I forbindelse med utstillingen Jill Johnston. The Disintegration of a Critic i Bergen Kunsthall i perioden 23. mai til 11. august 2019, kuratert av Fiona McGovern, Megan Francis Sullivan og “Axel Wieder#, har Sternberg Press i samarbeid med Bergen Kunsthall utgitt denne boken som en hyllest til den amerikanske forfatteren, kulturkritikeren og feministen Jill Johnston (1929–2010).
Personlige anekdoter
Den første og lengste delen av boken inneholder flere av danseanmeldelsene Johnston skrev i perioden 1960 til 1974. Disse ble publisert i den New York-baserte ukeavisen The Village Voice i seksjonen «Dance», der hun etter hvert fikk en fast spalte under eget navn. Anmeldelsene er preget av en politisk-polemisk tone og en bevissthetsstrøm: lange avsnitt uten punktum, ofte i brevform med personlige anekdoter.
I 1969 sto hun fram som lesbisk og ble dermed en av de første amerikanske journalistene som var åpen om sin seksualitet på trykk. Senere utga hun boken Lesbian Nation (1973) om politisk lesbisk identitet og selvbiografien Mother Bound (1983) om moderskap og det å vokse opp uten far.
Johnston fikk to barn i ekteskapet med Richard John Lanham (ekteskapet endte i skilsmisse etter seks år). I 1993 giftet hun seg med danske Ingrid Nyboe, og i 2009 giftet paret seg på nytt – ett år før Johnston døde av slag. Hun ble 81 år gammel.
Minner om Johnston
I den andre delen av The Disintegration of a Critic deler Nyboe sine personlige minner om Johnston, forfatter Bruce Hainley reflekterer rundt vitaliteten av Johnstons språk, og helt til slutt presenterer forfatteren Jennifer Krasinski et større biografisk rammeverk, inkludert tekster fra andre magasiner. Det kommer tidlig fram at Johnston ikke var som kritikere flest, og hun var på mange måter en superstjerne i New Yorks avant-garde-miljø.
I spalten «Critics’ Critics» (1965) skrev Johnston: «Criticism wears me out – it’s like riding a bike up and down the country hills in a race against a phantom judge.» Selv om hun ikke var danser, danset hun med ord. Anmeldelsene hennes kan beskrives som dansestykker, der hun ikke var redd for å by på seg selv – akkurat som en danser på en scene. Jeg kan forstå hvorfor hun skrev at «kritikk slet henne ut». Som leser blir jeg gladelig med på dansen.
Banebrytende for sin tid
Som kritiker var Johnston banebrytende og unik. Den tredje delen av boken inneholder blant annet uttalelsene til Andy Warhol (1928–1987) fra paneldebatten The Disintegration of a Critic: An Analysis of Jill Johnston på Loeb Center i New York City University i 1969. Debatten ble organisert av Johnston selv, og her deltok også kunstkritikeren David Bourdon (1934–1998), filantropen og kunstsamleren John de Menil (1904–1973), skribenten og avant-garde-filmskaperen Walter K. Gutman (1903–1986), kunstneren og forfatteren Ultra Violet (1935–2014), kunstneren Carloee Schneemann (1939–2019), kabaretskuespillerinnen, kunstneren og kritikeren Lil Picard (1899–1994), dr. John Atchley (1854–1940) og kunstkritikeren og skuespilleren Gregory Battcock (1937–1980) Vi får vi en dypere innsikt i arbeidet hennes sett med deres øyne.
«Jeg har ikke et interessant liv i det hele tatt. Jeg dikter opp alt sammen.» Jill Johnston
Tre hundre tilhørere møtte opp til paneldebatten, der Johnstons arbeid ble kritisert og analysert av de ovennevnte paneldeltakerne. Johnston kom førti minutter for sent til arrangementet. Da hun omsider var på plass på scenen, leste hun opp en tekst hun hadde skrevet for den kommende ukens spalte i The Village Voice. En journalist fra ukeavisen Variety oppsummerte framføringen som «en bekreftelse på at hun er like forvirrende i virkeligheten som på trykk».
Subjektiv og selvbiografisk
Warhols uttalelser om Johnston under paneldebatten er tatt på kornet: «Øh, skrivingen hennes var alltid subjektiv, og i retrospekt var det alltid selvbiografisk. Hun kunne ikke omtale en konsert uten å fortelle oss hvordan hun kom seg dit, hva som skjedde på veien, problemene hennes med taxisjåføren, øh – hun tok aldri T-banen, så hun sparte oss for det – øh, hun så tydeligvis reisene til og fra teatrene som like viktige som selve koreografiene hun gikk for å anmelde.»
Johnston som kritiker, skribent og forfatter er et prakteksempel på at det ikke går an å skille mellom arbeid og privatliv. Som hun selv spøkte med: «Jeg har ikke et interessant liv i det hele tatt. Jeg dikter opp alt sammen.»
Etter å ha lest boken tenker jeg på hvor radikal hun må ha vært for tiden hun levde i, men også sammenlignet med anmeldelsene jeg leser nå til dags, som er tørre og overfladiske i forhold. Personlig, essayistisk journalistikk er en sjanger jeg gjerne ser mer av i norske og internasjonale aviser og magasiner, der journalisten ikke er redd for å by på seg selv og dele sine personlige opplevelser. Heldigvis har vi NY TID.
