Ytringsfrihetens pris

Ytringsfrihet for ansatte som vil varsle om kritikkverdige forhold gjelder i hvert fall ikke for Jan-Rune Lund.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er historien om hvordan Jan-Rune Lund, en kommunal ansatt i Oslo, ble bastet, bundet og spyttet ut fra arbeidslivet fordi han sa ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen sin.

Og det til tross for at Sivilombudsmannen har kritisert Oslo kommune for behandlingen av Lund, at både Oslo kommune og Kommunaldepartementet eksplisitt har slått fast at samfunnet trenger arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold, og at Stortinget senest denne uka vedtok at det er forbudt med gjengjeldelser mot varslere – eller whistleblowers, som de også kalles.

Leser du denne historien uten å bli forbannet, passer det kanskje best for deg med en lederstilling i Oslo kommune.

Historien om Jan-Rune Lunds kamp handler ikke om det som vi som oftest forbinder med kampen for ytringsfrihet i Norge.

For opp gjennom årene har det først og fremst vært i relasjon til porno, blasfemi, rasisme eller reklame at de store og heftige diskusjonene har foregått.

Ikke så rart, kanskje, at ytringsfrihetens grenser tidligere ikke syntes så klare: Inntil i fjor slo nemlig Grunnlovens paragraf 100 kun fast at «trykkefrihet skal finne sted».

I kjølvannet av Ytringsfrihetskommisjonens arbeid, foreligger det imidlertid nå en oppdatert paragraf 100 som på et bredt grunnlag tar for seg ytringsfrihetens plass i det norske samfunnet.

Men på ett punkt har Stortinget sett det nødvendig å komme tilbake og lovfeste en ytringsfrihet som langt på vei har kommet i bakleksa. Og på mandag kveld vedtok våre folkevalgte følgende i forbindelse med den nye arbeidsmiljøloven:

«(1) Arbeidstakere har rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold i virksomheten der dette ikke er i strid med annen lov.

(2) Gjengjeldelse mot arbeidstakere som varsler etter første ledd er forbudt.»

Intet mindre enn forbudt, altså. Men for Jan-Rune Lunds del er virkeligheten den at han for en måned siden fikk sparken fra Oslo kommune – nettopp som resultat av at han varslet offentligheten om kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass.

Det hele begynte i 1998, den gang Jan-Rune Lund jobbet som lærer på Sogn videregående skole i Oslo.

– Jeg hadde da jobbet på skolen siden 1988 og underviste i mekaniske fag og realfag, begynner den 41 år gamle ingeniørutdannede bergenseren.

Etter hvert fikk Lund flere og flere problemer i klassen sin.

– De fleste hadde flyktning- eller innvandrerbakgrunn og sleit med språk og norske faguttrykk. Det ble mye uro i klassen, og mye fravær og skulking, fortsetter Lund.

Han var ikke den eneste læreren som etter hvert følte at det var noe som ikke var slik det skulle være i forhold til skoletilbudet til svake elever.

En rekke ganger tok Lund og andre lærere opp dette med ledelsen ved skolen, både muntlig og i form av skriftlige rapporter. Likevel følte Lund at det ikke skjedde noe. I februar 1998 tok han skrittet som skulle forsegle hans skjebne som arbeidstaker i Oslo kommune.

– Jeg tok kontakt med Aftenposten og fortalte hva jeg mente om forholdene på Sogn videregående. Jeg sa ting som at skolen ikke tar elevene på alvor, at vi produserer elever som kommer på skråplanet, at vi rett og slett ikke får det til, minnes Lund.

Første dag i vinterferien slo Aftenposten saken stort opp på første side. Senere i ferieuka fikk Lund et brev fra rektoren på Sogn videregående, med beskjed om at skolen vurderte å gi ham sparken.

– I brevet skrev rektoren at jeg hadde brakt skolen og elever i vanry, sier Lund.

Etter vinterferien, og vi er altså fremdeles i 1998, ble Jan-Rune Lund innkalt til møte hos rektor.

– Der kritiserte han meg også for at jeg ikke hadde gått til ham før jeg gikk til Aftenposten. Men Sogn videregående er en stor skole. Jeg hadde derfor knapt hilst på rektoren i løpet av de ti årene jeg jobbet der. I stedet hadde jeg hele tiden forholdt meg til skoleinspektøren som min overordnede, også i forhold til muntlige og skriftlige rapporter om forholdene for de svake elevene i klassen min, forklarer Lund.

Han oppfattet etter hvert at rektoren hadde rimelig panikk for situasjonen; en ny forside i Aftenposten om at skolen ville sparke Lund fordi han hadde snakket med avisa gjorde ikke saken bedre.

