Ytringsfrihetens ulne ytterkanter

Fordi formelle rettigheter blir skapt – de vokser ikke opp av bakken eller faller fra himmelen – er de skjøre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[karikaturene] Rettigheter skapes kollektivt. Svette og tårer flyter når de blir til. Noen rettigheter – menneskerettigheter – kan vi tenke på som uløselig knyttet til det å være menneske. Likevel er det bestemte kvinner og menn på gitte steder, til gitte tider, som har formulert dem og gitt dem deres form. Noen av disse produserte rettighetene foreldes fort, andre lever lenge. Noen er det få som ønsker seg (retten til homofilt ekteskap), andre er det mange som vil slutte seg til (retten til å praktisere religionen sin uten å bli forfulgt). Alle har de blitt til over tid, når de blir formulert som rettigheter, og de har vanligvis blitt til gjennom kamp.

Historien viser at rettigheter må behandles forsiktig. De kan forringes eller bli misbrukt. Da kan de bli opphavet til akkurat det de vil forhindre.

De siste dagers hendelser har gjort noe av dette synlig: Til tross for at vår kjære og grunnleggende ytringsfrihet er klar og overbevisende i sin kjerne, finner vi et ullent ingenmannsland i utkanten av den. Det er noe helt spesielt å påberope seg retten til ytringsfrihet i disse grenseområdene – et ingenmannsland hvor handlingsreglene ikke er krystallklare, og hvor de som samhandler kan bringe med seg veldig forskjellige begreper om hva som er handlingsreglene.

Gammel kamp.

Når katolske kunstnere karikerer Jesus – og det gjør de ofte – anerkjennes det at de har denne retten, selv når de blir hardt kritisert, og selv om noen regjeringer reagerer. Den amerikanske regjeringen gjorde dette i et tilfelle. Pengestøtte gitt en slik kunstner og til galleriet som viste kunstverkene hans ble trukket tilbake. Dette er imidlertid kristne som kritiserer, og til og med angriper, andre kristne. Det er en gammel kamp blant fiender som kjenner hverandre. Er dette annerledes enn bruken av rasistiske formuleringer fra hvite mot svarte og fra kristne mot jøder? I USA blir en hårfin og ofte problematisk grense dratt mellom ytringer som må være frie, og ytringer som kan kalles hatutsagn («hate-speech»). Bakgrunnen for denne grenseoppgangen ligger i USAs fortid som slavebasert økonomi, og landets nåværende status som et rasistisk samfunn hvor afroamerikanere fortsatt er annenrangs borgere. Jeg aksepterer denne grenseoppgangen, og jeg tror den er av avgjørende betydning, kanskje særlig i situasjoner hvor det er snakk om etniske motsetninger i latent eller åpen konflikt.

La oss gå videre.

Det sofistikerte bladet The New Yorker, som blir lest av et sofistikert publikum, publiserte på sin forside en karikatur som «tullet» – et tvetydig begrep i slike saker – med en bestemt jødisk skikk. Da var reaksjonen i New York både rask og skarp, og bladet ble anklaget for antisemittisme. Når en politiker i USA eller i Storbritannia kommer med åpenbart rasistiske utsagn, holdes hun eller han ansvarlig. Slik tale blir sjelden sett som bruk av ytringsfriheten. Det er sett på som uakseptable hatutsagn. Ingen vil imidlertid kreve å få hodet til redaktøren av The New Yorker eller den skyldige politikeren på et fat, selv om de vil møte fordømmelse i mediene.

Berettigete ytringer.

Hvis vi går videre fra hatutsagn: Finnes det forhold hvor ekstremt pressede situasjoner og latent vold påvirker hva som er og hva som ikke er frie ytringer? Ville dagens forhold til ytringsfrihet rettferdiggjøre at det ble offentliggjort sterkt antisemittiske tegneserier og karikaturer fra Hitlers tid ved makten? Det mest veloverveide svaret har vært å svare at Hitlers regime ikke var demokratisk eller en støtte for ytringsfriheten, og at det derfor ikke er en fornuftig sammenlikning. Jeg er enig i dette. Hva så med de antisionistiske holdningene som blir fremholdt av en liten minoritet blant den muslimske befolkningen, som spiller på historiske usannheter om forskjellige typer jødiske konspirasjoner for å kontrollere bankene, forårsake verdenskriger, og så videre? Er det frie ytringer og dermed berettiget? I dette tilfellet har det mest veloverveide svaret vært nei, fordi det er godt kjent at det ikke er hold i disse beskyldningene. Dette vil jeg også være enig i. Hva så med den mye kritiserte og fordømte avgjørelsen av den amerikanske borgerrettsorganisasjonen American Civil Liberties Union (ACLU), som støttet kravet fra en nynazistisk organisasjon om å få arrangere en offentlig demonstrasjon i en liten by i Indiana? Jeg ville vært enig i at ACLU hadde rett i å påberope seg den formelle retten til ytringsfrihet, som det ble gjort i avisene som publiserte karikaturene.

