Å ta loven i egne hender

Cartel Land er en oppsiktsvekkende nærgående dokumentar om borgervern på hver side av grensen mellom Mexico og USA. 

Aleksander Huser
Fast filmkritiker i Ny Tid.

Cartel Land
Regi og foto: Matthew Heineman

Allerede i sitt anslag viser den Oscar-nominerte dokumentaren Cartel Land at regissør Matthew Heineman har fått en helt unik tilgang til sitt materiale. Her møter vi en gruppe medlemmer av et meksikansk narkokartell, som åpenhjertig (om enn maskerte) forteller om og viser frem sitt arbeid med å produsere metamfetamin som skal smugles over grensen til USA.
Med denne sekvensen settes tonen effektivt for resten av filmen, som riktignok skal handle om to personer som på hver sin side av grensen arbeider imot disse kartellene og deres virksomhet: Amerikaneren Tim «Nailer» Foley og meksikaneren José Manuel «El Doctor» Mireles, begge karakterer som kunne ha vært hentet rett ut av en amerikansk sjangerfilm.

Frivillige. «Nailer» Foley er en selvoppnevnt vigilante, som arbeider med å bygge opp en gruppe frivillige til å patruljere grenseområdene i Arizona – tungt bevæpnet, naturligvis – for å holde dopsmuglerne ute av landet. Den værbitte barskingen har åpenbart vært ute noen ørkennetter tidligere, og forteller om en barndom med psykisk og fysisk mishandling, samt en fortid med eget rusmisbruk. Og når han til stadighet omtaler smuglerne med intens forakt som «those motherfuckers», er det fort gjort å mistenke at hans innbitte kamp mot narkotikatrafikken kanskje egentlig er et utløp for noe ganske annet.
«El Doctor» Mireles bærer sitt kallenavn fordi han er utdannet lege, et yrke han også utøver – i hvert fall i filmens begynnelse. I vel så stor grad dedikerer han seg imidlertid til å lede borgerverngruppen Autodefensas, som – minst like tungt bevæpnet som sin amerikanske motpart – bekjemper narkokartellene fra den meksikanske siden av grensen. En svært farefull og utsatt posisjon, som har gitt ham en viss heltestatus blant sivilbefolkningen. Og der den militært kamuflasjekledde Foley fremstår som en Chuck Norris-liknende actionhelt, er Mireles med sin autoritære utstråling og cowboyhatt nærmest som en sheriff fra en klassisk westernfilm.

Grenser mot fiksjon. Latinamerikanske narkokarteller og deres smugling til USA har nylig blitt tematisert i de populære amerikanske dramaseriene Breaking Bad og Narcos. Cartel Land fører tankene i vel så stor grad til Denis Villeneuves film Sicario, som hadde premiere på norske kinoer i fjor høst. Først og fremst fordi Sicario også tar for seg bekjempelsen av de meksikanske kartellene, men også formmessig har de klare likheter: Villeneuves spillefilm kombinerer betagende bilder med et til dels dokumentarisk uttrykk, inkludert noen kornete sekvenser filmet med night vision. Heinemans dokumentar inneholder også slike nattscener, og har generelt tilsvarende praktfulle bilder – noe som ikke er mindre imponerende med tanke på at mange av dem er filmet under åpenbart farlige forhold, med regissøren selv som hovedfotograf.

Der den militært kamuflasjekledde Foley fremstår som en Chuck Norris-lignende actionhelt, er Mireles med sin autoritære utstråling og cowboyhatt nærmest som en sheriff fra en klassisk westernfilm.

I denne sammenhengen er det dessuten verdt å nevne at regissør Kathryn Bigelow står oppført blant filmens utøvende produsenter, da man også kan se et visst slektskap med hennes spillefilmer The Hurt Locker og Zero Dark Thiry i både stil og innhold. Formmessig er faktisk Cartel Land så vellaget at den nesten føles som en fiksjonsfilm, som man i så fall ville ha omtalt som en realistisk thriller fra noe tilnærmet en krigssone.

