Barbara Rubin and the Exploding NY Underground Regissør Chuck Smith

Jonas Mekas, Andy Warhol og Barbara Rubin

BLOMSTRINGSTID: Barbara Rubin and the Exploding NY Underground forteller historien om en enigmatisk og sentral kvinne i New Yorks mannsdominerte miljø for eksperimentell undergrunnsfilm på sekstitallet.

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 01.08.2019
Barbara Rubin and the Exploding NY Underground

Chuck Smith ( USA)

Sekstitallet var en blomstringstid for eksperimentelle undergrunnsfilmer i New York. Med Jonas Mekas og Andy Warhol som ledende skikkelser var dette miljøet svært mannsdominert, men en av de mest banebrytende filmene ble laget av en kvinne. Hennes navn var Barbara Rubin, og hun var bare 18 år da hun filmet de første opptakene til Christmas on Earth (1963).

Chuck Smiths dokumentar Barbara Rubin and the Exploding NY Underground forteller historien om Rubin gjennom intervjuer med tidsvitner og andre kjennere samt heftige arkivklipp fra tiden som skildres. Det sistnevnte materialet er ofte akkompagnert av musikk fra samme periode, deriblant The Velvet Underground – «husbandet» til Warhols studio The Factory. Filmen inneholder omfattende intervjuer med den nylig avdøde Jonas Mekas, en nær venn av Rubin, og utdrag av brev hun skrev til ham. Mekas og filmskaper Smith har for øvrig også samarbeidet om en bok om Rubin med tittelen The Legend of Barbara Rubin, hvor man blant annet kan lese disse brevene i sin helhet.

Etter hvert forlot Barbara Rubin New Yorks kunstmiljø for å fortsette sin spirituelle søken i det ortodokse, jødiske trossamfunnet.

Etter visningen av filmen på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i mars fortalte Smith til publikum at Mekas hadde vært fast bestemt på at han i filmen ikke ønsket å snakke om sitt personlige forhold til Rubin. Like fullt kommer deres varme følelser for hverandre tydelig fram i hennes kjærlige og tidvis svært poetiske brev. Poetiske i bokstavelig forstand, da hun ofte skrev dikt i disse brevene. Med Smiths egne ord er filmen «en slags kjærlighetshistorie».

Barbara Rubin and the Exploding NY Underground Regissør Chuck Smith

Rubins romantiske følelser skal imidlertid ha vært rettet mot kameraten Allen Ginsberg i denne perioden, uten at disse kunne bli fullt ut gjengjeldt av den homofile beatpoeten. Samtidig beskriver filmen en tid med fri sex så vel som fri kunstnerisk utfoldelse.

Visjonær

Rubin ble tatt under vingene til Mekas og hans «Film-Makers’ Cooperative», og han omfavnet raskt denne gruppens frie tilnærming til filmskaping – muliggjort av mindre og lettere kameraer som nå var tilgjengelige. Blant inspirasjonskildene hennes var avantgarde-filmen Flaming Creatures (1963) av Jack Smith fra samme miljø. Denne ble nektet vist på flere kinoer grunnet sitt seksuelt eksplisitte innhold og førte sågar til arrestasjoner av flere involverte. I Christmas on Earth – som opprinnelig het Cocks and Cuntsfilmet Rubin kroppsmalte og maskerte utøvere i seksuell utfoldelse av både homo- og heterofil karakter, i tillegg til at den viste nærbilder av et kvinnelig kjønnsorgan. Ikke overraskende fikk også denne filmen problemer med sensuren.

Noe av det som gjør Christmas on Earth bemerkelsesverdig, er dens innovative bruk av dobbelteksponeringer. Rubin ga kinomaskinistene grundige innføringer i hvordan filmen skulle framvises, med to projektorer som skulle vise hver sin ulike filmrull på samme lerret – den ene med mindre bildeutsnitt enn den andre. På grunn av dette er filmen ansett av mange for å være et av de første multimediale kunstverk.

Barbara Rubin and the Exploding NY Underground Regissør Chuck Smith

Kunstnerisk «matchmaker». Selve dokumentaren er nokså konvensjonell – paradoksalt nok, kan man kanskje si. Den tidligere nevnte kombinasjonen av «snakkende hoder» og arkivklipp har imidlertid ofte vist seg å være en hensiktsmessig fortellerform for slike historiske portretter, og Barbara Rubin and the Exploding NY Underground er intet unntak.

I Christmas on Earth filmet Rubin kroppsmalte og maskerte utøvere i seksuell utfoldelse avbåde homo-og heterofil karakter.

Chuck Smiths film tegner et bilde av Rubin som en rastløs, utforskende og spirituelt søkende sjel, som fra ung alder var plaget av psykiske lidelser. Sannsynligvis ble disse problemene ytterligere forsterket av hennes omfattende bruk av narkotika. Hun var en visjonær kunstner som utvilsomt inspirerte mange i sin omgangskrets – men å kalle henne en «muse» ville være å underkjenne hennes egen kunstneriske produksjon. Ikke desto mindre er listen over hennes kjente venner både lang og imponerende, med navn som Bob Dylan, Lou Reed og nevnte Allen Ginsberg – og hun synes å ha hatt et sjeldent talent for å «spleise» kreative mennesker. Eksempelvis var det hun som introduserte The Velvet Underground for Andy Warhol i 1965.

Rubin lagde selv filmer som ble projisert under konsertene til samme band, og dukket opp i en av Warhols Screen Tests – samt i andre av The Factorys filmproduksjoner.

Forlot kunsten

Etter hvert forlot Barbara Rubin New Yorks undergrunns-kunstmiljø så vel som filmskaping generelt, til fordel for det ortodokse jødiske trossamfunnet. En tilsynelatende radikal forandring av nær sagt «Zeligske» proporsjoner (Woody Allens komedie fra 1983 om Leonard Zelig viste en menneskelig kameleon som skiftet personlighet fra dag til dag, fra situasjon til situasjon, red. anm.), men det kan virke som hun var skuffet over at kunstmiljøet ikke støttet henne i like stor grad som hun selv hadde bidratt til dets oppblomstring. Og ikke minst ønsket hun seg et mer normalt familieliv.

Barbara Rubin and the Exploding NY Underground Regissør Chuck Smith

Tragisk nok døde Rubin 35 år gammel i 1980, etter å ha født sitt femte barn. På dette tidspunktet levde hun som en dedikert hasidisk jøde i Paris. Men også i denne subkulturen var hun en vital og inspirerende figur, i følge filmskaper Smith.

At Rubin valgte bort sitt filmkunstneriske virke, var muligens et stort tap for den eksperimentelle filmens utvikling. Et aldri så lite plaster på dette såret er dog at denne dokumentaren bidrar til å gjøre hennes kunst og livshistorie kjent for flere. Og selv om filmen lar flere spørsmål om den siste delen av livet hennes stå ubesvart, kan vi håpe at Rubin til slutt fant en form for lykke som den eksplosive undergrunnsverdenen i New York aldri helt kunne tilby henne.

Gratis prøve
Kommentarer