Ytringsfrihet, ekstremisme og medienes rolle

Transnational Othering – Global Diversities Media, Extremism and Free Expression
ULIKHET / En antologi som tar opp viktige temaer som ytringsfrihet, globalisering, ekstremisme, minoriteter og ulikhet i verden, men mange av forfatterne vil for mye.

21 journalister og akademikere fra 9 ulike land har bidratt til en antologi om ytringsfrihet, globalisering, ekstremisme, minoriteter og ulikhet i verden i dag, redigert av Elisabeth Eide, Kristin Skare Orgeret og Nil Mutluer.

Innledningsvis påpeker redaktørene at mange vanlige oppfatninger om disse temaene ikke stemmer overens med dagens virkelighet. De nevner for eksempel at Ghana, ifølge Reporters Without Borders, har en større grad av ytringsfrihet enn Frankrike og Burkina Faso større enn USA. Å korrigere myter er bra.

Boken er et resultat av innlegg holdt på tre konferanser om alt fra fra ytringsfrihet, arbeidsforhold for journalister i land preget av terror og/eller sterk politisk kontroll av mediene, rekruttering av IS-sympatisører til rask økning i internettbruk i land med mye propaganda og lite kildekritikk. Temaene er med andre ord ganske varierte, og det er boken også.

Skjermdump fra rts kanal på youtube
Skjermdump fra rts kanal på youtube

Det kan ikke ha vært lett å velge ut og samle bidragene som skulle få plass i antologien. Jeg savner en tydeligere rød tråd mellom de ulike kapitlene. Men jeg savner også en tydeligere rød tråd, en klarere problemstilling, i de fleste kapitlene. Det kan virke som om mange av forfatterne har villet si «alt» om internett og andre medier, (manglende) ytringsfrihet, politikk, motstand … og mye annet om sitt land og virke når de først fikk muligheten.

Noen av kapitlene var sikkert også mer interessante som konferansebidrag enn de er som bok-kapitler; det er for eksempel vanskelig å skrive en diskursanalyse av hvordan IS bruker YouTube aktivt i forbindelse med kidnappinger når man ikke kan se klippene. Jeg kan forestille meg at pausene under konferansene var både interessante og givende når så mange journalister og akademikere som er opptatt av ytringsfrihet, sosiale medier og propaganda, var samlet over flere dager, og temaene som ble diskutert, sto høyt på den internasjonale agendaen.

Ytringsfrihet

Nå har vi allerede lest mye om både Mohammed-karikaturtegningene i Jyllandsposten og angrepet på den franske satireavisen Charlie Hebdo, så enkelte kapitler bringer lite nytt. Det var sikkert også mye mer interessant å høre om den muslimske mobben som satte fyr på tolv buddhist-templer i Bangladesh i 2012, rett etter at det skjedde, enn det er å lese om det om igjen i boken uten noen nye vinklinger eller ny informasjon.

Mange av kapitlene virker likevel svært interessante innledningsvis: Hvordan påvirker spredningen av smarttelefoner og tilgang til et rimeligere internett ytringsfriheten i Bangladesh? Hvordan brukes nettet til å rekruttere deltakere til ekstremistmiljøer?

Hvordan brukes nettet til å rekruttere deltakere til ekstremistmiljøer?

Eksempelvis lover starten på Ade Armandos kapittel svært godt: Fjorten internettaktivister organisert i den indonesiske Muslim Cyber Army (MCA) hvis mål er å forsvare og styrke islam, ble arrestert for brudd på den elektroniske informasjonsloven i landet. Loven forbyr spredning av hat, blasfemi og falsk informasjon. Spennende, tenker jeg og gleder meg til å lese videre om dette mens jeg sitter i Tsjads hovedstad Ndjamena og hører på nyhetene at en radiostasjon er stengt i tre måneder for å ha spredt usannheter, og at en avisjournalist ble oppsøkt av myndighetenes militære etterretning og truet til å slutte som reporter. Men dessverre, etter den innledende appetittvekkeren forsvinner cyberarmeen helt, og resten av det tjue sider lange kapitlet er en framstilling av den politiske utviklingen i Indonesia skrevet på et moderat engelsk.

Nyheter om terror

Også Mohamed Baltis bidrag starter lovende; basert på egne erfaringer som journalist i Tunis problematiserer han hvordan man kan formidle nyheter om terror uten indirekte å støtte terroristenes agenda. Han diskuterer hvor vanskelig det er å skille rykter fra fakta, hvor avhengig journalisten er av dem som kan garantere for ens sikkerhet, og det problematiske med tidsnød for levering av stoff som ofte burde vært dobbeltsjekket. Det er spennende problemstillinger som dessverre ikke følges opp av spesielt gode analyser eller svar.

Det er muligens min manglende kjennskap til Bangladesh og Indonesia, som flere av kapitlene handler om, som gjør at jeg synes enkelte kapitler blir enten for detaljerte eller for standardisert. Men det kan også tenkes at det skyldes at tekstene ikke forholder seg til én problemstilling som forfølges.

Redaktør Orgeret er i så måte ett unntak. Hun har begrenset seg til å intervjue fem journalister som har måttet flykte fra sine hjemland til Skandinavia, og som har lest det de selv har skrevet. Hun bruker dette materialet for å diskutere journalistenes statusendring til flykning – «som asylsøker følte jeg meg ikke som en journalist, men som en kriminell» – og utfordringene med å etablere seg som journalist i et land man ikke kjenner.

Samtidig påpeker hun betydningen av å få et blikk utenfra på oss selv basert på den danske avisen Informations spesialutgave av 9. oktober 2015. Denne utgaven var skrevet utelukkende av journalister med flyktningbakgrunn. Hadde alle klart å ha et så tydelig og ensartet nedslagsfelt i sine kapitler som Orgeret, ville boken blitt mye bedre.

I tråd med intensjonene om global kunnskapsdeling og mer rettferdig fordeling av goder er boken gjort gratis tilgjengelig for alle og kan lastes ned i kapitler i PDF-format. Og selv om papirutgaven allerede noen uker etter den kom ut, er lansert på seminarer i Indonesia, Oslo og Afghanistan, er det sympatisk.

Se nordicom.gu.se for å laste
ned bokens kapitler.

Abonnement kr 195 kvartal