Moralsk grenseland. Cartel Land utspiller seg ikke bare i et geografisk grenseområde, men også et moralsk sådant. For selv om begge filmens hovedkarakterer synes å være overbevist om at de gjør det rette, er det naturligvis noen problematiske sider ved å ta loven så vel som våpnene i egne hender for å bekjempe kriminalitet. Og det er nettopp hva denne dokumentaren diskuterer, på en nyansert og tidvis tankevekkende måte.
Spesielt nyanserte er dog ikke alle medlemmene av Foleys borgerverngruppe, slik de fremstår i filmen. «Gjerder sikrer godt naboskap,» sier en av dem, som et ubevisst apropos til murene som i disse dager bygges rundt vår egen verdensdel. Det er nemlig tydelig at flere av disse folkene har vervet seg til grensepatruljen fordi de vil hindre latinamerikanere i å bevege seg inn i landet deres, snarere enn å stoppe narkotikaen de eventuelt måtte ha med seg.

Det er tydelig at flere av disse folkene har vervet seg til grensepatruljen fordi de vil hindre latinamerikanere i å bevege seg inn i landet deres, snarere enn å stoppe narkotikaen de eventuelt måtte ha med seg.

Men der Foleys menn til dels kan fremstå som rasister som liker å leke soldater, er det gjennom store deler av filmen mye lettere å rettferdiggjøre initiativet og innsatsen til Mireles’ Autodefensas. I en del av Mexico hvor forbryterorganisasjonene angivelig har infiltrert omfattende deler av politiet, synes borgervernerne å være de eneste som aktivt forsøker å gjøre noe med det omfattende problemet kartellene utgjør. Men etter hvert får vi bevitne hvordan folk i området ikke utelukkende omfavner ytterligere en bevæpnet styrke som inntar hjemstedet deres, og at det heller ikke er fritt for kartellkollaboratører i Autodefensas rekker.

Sjangertradisjon. Ulike former for borgervern har vært tema i en rekke filmer. Ikke minst behandles dette i superheltfilmer, en erkeamerikansk og ungdomsrettet type fortellinger som nettopp handler om folk som føler seg kallet til å bekjempe kriminalitet på egen hånd (fortrinnsvis iført et identitetsskjulende kostyme). Men det finnes også en egen subsjanger under action- og thrillerkategoriene kalt «vigilante»-filmer. Prototypen her er Michael Winners Death Wish fra 1974, hvor Charles Bronson spiller en relativt vanlig mann som tar opp kampen mot New Yorks «street punks» for å hevne drapet på sin kone. Filmen kom i kjølvannet av Dirty Harry (Don Siegel, 1971), som riktignok handler om en politimann. Men der de andre i etaten enten er korrupte eller handlingslammede av byråkrati, følger Clint Eastwoods ikoniske Harry sin egen justis fremfor den unødvendig kompliserte regelboka.
At én og samme person er dommer, jury og bøddel, fremstilles ikke nødvendigvis som noe negativt i denne undersjangeren. Det negative er snarere den generelle lovløsheten som har drevet ham – for det er gjerne en mann – til dette. Mens svaret på lovløsheten synes å være en rettskaffen form for lovløshet. Dobbeltmoral er med andre ord bedre enn ingen moral.
Nå skal det sies at denne sjangertradisjonen også inneholder filmer som stiller spørsmål ved slik «vigilante»-virksomhet. Blant disse er Martin Scorseses Taxi Driver (1976), med Robert De Niro som den åpenbart forstyrrede krigsveteranen som – ikke uten en viss ironi fra filmskapernes side – hylles som en helt etter sitt brutale forsøk på å «vaske avskummet vekk fra gatene». En tilsvarende diskusjon føres i Neil Jordans The Brave One (2006), hvor Jodie Foster spiller en kvinnelig «vigilante». Og til dels i Gran Torino (2008), hvor en aldrende Clint Eastwood i både hovedrollen og registolen synes å ha inntatt en mer ambivalent holdning til sine yngre dagers kompromissløse revolvermenn.
Med Cartel Land er denne sistnevnte retningen innen «vigilante»-filmer forsterket med en sjeldent intens og slagkraftig dokumentar, som også gir et opprørende innblikk i det omfattende problemet narkokartellene utgjør i dag. Uten å ha sett alle de øvrige nominerte, er Matthew Heinemans film like fullt mitt stalltips i dokumentarkategorien når Academy Awards skal deles ut i slutten av måneden.

Cartel Land vises under filmfestivalen Human Rights Human Wrongs, som arrangeres i Oslo fra 16. til 21. februar. 


alekshuser@gmail.com

---
DEL