Zizek er bedre på selvransakelse enn praktiske løsninger 

Det som tidligere bare kunne ytres som politisk ukorrekt humor på privaten, er nå blitt offisiell politikk.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Slavoj Zizek: Against the Double Blackmail: Refugees, Terror and Other Troubles with the Neighbours. Allen Lane, 2016

~nt1605line~vdqdvaDen internasjonale filosof-synseren Slavoj Zizek har som regel litt å si om alt, noe vi har sett i over 50 publiserte bøker, og selv om han gjentar seg selv til det absurde – både vitser og Hegel-anekdoter resirkuleres hemningsløst – har han alltid noen verdifulle betraktninger i tekstene sine.

I sin siste bok om flyktningkrisen kretser han rundt noen kognitive fordreininger på både venstresiden og høyresiden, som han mener er roten til problemet. Får vi øye på disse, er det kanskje mulig å gjøre noe fornuftig, mener han.

Privat og offentlig. Den offentlige samtalen er i radikal forvitring: Det som tidligere bare kunne ytres som politisk ukorrekt humor på privaten, er nå har blitt offisiell politikk, sier Zizek. Poenget er ikke at man har vært rasistisk i det private, og nå bare sier det «som det er», men at de ukorrekte morsomhetene som har kunnet få utløp i det private som uskyldig outlet, nå er blitt comme il faut fra offisielt hold.

Faren med dette skulle være ganske åpenbar, siden diskriminerende holdninger bidrar til å normalisere en måte å tenke på som tilhører vitsens subversive verden – og ikke hvordan man virkelig behandler og tenker på andre mennesker. Tenk bare på hvordan Sylvi Listhaug avviser andre debattanter og forskning som strider mot hennes (Regjeringens) politikk med et stivt smil, samtidig som hun beskriver ikke-vestlige innvandrere som direkte eller indirekte trusler. Eller, enda verre, at den offisielle, uttalte politikken skal utformes slik at den skal skremme immigranter fra å komme til Norge, og, implisitt, at det å oppføre seg empatisk og med nestekjærlighet vil være naivt og dumt. Å se Listhaug uttale seg om dette med kors i halsgropen er groteskt.

Hva skjer med den offentlige samtalen når flyktningen er en person som i utgangspunktet bør skremmes slik at han eller hun ikke skal komme til Norge? Dette er verdt på tenke over – og i hvert fall ingen spøk.

«Fundamentalismen er forankret i et begjær etter Vesten i selve hatet mot Vesten.» Slavoj Zizek

Islam som medium. Zizek peker også på hvordan fundamentalistisk Islam i ISIS-tapning ikke egentlig er en religiøs praksis, men heller en bruk av religionen som medium for å fremme egne interesser. Til forskjell fra det mange tror, er majoriteten av ISIS–soldater ikke særlig godt skolert i islam. Enkelte av dem, viser det seg, kan ikke engang lese. Bevegelsen har ganske visst interesse av å radikalisere moderate muslimer som lever i Vesten og andre steder, men hovedårsaken til den eksessive volden er knyttet til misunnelse, mener Zizek – hvor følelsen av å være støtt ut av den vestlige modellen ligger til grunn.

I stedet for å lage noe reelt alternativ til vestlig demokrati og frihandel, går man til angrep på fienden for å ydmyke ham. Hjelpeløsheten etter angrepene på kvinner i tyske byer nyttårsaften 2015, for eksempel, er derfor først og fremst en karnevalesk omsnuing av hvordan hverdagen oppleves i fiendens leir, hevder filosofen. «Fundamentalismen er forankret i et begjær etter Vesten i selve hatet mot Vesten,» skriver han. I stedet for å lokalisere hvordan egen lykke kan realiseres, ødelegger man kun det man oppfatter som et hinder for ens egen livsutfoldelse – slik at det blir viktigere å angripe fienden enn å ta vare på seg selv.

Den liberale feilslutning. Men det er motsetningsforhold innad i Europa også, hvor både liberale og tilsynelatende vennligsinnede krefter bidrar til elendigheten like mye som høyreradikale anti-immigranter av forskjellige slag, ifølge Zizek.

Pegida og Front National blir gjerne betraktet som skarpt adskilt fra liberale multikulturalister, men disse kreftene bidrar sammen til problemet – bare med motsatte fortegn. Mens vi på den ene siden har grupper som ser på immigranter som inntrengere og en trussel mot «europeiske verdier» som menneskerettigheter og likestilling, finner vi på den andre siden en respekt for immigranten som går for langt i motsatt retning, hevder Zizek. Toleransen for «andre måter å leve på» er like repressiv som den høyreradikale holdningen, fordi den naivt dekker over reelle problemer blant muslimske innvandrere. Virkeligheten er at det faktisk er mange utfordringer med enkelte flyktningers holdninger og livsformer, blant annet en bakstreversk familiepolitikk med tvangsgifte, nulltoleranse for homofile og et hjem hvor kvinnen underordnes en dominerende pater familias. Slikt kan, og bør, aldri tolereres i integreringens navn, mener Zizek. Den empatiske toleransen som ikke vil se dette, er fundamentalt hyklersk.

