseki mente en invasjon og okkupasjon av Irak ville kreve mange hundre tusen soldater. Rumsfeld bare blåste av det, og avsatte Shinseki verbalt lenge før han etter planen skulle gå av.
Under avskjedsseremonien for Shinseki i juni i år, var Rumsfeld ikke tilstede. Ryktene går at han heller ikke var invitert. Det var en demonstrasjon av hvor elendig forholdet er mellom Rumsfeld og amerikanske generaler. Så dårlig er det, at
Shinseki – i strid med all sedvane – holdt et flammende innlegg der han hudflettet Rumsfeld for hans insinuasjoner om at generalene ikke ønsker en sivil kontroll av det militære.
Den verbale krangelen hjemme hadde ikke gjort så mye om ikke situasjonen hadde vært så alvorlig ute. For faktum er at USA prøver å føre en krig i Irak med altfor få soldater. Og det går ikke bra. Av ren hevngjerrighet kunne selvfølgelig generalene satt seg ned og sagt: hva sa vi! Men soldater blir sprengt i fillebiter hver eneste dag i Irak. Hæren risikerer å miste tusener på tusener av frivillig vervede, og USA taper kampen mot terrorismen.
USA taper kampen mot terrorismen. Erkjennelsen kryper fram som en øgle fra under en stein. Hæren er rett og slett ikke stor nok til å slåss mot terrorister overalt i verden. Den er for tynt strukket ut.
“Army overstretch,” står det å lese i amerikanske aviser. “Stretched too thin,” heter det også. “The stretched army,” skriver den konservative skribenten Robert Novak. Det er utrolig hva slags kombinasjoner man greier å lage av de tre ordene “stretched,” “army” og “thin.” For generalene er det en grøsser.
Noen måneder til
I USA er fasiten denne: man kan holde ut i Irak i noen måneder til med amerikanske tropper. Etter det må man ut. Det må enten skje ved at irakerne overtar selv, eller ved at internasjonale styrker kommer inn.
Så lenge amerikanerne står i Irak, har ikke generalene nubbesjans til å møte militære utfordringer fra andre deler av kloden; for eksempel fra Nord-Korea. Det gjør dem sårbare for angrep ute, samtidig som de er sårbare for angrep hjemme.
I Sør-Korea passer 32.000 amerikanere på sikkerheten til 50 millioner sør-koreanere. I USA passer 28.000 amerikanere på sikkerheten til 280 millioner egne innbyggere. Krigene i Irak og Afghanistan involverer åtte av ti divisjoner. Ryggen er ikke fri, men blottet. Ingen general kan leve med det.
Akt dere, sier de militære til politikerne, så dere ikke planlegger en tolv-divisjonsstrategi med bare ti divisjoner. For i så fall planlegger dere for en hær vi ikke har! – en situasjon skreddersydd for bruk av små, tilpassede atomvåpen, for øvrig.
På nyåret kommer soldatene hjem fra Irak. Da får generalene i hvert fall svar på ett av sine spørsmål – om den preventive krigen har oppslutning blant de menneskene som utgjør landets væpnede styrker.