I stedet for å si opp Lund, gikk Sogn videregående til Skoleetaten i Oslo, som ga Lund refs i form av en tjenestepåtale, noe som for alltid hefter ved «rullebladet» til arbeidstakere.

Lund klaget denne avgjørelsen inn for Sivilombudsmannen. Før han fikk svar på klagen hadde han mistet jobben på Sogn videregående.

– Selv om jeg hadde jobbet ti år på skolen, hadde jeg ikke fast ansettelse. I stedet gikk jeg på årskontrakter. Men dette hadde jeg aldri opplevd som noe problem, jeg fikk hvert år fornyet vikariatet, forklarer Lund.

Sommeren 1998 fikk han imidlertid beskjed fra ledelsen på skolen at han ikke fikk fornyet vikariatet «på grunn av klassesituasjonen».

– Jeg opplevde dette som en avskjedigelse på grunn av at jeg hadde gått til Aftenposten og sagt fra om forholdene på skolen. Men i og med at de begrunnet det med «klassesituasjonen», var det ikke mye jeg kunne gjøre.

Da Jan-Rune Lund etter ti års ansettelse måtte se seg om etter ny jobb sommeren 1998, var dette bare slutten på første kapittel av hans kamp for ytringsfrihet mot Oslo kommune.

– Først prøvde jeg å få jobb på Elvebakken videregående skole. Men rektoren der var venn av rektoren på Sogn videregående, sier Lund, som mer enn antyder at det gjorde at han ikke fikk jobben.

Heldigvis for Lund var det ingen som sjekket hans bakgrunn da han i november samme høst fikk jobb i skolefritidsordningen (SFO) ved Lysejordet skole.

Den samme høsten innhentet fortiden ham likevel ved flere anledninger. For det første fikk Lund svar fra Sivilombudsmannen som ikke ga ham medhold i forhold til tjenestepåtalen. Ombudet fastholdt at han burde ha gått til rektor før han gikk til Aftenposten.

For det andre ringte skolesjefen i Oslo til rektoren ved Lysejordet skole.

– Rektor og jeg hadde samme etternavn. Skolesjefen ville derfor vite om vi var i familie, og om det var derfor jeg hadde fått jobb i SFO ved skolen, forteller Lund.

Det kunne rektoren avvise, de to var verken i slekt eller bekjente før Jan-Rune Lund begynte på Lysjordet.

– Telefonen fra skolesjefen gjorde imidlertid at rektoren ble kjent med det som hadde skjedd på Sogn videregående. Men i et møte med meg sa rektoren den gang at skolen ville holde denne saken utenfor, og at de var fornøyd med jobben jeg gjorde, sier Lund.

I løpet av de nærmeste årene skulle likevel fortidens spøkelser innhente Jan-Rune Lund.

– Det var da jeg to ganger søkte på stilling som baseleder i SFO at jeg begynte å forstå at Lysjordet skole ikke ville ha meg på grunn av tjenestepåtalen jeg fikk da jeg jobbet på Sogn videregående. I begge tilfeller opplevde jeg at jeg ble forbigått til tross for kvalifikasjonene mine og erfaringene jeg hadde, sier Lund.

Han tok igjen kontakt med Sivilombudsmannen, som denne gang begynte å fatte større interesse for saken hans og ville sjekke den ut med arbeidsgiveren. Formelle brev ble skrevet fram og tilbake, før skjebnen førte til at Lund ble dratt inn i en ny og enda verre situasjon.

– Mens klagen min i forhold til forbigåelse ved ansettelse av baseleder fremdeles lå hos Sivilombudsmannen, kom det en dag i august 2000 en fremmed mann til Lysjordet skole. Han skulle til rektor, og tilfeldigvis ble jeg spurt om jeg kunne vise ham vei til rektors kontor, begynner Lund.

– På vei til kontoret viste det seg at mannen var journalist i P4 og at han skulle intervjue rektor etter at foreldre hadde kontaktet radiokanalen og klaget over kritikkverdige forhold på SFO. Han spurte meg da om jeg kunne bekrefte at foreldrene var misfornøyde, og jeg sa at det stemte at det var trangt om plassen etter at en av SFO-basene hadde blitt stengt på grunn av vannlekkasjer, og at det var stor gjennomtrekk av ansatte. Jeg har regnet på at jeg hadde over 100 kolleger på SFO fra 1998 til 2003, mens arbeidsplassen bare hadde en bemanning på 15 ansatte, understreker han.

