We, the monsters

 This Young Monster
Forfatter: Charlie Fox
Forlag: Fitzcarraldo Editions (UK)
Monsteret er blant oss hver dag, hele tiden. Ja, monsteret, det er oss. 

Hva er egentlig et monster? Er monsteret det stygge vesenet som skremmer og vil ødelegge oss – Frankensteins; det insekt-liknende Alien-krapylet i Ridley Scotts skrekkfilmer; den maskekledte Mike Myers, som aldri kan dø, i Halloween-filmene? Eller er monsteret heller et aspekt ved oss alle, og det monstrøse en side ved de vanligste og mest banale hendelser, en høyst hverdagslig ting?

«In certain cases, the title ‘monster’ should be reclaimed in a spirit of punk triumph to become a great honour. Monsters cause trouble, they disturb definitions, they discombobulate what we think we mean. All of which is brave and wild, not to mention something like art’s task,» skriver Fox. Han forbinder det monstrøse med det som ikke passer inn, men ikke dissens som motkultur eller kritikk av det bestående – vi er tettere på det som ikke passer inn, per se. Fox kommer tett på punken.

Mangslungen monsterhistorie. Bredden i historiene forfatteren forteller er bred – de spenner fra Rainer Maria Fassbinders filmer til John Waters’, David Bowies og Ryan Trecartins liv og verk. Den personlige tonen, den kåserende og bekjennende stilen er det som gjør teksten så god: Dette ikke er ingen akademisk øvelse, men et forsøk på å tenke gjennom hva monsteret representerer fordi det er noe forfatteren gjøre.

Det er det monstrøse som opptar Fox, i det dagligdagse; noe ubehagelig, uvant, rart eller eerie.

This Young Monster er en imponerende kulturhistorie – men den skremmende skapningen, hvor det grusomme og truende er samlet i én figur som noe fremmed og adskilt fra oss, får liten oppmerksomhet. Det er det monstrøse som opptar Fox, i det dagligdagse; noe ubehagelig, uvant, rart eller eerie.

Kroppen som monster. Det mest interessante er å finne i detaljene, mener Fox. Symptomet – den lille skurringen i motivet på et gammelt fotografi, noe som ikke helt stemmer, et blikk fra en fremmed på gata. Monsteret er ikke nødvendigvis noe du kan adskille deg fra, ingen avgrenset ting eller et skummelt vesen som lusker i skyggene, men sider ved oss selv.

Den mest nærliggende monstrøsiteten er jo den som finner sted i våre kropper: hvordan de forandrer seg i løpet av et liv. Puberteten er lite å skryte av uten en solid dose vampyrisme. «Everyone experiences monsterhood in their teens: the body mutates, new chemicals flow through your veins, parents turn loathsome, good behaviour goes to hell. The need for a remedy to these bodily and psychic disorientations is often entwined with all the wicked fun you can have when monsterhood peaks, thanks to drink, drugs, fucking, and the transformative powers of art.»

Men det monstrøse som markør for transformasjon, enten den nå skjer ved fullmåne eller ikke, har også å gjøre med andre typer forandring – ved sykdom, når du har lyst på sex eller er i ferd med å bli gammel. Kroppen blir en annen, av og til for en liten stund, andre ganger for alltid. Dette «andre» vi blir, har alltid en viss villskap ved seg, noe forvridd og rart som vi ikke har kontroll over. Noe monsteraktig.

Brev til monsteret. Som nevnt er det den personlige stemmen som tilfører disse essayene noe ekstra. Fox henvender seg til beistet selv – «Beastie» – gjennom hele boken: Den er et brev til monsteret, men også et brev til leseren, til det monstrøse i oss.

Den hevnende og bekjennende formen gjør oss til medsammensvorne i forfatterens undersøkelser, og intimiteten er større enn i essayer flest. Med markører som «kompis» og «dude» kunne dette lett blitt teit, men boken bærer denne formen godt. Tekstene fremstår med varme og leses som betroelser. Sistnevnte, sammen med adresseringen av monsteret, trekker det kompisaktige og det monstrøse i oss mot hverandre. Det er kanskje ikke de dypeste lagene i vår psyke som avdekkes, men ved å bli tiltalt som monster, som mottakeren av brevene gjør, rettes i hvert fall søkelyset mot det monsteraktige.

Den mest nærliggende monstrøsiteten er den som finner sted i våre kropper: hvordan de forandrer seg i løpet av et liv.

Dette søkelyset fininnstilles når vi, leserne/monstrene, vandrer gjennom monsterets kulturhistorie. De stadig nye monsterformene vi presenteres for reier spørsmålet om det kanskje er nettopp denne typen monster som bor i mitt bryst

Trumpismens monstrøsitet. Det monstrøse befinner seg naturligvis ikke bare i det hverdagslige, i oss og i kulturhistoriske varianter: Monstre praktiserer sine skrekkelige dyder blant oss hele tiden. Donald Trump fremstilles som det største monsteret av dem alle: «But what do you do when a ‘horror-clown’, a bogeyman, occupies a role of supreme power?»

Om vi gjenkjenner både de ytre monstrene – som er tettere på Trump enn regissør Myers – og monstrene i oss selv, skulle vi være godt rustet til å slåss mot trumpismens videre spredning. Da er det godt å ha Fox med på laget.

Abonnement kr 195 kvartal