Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Den tragiske mafiaen

VENEZIA / Mafia og korrupsjon var gjennomgangstemaer i flere filmer på filmfestivalen i Venezia i september. Men hvorfor blir så mange tiltrukket av makt, da den så lett korrumperer over tid?

Kan et knippe filmer på den årlige filmfestivalen i Venezia antyde noe om makt i vår tid? Muligens. La oss se hvordan de tar for seg det tragiske ved makten:

Den portugisiske filmen A herdade (the Domain) av Tiago Guedes ligner italienske Bertoluccis epos 1900 – der man følger makthavere og undersåtter i flere generasjoner. I nesten tre timer følger vi i A herdade («Domain») historien til den rike familien Fernandes. 1946: Faren oppdrar sin sønn João – hardhendt. 1973: Portugals nepotistiske og fascistiske politiske overklasse presser det nye  familieoverhodet med voksne João Fernandes (spilt av Albano Jerónimo) til å støtte dem – han nekter til tross for at han er i familie med dem; han er ikke korrupt.

A herdade (the Domain)

Så styrter den portugisiske nellikrevolusjonen Estado Novos autoritære regime i 1974 – slik vi ser i filmen, der de rike fascistene må flykte hals over hode til Brasil. João har derimot vært en mer uavhengig jordeier, og blir. Han møter tidens utfordringer. Men han er den styrtrike på toppen, slik faren oppdro ham til å bli. Og han gleder seg gjerne litt med kvinnene i arbeidsstokken – og det går sakte, men sikkert den gale veien. 1991: Godset med sine enorme korn- og rismarker som forsynte Portugal i en årrekke, er solgt ut stykkevis, og rikdommen har minket. Og det gjør nå også familien, som begynner å forlate ham. Løgnene var blitt for mange. Skjebnen innhentet João. Kona forlot ham. Og hans unge sønn minnes å ha blitt badet i iskaldt vann som barn, for å herdes – der han i en krangel forteller sin far at hans følelser for ham forble like iskalde, slik han sier det på vei ut av døren ved filmens slutt. Og så, forlatt, sprengrir João i fortvilelsen sin kjære svarte hingst, som til slutt stuper. Enda en han skadet. Han må skyte hesten, og filmen ender der den begynte, med den nå eldre João som søker tilflukt i den lille ruinen der han lekte som barn – like alene.

For mye makt som nevnt en tendens til å ende tragisk, korrumperende.

Den aldrende mafiabossen innen det såkalte ’Ndrangheta regjerer
i skjul fra sin hule i bakken.

Francesco Rosi

I Venezia fikk vi også se Italias tidligere regissør Francesco Rosi (1922–2015) i den dokumentariske biografien Citizen Rosi, laget av hans datter Carolina. Han tilhørte spesielt 60- og 70-tallets politiserte neorealister som Pier Paolo Pasolini, Taviani-brødrene og Ettore Scola. Dokumentaren vi ser, er egentlig et samfunnskritisk portrett av Italia gjennom små kommentarer der far og datter sammen i sofaen ser mange av hans filmer – om maktforhold, korrupsjon og mafia.

Citizen Rosi. Regissør Francesco Rosi

Rosi har stadig blitt vist retrospektivt i Venezia, som for noen år siden, da vi fikk se spillefilmen Le mani sulla città (Bolighaien, 1963) om en mafiøs og korrupt byggebransje. Rosis gjennombrudd var muligens mafiafilmen La Sfida (The Challenge, 1958), som skapte bråk med sine antydninger om at mafiaen kontrollerte regjeringen. Eller Salvatore Giuliano (1962) om Sicilia, politiet og mafiaen. Og så sent som i The Palermo Connection (1990) kom mafiatematikken tilbake igjen.

I samme sofa ser vi også mafiaforfatteren Roberto Saviano (Gomorra, blant annet), som tydelig er inspirert av Rosi, der de snakker om korrupte byggherrer og forhold som Italia fremdeles sliter med. På Berlinalen tidligere i år fortalte Saviano at han fortsatt kjemper mot mafiaens indre barbariske natur – noe som har ført til full politibeskyttelse på tolvte året. Selv om mafiaen ikke er like tydelig myrdende ute i gatene som i Palermo på 70–80-tallet. De befinner seg i dag i dypet av politikk og næringsliv. Som min venn taxi-sjåføren fortalte meg på Sicilia: Har man en brysom konkurrent, får man heller en korrupt dommer til å plassere vedkommende i fengsel for å ødelegge ham. Eller som vår skribent Francesca Borri har nevnt om sin italienske hjemby Bari, kontrollerer de i dag gjerne hele handlegaten der hun normalt sitter og skriver. Og om en bil blir stjålet, går man ikke til politiet, men prøver heller å løse det via en av klanene i nabolaget.