Og det var den eneste befatningen Lund hadde med P4 før han kunne vise journalisten riktig dør inn til rektors kontor. Han bekreftet kun noen opplysninger og ga ingen intervjuer til radiokanalen.

Da P4 kjørte saken på radiokanalen var da også hele fokuset rettet mot foreldre som var i harnisk over forholdene på SFO ved Lysjordet skole. Likevel skulle skolens ledelse snu dette mot de ansatte, ganske snart representert ved Jan-Rune Lund.

– Det viste seg at journalisten under intervjuet med rektor hadde sagt at han hadde fått bekreftet noen av opplysningene fra en ansatt, sier Lund, som forteller at rektor først forsøkte å stanse innslaget i P4.

Dagen etter innslaget i P4 ble alle ansatte på SFO kalt inn på teppet til rektor.

– En etter en ble vi utsatt for avhør og spurt hvem som hadde hatt noe med P4 å gjøre. Da jeg ble den siste som ble innkalt, skjønte jeg at de skulle ta meg. Kanskje jeg gjorde noe uklokt, med da jeg ble spurt om jeg hadde hatt noe med P4 å gjøre, var jeg så irritert over hele situasjonen at jeg bare sa at jeg ikke ville svare på det, innrømmer Lund.

Rektor på Lysjordet skole gjorde som rektoren på Sogn videregående; hun kontaktet Skoleetaten i kommunen, som i september 2000 varslet Lund om at han igjen ville få tjenestepåtale. 5. desember kom den i posten.

– De listet opp som begrunnelse alt som kom fram i P4-reportasjen, også ting som var opplysninger fra foreldrene og deres formuleringer, eksempelvis at 80 barn ble stuet sammen i en gymsal med diskomusikk på full guffe. Selv om det var foreldrene som hadde kontaktet P4 for å klage, var det jeg som fikk skylda, sier Lund. som igjen klaget avgjørelsen inn for Sivilombudsmannen.

– Jeg glemte forresten å fortelle at jeg først tok saken opp i klagenemnda i kommunen, noe jeg også gjorde da jeg fikk tjenestepåtale i forbindelse med saken på Sogn videregående. Begge gangene fikk jeg avslag fra klagenemnda, sier Lund.

I september 2003 opplevde endelig Jan-Rune Lund en etterlengtet seier. Etter en lengre saksgang, som inkluderte møter med ledelsen på Lysjordet skole, kom Sivilombudsmannen med en kjennelse hvor Lund fikk medhold i klagen på tjenestepåtalen han var blitt ilagt.

– Ombudsmannen kritiserte Oslo kommune og sa at det ikke fantes noen grunnlag for å ilegge meg ordensstraff, og ba kommunen gå gjennom saken på nytt, sier Lund.

Seier skulle imidlertid snar bli til nederlag. Normalt betyr en slik kjennelse at kommunen skulle ha frafalt tjenestepåtalen.

– Men merkelig nok ville ikke kommunen følge Sivilombudsmannens vedtak, slik normalt er, sier Lund.

Da dette skjedde tok Sivilombudsmannen nok en gang opp saken og bad kommunen fatte vedtak etter ombudsmannens kjennelse.

For andre gang, 21. juni 2004, avviste kommunen Sivilombudsmannens kritikk og opprettholdt tjenestepåtalen.

Sivilombudsmannen ville ikke gi seg, og i skrivende stund ligger saken atter hos utdanningsetaten i Oslo.

Og hvem er det vi finner igjen i utdanningsetaten? Jo, assisterende direktør ved etaten viser seg å være samme mann som var rektor ved Sogn videregående da Lund mistet jobben der i 1998.

– Selv om det ikke er han som underskriver papirene og tar avgjørelsen, føler jeg at han har noe med saken å gjøre og trekker i trådene. For det er utdanningsetaten som lager saksframlegget og innstillingen i saker som har med tjenestepåtale å gjøre, sier Lund.

Egentlig er altså ikke siste ordet sagt i forhold til tjenestepåtalen mot Jan-Rune Lund. Men skjebnen i forhold til Lunds mulighet som arbeidstaker i Oslo kommune er uansett forseglet.

For våren 2004 fikk han plutselig varsel om oppsigelse. Begrunnelse; ulegitimert fravær og urettmessig mottak av dobbelt lønn.

– Fra nyttår 2004 innførte kommunen et nytt system i forbindelse med avlønning. Problemet mitt var at jeg ikke helt forsto det nye systemet og skjemaene hvor vikartimer i skolen og jobben i SFO skulle lønnes fra to forskjellige instanser i kommunen. Rot fra min side førte til at jeg urettmessig fikk lønn for seks vikartimer. Dette oppdaget jeg, men før jeg fikk gjort noe med det – og det gikk nok litt for lang tid – fikk jeg varsel om oppsigelse, forteller Lund.

