Žižek på sitt verste 

Slavoj Žižeks siste bok er tidvis uleselig – men hans bruk av populærkultur like genial som repetitiv.

Kjetil Røed

Incontinence of the Void

Slavoj Žižek

MIT Press

USA

Slavoj Žižek har vært en av mine favoritt-tenkere i mange år, men til tross for alt som fascinerer ved ham, er det like mye som frustrerer. Ikke minst Žižeks rause bruk av psykoanalyseteori – og da i særdeleshet Jacques Lacans variant – er essensiell for å forstå denne mannens skriverier, men den har jeg aldri helt klart å forsone meg med. Dernest er hans maniske produksjon en utfordring, siden den blotte mengden utgivelser i seg selv vitner om en skribent uten evne til begrensning – noe som uvegerlig fører til mange gjentakelser og uklare tematiske grenser mellom bøkene han pøser ut. I tillegg havner Žižek noen ganger i en filosofisk blindgate som etter min mening får frem det absolutt verste i ham.

Defensiv posisjon. Hans siste bok, Incontinence of the Void, er av denne sorten. Dette er muligens ikke bare den vanskeligst tilgjengelige boken Žižek har skrevet, men også den minst elegante. Noe har å gjøre med dens i overkant defensive utgangspunkt: På den ene siden vil han forsvare seg mot dem som hevder at han ikke er noen «ordentlig filosof», mens han på den andre vil skrive et motsvar, eller en kommentar, til den slovenske filosofen Alenka Zupancic Žerdins What IS Sex, som kom ut i samme serie som Žižeks bok tidligere i år (hennes bok om humor, The Odd One In. On Comedy fra 2008, er for øvrig fremragende – noe av det beste jeg har lest om latter).

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL