Zapatistenes resept for Mexico

Urtemedisineren María de Jesús Patricio Martínez er allerede historisk som zapatistenes presidentkandidat. Sammen vil de helbrede Mexico ved å ødelegge kapitalismen – før den ødelegger dem.

Foto: Daliri Oropeza
Pål Velo
Velo er tidligere forsker i utviklingsøkonomi ved Københavns Universitet.

Historien er velkjent, men fortjener å bli gjentatt: Om morgenen den 1. januar 1994 entret zapatistene eksplosivt scenen i meksikansk politikk, samme dag som den nord-
amerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft. Anført av den piperøykende frontfiguren Subcomandante Marcos og kledd i sine karakteristiske finlandshetter, marsjerte Zapatisthæren for nasjonal frigjøring (EZLN) ned fra fjellandsbyene i Chiapas og erklærte krig mot den meksikanske regjering. Regjeringen så det som et angrep, men for zapatistene var det et forsvar mot det de så som det ultimative nyliberale angrep på urfolkenes livsgrunnlag og eksistens. I dag, over 20 år senere, er zapatistene nok en gang tilbake i nasjonal politikk – denne gangen som drivkraften bak urfolkenes nasjonale kongress (CNI).

Foto: Daliri Oropeza

I mai i år annonserte CNI opprettelsen av et nytt og uavhengig regjeringsråd, som ifølge dem selv skal uttrykke «behov, motstand og kamp for dem som rammes hardest av den nyliberale politikk av død og berøvelser som landet lider under». Som talskvinne har CNI valgt María de Jesús Patricio Martínez, bedre kjent som bare Marichuy, en 53 år gammel urtemedisiner og sentral figur i den zapatistiske opprørsbevegelsen. Neste år blir hun den første urfolkskvinnen i Mexicos historie til å stille som presidentkandidat, selv om hun understreker at det er mest for symbolikkens skyld. «Målet vårt er ikke å få massevis av stemmer,» forteller Marichuy til The Guardian. «Vårt mål er å belyse problemene til de svakeste i samfunnet.»

For selv om staten bidrar med økonomiske utviklingsprogrammer til samfunnets bunnsjikt, så herjes urfolkenes landområder fortsatt av multinasjonale selskaper, privatisering av jord og megaprosjekter med vannkraft, gruvedrift og motorveier. Og som en symbolsk effekt på NAFTAs ødeleggende krefter står maisen, urfolkenes kollektive hjerte, som i dag stort sett importeres billig fra USA.

«Den politiske eliten ser jorden og våre naturressurser som midler til profitt,» sier Marichuy. «De ser det ikke som noe som tjener samfunnet eller trenger beskyttelse. For regjeringen står vi urfolk bare i veien.»

Marichuy blir den første urfolkskvinnen i Mexicos historie til å stille som presidentkandidat.

Radikalt demokrati. Rundt 15 prosent av Mexicos 120 millioner innbyggere er urfolk. Helt på bunnen av det sosiale hierarkiet finner man urfolkskvinnen – den minst respekterte, minst beskyttede og mest forsømte personen i samfunnet, for å låne litt fra Malcolm X’ kjente sitat. Derfor har meksikanske og internasjonale medier viet mye av sin oppmerksomhet til den nye presidentkandidatens kjønn. Men det er et helt feil fokus, mener CNI selv.

«Det de ikke forstår, er at Marichuy kun er stemmen og ansiktet til et kollektivt, horisontalt, anarkistisk, antikapitalistisk og antipatriarkalsk regjeringsråd. Dette er et radikalt demokratisk initiativ, hvor ikke én person kan sitte på toppen og kommandere,» rapporterer Radio Zapatista fra en av CNIs pressekonferanser.

Initiativet til zapatistene og CNI har møtt kritikk fra blant andre Andrés Manuel López Obrador, som for tre år siden stiftet venstrefløypartiet Morena. Obrador er foreløpig favoritten til neste års presidentvalg. På Twitter mener han det er «hyklersk» av zapatistene og CNI å delta i dette valget, når de i årevis har jobbet for en boikott av parlamentarisk politikk. Men CNI ser på seg selv som en bred koalisjon, som er uttalt antikapitalistisk – et ord som i stor grad har forsvunnet fra parlamentariske venstrefløypartier verden over. CNIs strategi er å infiltrere og destabilisere den politiske eliten, som befinner seg på enten høyre- eller venstresiden.

