Endelig foreligger det en analytisk bok om oppsiktsvekkende forbruk i dagens Afrika. Vi får høre om det svært prangende forbruket til presidenter og forretningsfolk, men også om middelklassens besettelse av materielt konsum for å stadfeste sin egen identitet og vise seg frem for andre. Et av de mer oppsiktsvekkende eksemplene i boken er tidligere presidentdatter i Angola, Isabel dos Santos, hvis fiktive selskap fikk midler fra Statoil (nå Equinor).
Alle de 13 kapitlene i Conspicuous consumption in Africa tar utgangspunkt i Thorstein Veblens bok Den arbeidsfrie klasse (1899), der han analyserer nettopp prangende forbruk og iøynefallende sløsing, fråtsing og ødsling. Det var nok ikke mye av dette i Veblens eget liv; foreldrene var utvandrede bønder fra Valdres. Andregenerasjonsinnvandreren Thorstein var barn nummer fire i en søskenflokk på tolv.
Storstilt korrupsjon og norske penger
Angolas tidligere presidentdatter Isabel dos Santos er Afrikas rikeste kvinne med en formue på om lag 20 milliarder kroner. I januar i år, etter åtte måneders intenst journalistisk gravearbeid og gjennomgang av over 700 000 sider med dokumentasjon, publiserte det samme nettverket av gravejournalister som i 2016 publiserte Panama-papirene, det som kalles Luanda Leaks.
Vi har ikke hørt stort om Luanda Leaks i Norge. Kanskje fordi det er pinlig at vi har bidratt til dos Santos’ rikdom ved at Statoil betalte 420 millioner kroner til et ikke-eksisterende forskningssenter eid av det statlige oljeselskapet Sonangol i Angola, der Isabel dos Santos var direktør fra juni 2016 til hun fikk sparken i november 2017?
Eller kanskje det heller er fordi det ikke passer vårt selvbilde at Statoil/Equinor har hentet ut et større årlig utbytte fra oljevirksomhet i Angola enn vi sammenlagt har gitt i bistand til hele det afrikanske kontinentet?
Uansett, kapittelet om Isabel dos Santos’ og den angolanske elitens klesinnkjøp i New York, festligheter i Cannes og investeringer i diamanter samt deres bruk av Instagram og Twitter for å formidle det prangende forbruket til omverdenen, er morsom lesing.
Analysen om hvordan dette prangende forbruket kan ses på som en radikal politisk protest mot Vestens afropessimisme, der afrikanere alltid blir fremstilt som underprivilegerte uten egenverd, er tankevekkende.
I Luanda Leaks blir transaksjoner og avtaler i flere av Isabel dos Santos’ 400 firmaer grundig gransket. Ikke overraskende anklages hun for storstilt korrupsjon. Mens den nye regjeringen fryser hennes bankkonti, hevder hun selv, fra sitt eksil i London, at hun har tjent pengene på ærlig vis gjennom hardt arbeid og god teft: «Samtlige anklager om korrupsjon er bare en form for heksejakt fra det nye regimet i Angola» uttalte hun nylig til BBC.
Forbruk som feiring av det hellige
I kapittelet om Jacob Zuma, Sør-Afrikas president fra 2009 til 2018, skriver Ilana van Wyk så godt at jeg glemmer at jeg leser en fagbok og ikke en roman. Zuma brukte millioner av rand på damer, biler, utenlandsreiser, helikopterturer og oppgradering av egne boliger. Vi får høre om nødvendigheten av svømmebasseng og helikopterdekk i presidentens hjem. Dette er jo i seg selv fascinerende, men virkelig interessant blir det når van Wyk analyserer pengebruken og setter ødslingen inn i en kontekst av nye karismatiske religioner i Sør-Afrika.
Prangende forbruk er sett på som en feiring av det hellige og et bevis på guddommelig hengivenhet.
Zuma var prest i en karismatisk neo-pinsevennbevegelse og brukte religionen for å legitimere det prangende forbruket. Guds rike er «a place of boundless wealth, health and happiness», og jo likere Zuma klarte å leve dette riket, jo nærmere Gud kom han.
Prangende forbruk betraktes i denne karismatiske bevegelsen som en feiring av det hellige og et bevis på guddommelig hengivenhet. Mot slutten av sin presidentperiode sammenlignet Zuma seg sågar med Jesus og hevdet, da han ble beskyldt for blant annet korrupsjon og voldtekt, at hans politiske motstandere ville korsfeste ham. Lenger vekk fra Veblens egen strengt pietistisk-protestantiske oppdragelse er det vel umulig å komme.
Men Zumas bruk av kvinner – han hadde fire koner og en rekke elskerinner for å vise sin egen iøynefallende overflod – er helt i tråd med Veblens teorier (og visstnok også hans private liv som kvinnebedårer).
Bryllupsklær til 200 000 dollar
Også Claudia Gastrows kapittel om Angolas elite er fascinerende lesing. Da datteren til minister Bornito de Sousa reiser til New York og kjøper brudekjole og annet tilbehør for 200 000 dollar i den eksklusive brudeforretningen Kleinfeld, blir hun stjerne i det amerikanske TV-programmet Say Yes to the Dress . Hun overgår hva pietisten Thorstein Veblen i kapittelet «Klesdrakt som uttrykk for pengekulturen» beskrev som mulig. Kritikken dette utløser i Angola, et land der over halvparten av befolkningen lever på under tre dollar om dagen, forstår ikke ministeren: Angolanerne skulle heller vært stolte av at en av deres egne kunne spandere på seg noe så flott.
Fascinerende er også kapittelet skrevet av den danske antropologen Karen Tranberg Hansen, som arbeidet på samme universitet i Chicago som Veblen før hun ble pensjonist. Hun undersøker Zambias president Frederick Chilubas (1991–2002) overdådige klesforbruk, inkludert hans 100 par håndsydde italienske sko og hans mengder av diamantbelagte klokker, med en blanding av «body politics»: et prangende forbruk og politisk korrupsjon som analytisk bakteppe.
Andre kapitler tar for seg en begravelse av en «stormann» i Kamerun (Roger Orock), oppsiktsvekkende forbruk i LGBT-miljøet i Cape Town (Bradley Rink), endringer i måter å vise verdighet, velstand og ekstravaganse på da det første varemagasinet åpnet i Cape Town i 1875 og førte til en «demokratisering av luksus» (Deborah Posel).
Alle kapitlene er egentlig så gode at det eneste jeg hadde lyst til da jeg var ferdig med boken, var å starte forfra igjen.