Om vi bare snur ryggen til, og ikke kan adressere eksempelvis mangelen på likestilling som et problem, vil vi også bidra til å radikalisere situasjonen og øke oppslutningen i de høyreradikale rekker, mener han.

Liberal naivitet. Den empatiske og forståelsesfulle liberaleren som vil åpne grensene, gjør seg til en moralsk overlegen Vakker Sjel som «forstår» den fremmede, uten å ville se virkeligheten i øynene.

Zizek påpeker mange kognitive feilslutninger i den empatiske og humane holdningen til flyktninger. Flere er interessante, men mest verdt oppmerksomheten er perspektivet som undersøker den bredere konteksten for skylden som plager Europa stilt ovenfor flyktningkrisen. Det er ganske riktig kolonialistisk ekspansjon som har ført til mange av problemene vi står overfor idag, men det er ingen løsning å finne i den masochistiske selvplagingen europeiske liberale ikler seg når de ser på innvandringen som en straff for fortidige ugjerninger.

Dette poenget, som Zizek har fått fra Pascal Bruckners Botferdighetens tyranni (på norsk på Arneberg Forlag, 2008), er verdt å grunne over, for det anvendes for å påføre europeeren skyld der han eller hun snarere burde følt solidaritet og vilje til å slåss for universelle rettigheter og gjestfrihet. I tillegg til grunn for denne tankegangen ligger det en nedlatende holdning til flyktningen som faktisk forlenger kolonialismen, noe som gjerne kommer til uttrykk i at denne må hjelpes til et mer demokratisk sinnelag.

En ny begynnelse. Zizek blir riktig varm innimellom og snakker om enhver krise som en «velsignelse i forkledning», fordi vi får en mulighet til å gjennomtenke alt fra grunnen av. Sannsynligheten for at vi faktisk gjør dette, derimot, er ikke så stor, i hvert fall ikke i så omfattende forstand som den slovenske filosofen ønsker seg. Det kommer vel ikke som noen overraskelse på dem som kjenner ham fra før at det er kommunismen som finnes i enden av denne gjennomtenkningen, men det er likevel en ny vri han byr på her, særlig i hans insistering på hvor viktig det er å beskytte det som tradisjonelt har vært allemannseie – som språk, natur og opphavsrettigheter – fra privatiseringstrollet.

Når det gjelder mer praktiske løsninger på selve flyktningkrisen, foreslår Zizek at vi samler oss om et globalt frigjøringsprosjekt på tvers av forskjellige «livsformer». Utgangspunktet bør være likestilling og aksept for minoriteter og homofile, sier han, og insisterer på at disse «europeiske» verdiene ikke bare er verdt å kjempe for, men må forsvares for enhver pris. Å gjøre noe halvveis her, holder ikke. Det er jeg enig med ham i. Han har selvfølgelig også rett i at EU burde koordinere sine operasjoner og opprette asylmottak i nærområdene, og aktivt motarbeide menneskesmugling. Men dette er jo ikke særlig kontroversielle synspunkter.

Hovedårsaken til den eksessive volden er knyttet til misunnelse, mener Zizek

Kosmopolitisk. Tanken her er med andre ord god, siden et slikt frigjøringsprosjekt utvilsomt er det vi trenger. Likevel er dette nedfelt i menneskerettighetserklæringen allerede og ligger i FNs mandat, selv om dette har vist seg å være en baktung organisasjon som forhindres fra å handle effektivt nok på grunn av (blant annet) de faste medlemmenes vetorett.

Denne kosmopolitiske tankegangen er hverken spesielt original eller ny, og kan gjenfinnes allerede hos tenkere som Immanuel Kant i Den evige fred (1785), hvor Kant blant annet mener at en global sammenslutning av stater har en plikt til å utvise gjestfrihet for andre som er i nød, uansett om de er forskjellige fra en selv. Senere tenkere som Karl Jaspers, Hannah Arendt og danske Peter Kemp har beveget seg i samme baner.

Zizek kommer slik sett ikke med så mange nye, praktiske råd til løsninger. Men når det gjelder materiale for selvransakelse og ettertanke – ikke minst hvordan både høyre og venstre er med på skape problemene vi befinner oss i – er boken interessant lesning.

---
DEL