Ytringsfrihetens forkjempere

Fun-Da-Mental rører mitt militante muslimske hjerte med sitt nye album. Men er det bra?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[hiphop] Da pakistanskbritiske Aki Nawaz og hans bandprosjekt Fun-Da-Mental dukket opp tidlig på 1990-tallet var det ikke bare denne spaltisten som eksploderte (!) av stolthet over sin muslimske arv. Med en kompromissløs vilje til å ta et oppgjør med vestlig overlegenhet og løgn, imponerte bandet en hel generasjon unge muslimer både musikalsk og tekstmessig. Nawaz kom med friske uttalelser som «Islam var mer punk for meg enn punk», noe som var musikk i mine ører.

Nå er Nawaz i skuddlinjen igjen, aldri redd for store ord i kampen mot uvitenhet og islamofobi. Men med gruppens nye album All is War (The Benefits of G-Had) har Nawaz ertet på seg britiske medier. Han sammenligner Osama bin Laden med Che Guevara i låten «Che Bin», og har skrevet det noen oppfatter som en hyllest av selvmordsbombing i «Cookbook DIY». To britiske politikere vil til og med ha mannen fengslet. Så mye for ytringsfrihet. Albumet blir ikke gitt ut på Nation Records eller å finne i butikkene, fordi plateselskapet og distributørene finner albumet for kontroversielt. Ifølge Nawaz handler det først og fremst om å analysere årsakene til terrorismen: Fattigdom, rasisme og USA og Storbritannias utenrikspolitikk. Etter London-bombene 7. juli i fjor og avsløringene av planen om et omfattende terrorangrep for et par uker siden, er dette viktige spørsmål. Men det er liten tvil om at rommet for å se på Osama bin Laden og islamister som noe annet enn blodtørstige terrorister er mildt sagt snevert i dagens Storbritannia.

Nawaz er imidlertid ikke alene i sin bruk av rap for å spre et kritisk budskap om den pågående kampen mot terror. I februar 2004 dukket den engelske rapgruppen Soul Salah Crew opp, og skapte furore med en meget fengende låt der de blant annet hyllet Osama bin Laden og terroraksjonene i USA med låten «Dirty Kuffars» («skitne vantro»). Teksten gikk blant annet slik: «We’re gonna be taking over like we took over the Shah / from Kandahar to Ramallah, we’re coming like the stars / Peace to Hamas and Hizbollah / OBL pulled me like a shiny star / Like the way we destroyed them two towers – haha!» Videoen er et besnærende skue, der også arabiske ledere får gjennomgå.

Rap og islam og terror. Man skulle tro at islamismens voktere ville la seg provosere av at en amerikansk musikksjanger ble brukt i kampen for islam, men i striden for muslimske sjeler er alle metoder lovlige.

Jeg beundrer både Soul Salah Crews militante estetikk og Aki Nawaz, men det er flere aspekter ved Nawaz’ budskap jeg alltid har hatt problemer med: Hans omfavnelse av migrasjonsdrømmen de mest ytterliggående afroamerikanske aktivistene har båret med seg siden 1960-tallet: Drømmen om Afrika. For Nawaz innebærer dette drømmen om Pakistan. Men dette strider mot den kosmopolitiske grunnideologien vi må bære med oss, skal vi ha mulighet til å skape en bedre verden (for å låne en klisjé). Ideen om tilbakevending er en farlig romantisk illusjon, som bidrar til at unge europeiske muslimer ikke blir en del av Europa. Det er en vei jeg ikke vil omfavne. Jeg har ikke et fedreland jeg kan sverge lojalitet til. Det er jeg glad for. Men majoriteten av oppvoksende muslimer er født i sine respektive europeiske nasjoner, og de må oppmuntres til å bli kritiske og deltagende borgere. Det oppnås ikke ved å rappe om hjemvendelse. Men tross tvilsomme drømmer, våger Aki Nawaz å ta et tydelig standpunkt for islam og muslimers ytringsfrihet. Det er ikke rock’n’roll-estetikk, men alvor.

---
DEL

Legg igjen et svar