Sorrentino

Korrupsjon er tema i flere av festivalens filmer, som i Steven Soderberghs The Laundromat – om Panama Papers, der Meryl Streep & co. befinner seg i nærheten av denne korrupte, skatteunndragende virksomheten (basert på Jake Bernsteins bok Secrecy World). Eller hva med den veldreide An Officer and a Spy (J’Accuse) av Roman Polanski, om makten på toppen med Dreyfus-affæren? Og den satiriske doku-fiksjonen Mafia is Not What it Used to Be av Franco Maresco. Korrupsjon og makt ligger også bak dokumentaren Citizen K av profesjonelle Alex Gibney: Ja, hva tror du den russiske oligarken Mikhail Khodorkovskij kunne fortelle fra sitt eksil i Sveits?

Eller hva med italienske Paolo Sorrentinos overdådige tv-serie The New Pope, der vi så to episoder i Venezia av kommende sesong (etter The Young Pope). I maktens øverste vatikansirkler ser vi den ultrakonservative pave Pius XIII (Jude Law) bli syk og falle i koma, for så å skiftes ut med sin liberale og kompromissvillige etterfølger Johannes Paul III (John Malkovich på sitt beste). Regissør Sorrentino filmer humoristisk og estetiserende med retoriske språkspill, nepotisme og mye sanselighet – i både Venezuela og Roma.

The New Pope

Er livets tragedier, mafia og korrupsjon egentlig så typisk for Italia, eller festivalen i Venezia?

Olivier Assayas spillefilm Wasp Network i Venezia er tett basert på Fernando Morais’ bok The Story of the Cuban Five (2015). Siden en rekke eksilkubanere i USA ville felle Fidel Castro på 90-tallet, sendte han ut en rekke kubanske spioner som infiltrerte disse, for å hindre terroraksjoner mot Cuba. Disse angrep som kjent turiststrender og -hoteller for å lamme turistøkonomien. De finansierte selv sin anti-Castro-virksomhet via narkosmugling fra Colombia og andre steder. Men Castros egne spioner ble tystet på i Miami, hvor så FBI arresterte dem alle, med følgende lange fengselsstraffer for disse – som skulle hindre terror. Som Castro selv sier i et dokumentarinnslag mot slutten av filmen, var reaksjonen fra USA latterlig, da USA selv har utplasserte CIA-agenter over hele verden – for både å avdekke terror og å sikre amerikanske interesser. De patriotiske kubanske spionene etterlot seg sine familier i skjul, og ble hjemme kalt forrædere, for senere avslørt å bli landets helter – men endte gjerne med mer enn 15 år i amerikansk fengsel.

’Ndrangheta

Tilbake til Italia, og den italienske tv-serien ZeroZeroZero regissert av blant andre Stefano Sollima og Janus Metz – basert på nevnte Savianos kokain-bok Zero Zero Zero fra 2015. Saviano har også hjulpet til medseriens  filmmanus – om dette «hvite gullet,» kokainen som fraktes fra Sør-Amerika og Mexico til Italia.

Zero Zero Zero

Serien starter i Calabria, der den aldrende mafiabossen innen det såkalte ’Ndrangheta regjerer i skjul fra sin hule i bakken. Det tragiske er slående, slik mafiabossens fortellerstemme starter med å beskrive livets mentalitet der enhver snur ryggen til deg med mindre du gir dem noe. Eller når de ikke lenger har bruk for deg. Og hvis dine barn ikke får nok penger, sier de at du ikke er glad nok i dem. Også koner og mødre er raskt frampå med «du elsker meg ikke» så snart du ikke tar deg av dem … Denne gamle italieneren i Calabria er i ferd med å bli tatt av dage av konkurrerende klaner, men lover så i et mafiamøte bort svimlende ni milliarder kroner til de konkurrerende lederne, for å holde dem i sjakk.

Serien, basert på Savianos research, beveger seg mellom italienere, korrupte meksikanske militære og amerikanske skipsmeglere. Serien hopper interessant nok dramaturgisk i tid, til forskjell fra alle de kronologiske filmene nevnt foran – og foregår på både italiensk, engelsk, spansk og kalabriansk!

Og igjen, når makten korrumperer er følgen personlige tragedier: Filmens skipsmegler Edward Lynwood (David Byrne) har en datter og sønn – lignende de to i portugisiske A herdade – den unge kvinnen som er sterk og rett på sak, og den noe klossete tause broren. Er det igjen barna som lider på grunn av foreldrenes atferd? Det kan du se når resten av serien legges ut på Amazon Prime neste år …


Les også: Korrupsjonens brannofre

Truls Lie
Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.

Du vil kanskje også like