Hva er de ulne ytterkantene av den grunnleggende ytringsfriheten, de som er i ferd med å komme til syne i dag? De er preget av momentene jeg har nevnt, men i et annet blandingsforhold.

Det er avgjørende at vi skiller mellom den formelle rettigheten på den ene siden, og under hvilke vilkår den blir brukt på den andre. Dette betyr at det ikke er rett å påberope seg bare den formelle retten, som de aktuelle avisene og deres støttespillere har gjort. Mer må til for å forstå noe av den forvirringen vi står overfor nå. Først, de politiske beveggrunnene til avisene som publiserte karikaturene. De er alle høyreorienterte aviser. For det andre: Bush-regjeringen har med sin politikk de siste fire årene båret ved til det bålet som er den muslimske verdens raseri – gjennom krigen i Irak; og gjennom at muslimer overvåkes, får sine visumsøknader til USA avslått, blir anholdt uten skjellig grunn, og så videre. For det tredje – den internasjonale oppmerksomheten rundt karikaturene – som ikke kom da de ble publisert i september i fjor – sammenfalt med et nytt amerikansk-muslimsk verdensmesterskap, i tilknytning til Irans atomenergiutviklingsplan og hvordan landet insisterer på sin rett til å skape atomenergi. Den retten har Iran i henhold til Wien-konvensjonen. Uansett hvor mye vi tviler på Irans forsikringer om at landet har fredelige hensikter, provoserer Vestens avgjørelse om å straffe Iran mange – men ikke alle – muslimer. Enda mer provoserende i den muslimske verden er den åpenbare dobbeltmoralen i at Bush-regjeringen og flere europeiske land også har bestemt seg for å utvikle atomenergi. For det fjerde, uavhengig av disse spesifikke forholdene krysset man kanskje grensen mellom fri ytring og hatutsagn i noen av disse tegningene. Hvis det ble publisert en karikatur av en skjeggete mann som skulle forestille Jehova, som ble avbildet i ferd med å fyre av en rakett som liknet på de som ble brukt til å skyte på Palestina, ville gjøre mange jøder i Israel bli sinte og støtt. De ville sett en slik karikatur som et hatutsagn, ikke en fri ytring. Dette er guder som ikke er ment å avbildes av mennesker. I løpet av århundrene har både jøder og muslimer lidd under mange former for forfølgelse og aggresjon fra europeere. Den katolske inkvisisjonen forfulgte stort sett sine egne – den interne fienden. Å karikere den kristne guden i Europa, hvor den kristne troen dominerer, er å karikere din egen gud. Det er en forskjell der.

I Europa kritiserer regjeringer, borgere og organisasjoner at ytringsfriheten benyttes til å publisere stoff som grenser mot hatutsagn. På samme måte har mange fornuftige stemmer latt seg høre også i den muslimske verden. De har fordømt både «hatsnakket» i disse karikaturene og de voldelige reaksjonene fra visse muslimske grupper.

Hva skal vi så slutte av alt dette? At situasjonen har blitt så anspent som den er, viser at hvis vi forholder oss til en streng forståelse av innhold er noen av karikaturene (guden med selvmordsbombe) mye nærmere hatutsagn enn fri ytring. Bushs erklæring av en global krig mot terror ligger bak og farger de mest krenkende utsagnene, slik at de blir nok et skudd som avfyres i krigen. Dette stemmer særlig godt siden alle avisene som er involvert befinner seg på høyresiden, og at den globale krigen mot terror i seg selv er en ullen krig og slik sett lett sees gjennom ideologiske briller. Resultatet er en brennbar blanding: Hatsnakk i krigstid. I krigstid vil noen respondere på dette som et angrep, ikke som en fri ytring. Og så fortsetter den kjente og tragiske sirkelen – mer krig blir svaret på krig. n

Sassens nye bok Territory, Authority, and Rights: From Medieval to Global Assemblages publiseres på Princeton University Press i 2006.

Oversatt av Gro Stueland Skorpen

---
DEL

Legg igjen et svar