Ettersom saken med P4 og tjenestepåtalen hadde utviklet seg, følte Lund stadig oftere at ledelsen ved Lysjordet skole med lykt og lupe forsøkte å finne ting de kunne bruke mot ham for å få ham vekk fra SFO.

– Før varselet om oppsigelse fikk jeg til og med en gang et nytt varsel om tjenestepåtale fra ledelsen i SFO fordi jeg tok til orde for å varsle media da en av ungene på SFO hadde stukket av. Men den gang støttet rektor meg. Ungen ble funnet av en bussjåfør som hørte etterlysningen på radio, sier Lund.

Uansett, 18. juni i fjor fikk Jan-Rune Lund oppsigelsen. Nok en gang krummet han imidlertid ryggen og tok opp kampen, denne gangen ved å gå til sak mot Oslo kommune i arbeidsretten

– Først gikk jeg til fagforeningen min, Kommuneansattes forbund (KFO), for å få støtte. Men jeg hadde lenge skjønt at de ikke likte saken min, noe som gjorde meg veldig trist og skuffet, sier Lund.

Fagforeningen hadde nemlig ikke villet hjelpe ham i saken han førte overfor Sivilombudsmannen. Heller ikke nå var det hjelp å hente hos KFO.

– Det eneste representanten for KFO var opptatt av, var å forklare at jeg jo måtte ha forstått at jeg skulle ha ført timelistene på riktig måte, sier Lund.

Uten fagforeningen i ryggen, men takket være fri rettshjelp, fikk han engasjert advokat Gunnar Martin Kjenner. På grunn av arbeidsrettssaken, ble han stående i stillingen i SFO ved Lysjordet skole inntil videre.

Men det skulle bli en nesten uholdbar sommer for Lund.

– Kollegaer som jeg tidligere ikke hadde hatt problemer med, snudde mot meg. Jeg ble uglesett på jobben. De gjorde alt de kunne for å behandle meg dårlig og gjøre det ubehagelig for meg. En gang ble alle de ansatte invitert på pizza, bortsett i fra meg. Da sa de rett ut til meg at de ikke ville ha meg med, sier Lund, som opplevde denne tiden som systematisk mobbing.

– Det er dette som har vært det verste, det at tidligere gode kolleger har snudd seg mot meg.

Flere ganger forsøkte ledelsen ved Lysejordet skole og Oslo kommune å få Jan-Rune Lund til å slutte i jobben ved å eksempelvis lokke eller lure med lønn i oppsigelsestiden.

Lund ga imidlertid ikke etter for presset, og satset alt på at arbeidsretten skulle gi ham rett.

Forholdene på SFO ved Lysejordet skole ble imidlertid mer og mer uholdbare. I september 2004 aksepterte Lund en beordring om omplassering til en barnehage i Oslo, hvor han arbeidet fram til 2. mai i år.

– Da fikk jeg den sjokkerende beskjeden om at jeg hadde tapt saken i arbeidsretten, som foregikk i tre dager og ble avsluttet 1. april, forteller Lund.

Lund og hans advokats forsøk på å gjøre dette til en ytringsfrihetssak førte ikke fram. Og til tross for at en av hans gode kolleger vitnet til fordel for Lund og bekreftet problemene med det nye lønningssystemet og føring av timelister, stemte to av tre dommere i arbeidsretten for at oppsigelsen av Lund ikke var lovstridig.

– Jeg ble dømt for de seks timene jeg hadde ført feil. Det representerer rundt 750 kroner, sier Lund.

Hans advokat anbefalte Lund å anke dommen, etter å ha rådført seg med flere eksperter på arbeidsrett. Men nå orket ikke Lund mer.

– 2. juni gikk ankefristen ut, uten at jeg anket saken. Jeg ble også idømt motpartens saksomkostninger på 75.000 kroner. Ikke vil fagforeningen min hjelpe meg økonomisk heller. Derfor tør jeg ikke mer, sier Lund, som siden dommen falt 2. mai i år har vært sjukmeldt.

Fremdeles aner ikke Jan-Rune Lund hvilke foreldre det var som gikk til P4 for snart fem år siden. Det eneste han vet er at han selv – ved en tilfeldighet – bekreftet noen av opplysningene P4-journalisten hadde fått fra foreldrene.