«Parlamentsvalg betyr ett stort parti på toppen. Makten de har vil fortsette å akkumulere makt og profitt i det uendelige. Vi vil snike oss inn i det partiet og ødelegge det så godt vi kan,» som CNI-representanten Carlos Gonsález sa det til Radio Zapatista.

Autonomi og anarki. Å stille til presidentvalg høres kanskje paradoksalt ut for en bevegelse som ser deltakelse i parlamentariske valg som første skritt på veien mot aksept av det kapitalistiske klassesamfunn. Men zapatistenes kamp har alltid først og fremst handlet om autonomi – å få styre selv, uavhengig av staten. Dette oppnådde de i etterkant av våpenhvilen med den meksikanske hær på slutten av 90-tallet, og klarte å beholde det gjennom å frasi seg alle former for offentlig støtte. Zapatistenes autonomi betyr kollektiv ledelse og direkte demokrati for alle de 38 såkalte rebellkommunene i deres hjemstat Chiapas. Ledere dekker til sine ansikter til for å unngå persondyrkelse, og skiftes ut hver 14. dag. Det kollektive lederskap har bestått utelukkende av urfolk siden frontfigur Subcomandante Marcos erklærte at han egentlig bare var et «hologram», trakk seg i bakgrunnen og tok navnet Galeano i 2014.

Foto: Daliri Oropeza

Autonomi og direkte demokrati har gitt zapatistene merkelappen «anarkister», men selv avviser de å bli definert utelukkende av vestlige politiske ideologier. I stedet bekjenner de seg til ideologien «neozapatismo»: En kombinasjon av det vi kjenner som grønn anarkisme og agrarianisme, ideene til opprørslederen Emilio Zapata fra den meksikanske revolusjon, samt mayaindianernes urgamle styresett.

I Mexico kan man trygt si at urfolkene påvirker de anarkistiske ideer i større grad enn den anarkistiske tradisjon påvirker dem. For zapatistene og CNI er retten til autonomi og direkte demokrati ensbetydende med deres rett til å leve ut sin kulturelle arv, som de ser på som truet av den nyliberale politikk landets politiske elite fører. Imidlertid er CNI og deres tilhengere fremdeles en del av det meksikanske storsamfunn, tross den autonomien de har oppnådd. De kjemper for å bevare naturen og fremme bærekraftig landbruk, men trenger fortsatt markeder for å selge produktene sine – noe frihandelens billige importvarer undergraver. De forsto derfor at for å endre sine egne livsvilkår var de nødt til å endre ikke bare seg selv, men også resten av landet.

For å endre sine egne livsvilkår så CNI seg nødt til å endre ikke bare seg selv, men også hele resten av landet.

I 1994 brukte zapatistene våpen for å sette urfolkenes rettigheter på den politiske dagsordenen i landet. I dag bruker de presidentvalget i 2018, og valgkampen som leder opp til dét, for å skape oppmerksomhet rundt sin egen sak. Valget av Marichuy som presidentkandidat er en videreføring av målsettingen om å skape et bånd mellom urfolkenes kamp og resten av den meksikanske arbeiderklasse – en kamp om å bli sett og hørt. CNIs beslutning om å delta i nasjonal politikk handler derfor om alt annet enn ordinær politisk makt.

«Dette er ikke en valgkampanje, men en kampanje for selve livet. Det er et siste alternativ for en sivilisert eksistens for alle Mexicos folk,» sier CNI ifølge Radio Zapatista. Og kanskje er Marichuy et mulig alternativ for de 40 prosent av Mexicos befolkning som ikke bryr seg nok til å stemme ved meksikanske valg. «Vi trenger å rive opp med roten alt det som skader Mexico. Dette landet trenger helbredelse,» avslutter urtemedisineren Marichuy i intervjuet med The Guardian.

---
DEL