Žižek på sitt verste 

Slavoj Žižeks siste bok er tidvis uleselig – men hans bruk av populærkultur like genial som repetitiv.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Incontinence of the Void

Slavoj Žižek

MIT Press

USA

Slavoj Žižek har vært en av mine favoritt-tenkere i mange år, men til tross for alt som fascinerer ved ham, er det like mye som frustrerer. Ikke minst Žižeks rause bruk av psykoanalyseteori – og da i særdeleshet Jacques Lacans variant – er essensiell for å forstå denne mannens skriverier, men den har jeg aldri helt klart å forsone meg med. Dernest er hans maniske produksjon en utfordring, siden den blotte mengden utgivelser i seg selv vitner om en skribent uten evne til begrensning – noe som uvegerlig fører til mange gjentakelser og uklare tematiske grenser mellom bøkene han pøser ut. I tillegg havner Žižek noen ganger i en filosofisk blindgate som etter min mening får frem det absolutt verste i ham.

Defensiv posisjon. Hans siste bok, Incontinence of the Void, er av denne sorten. Dette er muligens ikke bare den vanskeligst tilgjengelige boken Žižek har skrevet, men også den minst elegante. Noe har å gjøre med dens i overkant defensive utgangspunkt: På den ene siden vil han forsvare seg mot dem som hevder at han ikke er noen «ordentlig filosof», mens han på den andre vil skrive et motsvar, eller en kommentar, til den slovenske filosofen Alenka Zupancic Žerdins What IS Sex, som kom ut i samme serie som Žižeks bok tidligere i år (hennes bok om humor, The Odd One In. On Comedy fra 2008, er for øvrig fremragende – noe av det beste jeg har lest om latter).

Argumentasjonen er så spissfindig og fullastet med spesielle filosofireferanser at boken ofte rett og slett blir ugjennomtrengelig. Med mindre du har en dyp og inderlig kjærlighet til nevnte Lacan, blir den også enerverende i lengden, siden enhver tanke er så grundig eltet inn i den lacanske terminologi. Jeg skal med andre ord ikke engang forsøke meg på å pakke ut hva Žižek egentlig vil frem til. Når han skal forklare bokens tittel, for eksempel, snører Lacans begrepsapparat seg sammen på en slik måte at jeg knapt får puste.

«The notion of the Incontinence of the Void is a kind of negative of this coincidence of the opposites: It brings together the double failure of the penis which leaks at the highest level (secreting sperm) and at the lowest level (secreting urine). Our ontological premise is that reality itself is not the positive outcome of some productive One but the outcome of its redoubled failure.»

Wæh!

Uklart mål. Ovennevnte sitat er – i det minste for undertegnede – langt fra klart. Nå kan man selvfølgelig innvende at fagfilosofiske tekster – som denne vel må regnes som, tross den Žižeks dissensposisjon i miljøet – må kunne tillate seg et heftig abstraksjonsnivå, men i det store og hele har jeg sjelden hatt noe problem med å forstå hva Žižek har på hjertet. Her, derimot, kommer jeg til kort – og som ihuga Žižek-leser må jeg anta med en viss rimelighet at dette vil gjelde ganske mange andre også.

Slovenerens ulne begrepsteppe løfter seg når han har et håndgripelig bilde å feste grublingen sin til.

Selv om det å lese Incontinence of the Void langt på vei er som å bevege seg i en begrepsmessig tåke, lysner det opp innimellom – og heldigvis har Žižek  beholdt mange av sine sterke sider også i denne boken. Jeg tenker på hans høyt skattede henvisninger til populærkultur, blant annet Hitchcock (som er en gjenganger hos filosofen), men også til Philip K. Dick og G.K. Chesterton. Ok, det kan kanskje diskuteres om disse gutta står for populærkultur i streng forstand – men uansett skaper de mer luft og tiltrengte pusterom i Žižeks tekst.

Slovenerens lesning av sørkoreanske Kim Ki-duks film Vår, sommer, høst, vinter … og vår (2004)er et eksempel på underholdende lesning. Munken som ender opp som drapsmann – selv om vi ikke ser mordet – handler om at han tar sin buddhisme ekstremt alvorlig, hevder Žižek. Trosbekjennelsen om aldri å binde seg tett til noe eller noen kan, om vi skal følge Žižeks tankegang, få ganske stygge konsekvenser når man bestemmer seg for å kvitte seg med det man føler sterk tilknytning til. Øvelse gjør ikke nødvendigvis mester.

Eller, som når Sarah Lund (Sofie Gråbøl) i Forbrytelsen tar loven i egne hender og dreper gjerningsmannen, da hun vet at han ikke vil få den straffen han fortjener. Dypt problematisk, men likevel den mest radikale etiske handling, sier Žižek (og siterer dermed Søren Kierkegaard): ikke bare å ofre lov og rett, men også sitt eget liv – familieforhold og jobb – for å gjøre det moralsk riktige.

Resirkulering. Det er som om Žižeks ulne begrepsteppe løfter seg når han har en konkret fortelling eller et håndgripelig bilde å feste grublingen sin til, og bruken av filmer og bøker gjør fortsatt Žižek til en nytelse å følge. Men igjen: Med de mange gjentakelsene av både eksempler og tankebaner blir denne styrken også Žižeks svakhet – han blir selve resirkuleringens mester. Når du har lest én av hans vitser, kan du være helt sikker på at den dukker opp igjen i en annen bok,  et foredrag eller en artikkel.

Problemet med  Incontinence of the Void er med andre ord at det ikke er klart hva den egentlig dreier seg om. Er den en kommentar til Zupancic Žerdin, eller er den et filosofisk selvforsvar? Eller noe helt annet? Boken spriker i mange retninger – i tillegg til å lide under vekten av den lacanske begrepsbøren.

---
DEL