Under arbeidsrettssaken i vår stilte en av fedrene til et av barna i SFO som vitne for Lund, da motparten trakk hans evner til å jobbe med barn i tvil.

– Egentlig hadde en mor sagt seg villig til å stille som mitt vitne. Men hun trakk seg fordi hun var redd for at det ville føre til vanskeligheter for hennes barn på Lysejordet skole, forteller Lund.

Men til tross for at det ikke er mange som har støtte han, og til tross for de dramatiske konsekvensene det har fått at han ved to anledninger har bidratt til at offentligheten har fått kjennskap til kritikkverdige forhold i Oslo kommune; Lund angrer ikke.

– Nei, for dette gjelder de svakeste i samfunnet, barna og de skolesvake elevene. Hvis vi oppdager kritikkverdige forhold, så har vi en plikt å si ifra og gjøre noe med det, sier Lund.

En ny jobb i Oslo kommune er imidlertid ikke mulig for ham å få etter en oppsigelse – selv om saken hos Sivilombudsmannen fremdeles ikke er avgjort og Stortinget har vedtatt at det er forbudt med gjengjeldelse når en ansatt varsler om kritikkverdige forhold.

Ivar Johansen, SV-politiker i Oslo og en av de mest profilerte forkjemperne for varslere som Jan-Rune Lund, synes det er veldig viktig at opposisjonen fikk gjennomslag for sin lovformulering tidligere denne uka.

Regjeringspartiene gikk inn for at arbeidstakere skal ha rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold «på en lojal måte». Ap, SV og Sp fikk imidlertid Frp med seg på å droppe forutsetningen om «en lojal måte».

– Akkurat det var viktig, sier Johansen, som sitter i Oslo bystyre.

– For lojalitetsproblemet har blitt større år for år. Behovet for å si ifra har vokst seg fram gjennom slutten av 1980-tallet og 1990-tallet i takt med presset mot offentlig sektor. Det er derfor viktig at vi som beslutningstakere får informasjon fra de som sitter med faktakunnskap, slik at vi kan ta de riktige avgjørelsene, fortsetter han.

Men til tross for Stortingets vedtak om ny lov som beskytter folk som Jan-Rune Lund, slike vedtak betyr ikke nødvendigvis at ting blir bedre.

Allerede i 2001 vedtok Oslo kommune, etter initiativ fra Johansen, at ansatte skulle ha rett til å si ifra. Fire år senere har lite forandret seg.

– Jeg har ikke merket noe forskjell i Oslo, jeg får like mange henvendelser nå fra folk som ikke tør si ifra om ting på jobben eller har problemer fordi de har gjort det, sier Johansen.

Til sammen har Ivar Johansen i løpet av årene mottatt henvendelser fra et hundretalls personer som har problemer med ytringsfriheten på arbeidsplassen.

Ei heller har det hjulpet at Kommunaldepartementet allerede i 1997 sendte et rundskriv til kommuner som slo fast arbeidstakeres rett til å ytre seg. En undersøkelse foretatt av Norsk Redaktørforening i 2003 viste at bare 7 av 134 kommuner henviser til de ansattes rett til ytringsfrihet. Neste halvparten av kommunene slår imidlertid fast at kravet til lojalitet må ivaretas.

I pressereglementet til Vestre Slidre kommune het det for eksempel følgende: «Kravet til lojalitet ovafor kommunen sine interesser og mål er absolutt. Når ein beslutning eller eit vedtak er fatta, skal den støttast av alle, sjølv om ein hadde eit anna ønske.»

Ikke rart da at mange ansatte er redde for å si ifra. Nye undersøkelser viser for eksempel at 43 prosent av sykepleierne i Norge frykter represalier hvis de sier ifra om kritikkverdige forhold. Halvparten av skolelederne i Oslo og Akershus tør tilsvarende ikke uttale seg til mediene på grunn av strenge lojalitetskrav fra arbeidsgiver.

– Det nytter ikke med lover og regler hvis vi ikke får en holdningsendring på dette området. Mye av det som skjer i forhold til de som sier ifra er udokumenterbare ting som at folk blir frosset ut på arbeidsplassen eller ikke får opprykk. Så lenge vi ikke sier at vi ønsker at de som sitter med kunnskapen skal si ifra og delta i den offentlige diskusjonen, vil kampen for varslerne måtte fortsette, sier Ivar Johansen, og avslutter slik:

– Ytringsfrihet har ingen mening hvis vi ikke aksepterer ytringer som vi misliker eller synes er ubehagelige. Dette gjelder også i forhold til arbeidstakere som sier ifra om kritikkverdige forhold på jobben.

---
DEL

Legg igjen et svar