Å tilhøre et land du frykter, forakter og elsker, øver et helt spesielt press på et menneske. Når du samtidig også tilhører et annet land, et som gir sikkerhet og frihet, blir kløften mellom dem avgrunnsdyp.
Som for Natalie Amiri. Hennes far er teppehandler fra Iran, hennes mor er tysk. Selv har hun studert orientalisme i Bamberg, Teheran og Damaskus. Fra 2007 var hun korrespondent for tysk fjernsyn. I 2015 overtok hun TV-kanalen ARDs Teheran-kontor, inntil mai 2020. Hun måtte slutte, siden det tyske utenriksdepartementet fryktet et gisseldrama. Under alle opphold i sitt iranske hjemland fryktet Natalie for sin sikkerhet. Så hva får en enslig mor i førtiårene til kontinuerlig å utsette seg for slike farer når hun problemløst kunne valgt et liv på trygg avstand fra det hele?
Den islamske moralkodeksen er som et jernkorsett.
Ett av svarene ligger åpenbart i yrket som reporter. Med både språket farsi og iransk pass hadde Natalie Amiri gylne muligheter til å rapportere fra innsiden av et lukket system, fra et land som spiller en hovedrolle på den internasjonale politiske arenaen – hvor folket og staten samtidig fjerner seg langt fra hverandre.
Personlige erfaringer og politisk analyse
Det som fenger spesielt i Amiris bok Zwischen den Welten. Von Macht und Ohnmacht im Iran, er at hun balanserer profesjonelt mellom personlige erfaringer og politisk analyse. Boken er samtidig en sår ode til et rikt kulturelt landskap, fanget i et brutalt system, av et regime «som henter sin legitimitet fra religionen og dreper i dens navn».
Et voldens høydepunkt fant sted i juli 1988: Tusenvis av politiske fanger ble henrettet i løpet av få dager, uten lov og dom . Det kunne være seks personer i en galge. En hemmelig fatwa fra ayatollah Khomeini legitimerte dette. Ebrahim Raisi het mannen som sto ansvarlig for denne «dødens komité». Han var inntil juni sjef for det ultrakonservative justisvesenet. Nå er han Irans kommende president.
På 1990-tallet forsvant mer enn 80 forfattere, oversettere, diktere, politiske aktivister og alminnelige borgere. «De døde ved bilulykker, ved knivdrap og skyting gjennom iscenesatte overfall, ble kvalt eller injisert med kalium for å simulere hjerteinfarkt. Dette gikk inn i Irans historie under navnet ‘kjedemord’, som de hemmelige tjenester sto bak» (Amiri). Disse mordene er fremdeles uoppklart.
Det kunne være seks personer i en galge.
‘Et av de største problemene for gudsstaten Iran under valget i juni 2021 var den lave deltakelsen. Den sier altfor mye om den synkende troen på makthaverne. Folk har resignert, for de vet hva de risikerer. Som da staten i 2019 tredoblet bensinprisene, fra en dag til en annen. Det kom protester, og demonstranter ble skutt. Reuters meldte om 1500 døde.
Kvinnene og Revolusjonsgardens makt
Hvem har mest å vinne på en utvikling i frihetlig, demokratisk retning i Iran? Kvinnene, naturligvis. Og det er også de som gir Amiri mest håp. Hvor stammer deres mot fra? Fra det faktum at de har så lite å tape? Den islamske moralkodeksen er som et jernkorsett. Om et hårstrå forviller seg utenfor hijaben, om en ankelknoke titter frem under deres chador – så kan kvinnen når som helst havne i den stadig mektigere og uberegnelige Revolusjonsgardens klør. Iransk rett bestemmes utelukkende av mannlige geistlige. Selv om antallet kvinnelige studenter ligger på ca. 60 prosent, ligger antallet kvinner på arbeidsmarkedet rundt 18 prosent – ifølge en studie fra 2019. Kun menn kan innvilges skilsmisse. Etter at et barn har fylt sju år, går foreldreretten automatisk til far. Og ektemenn har rett til sex med ektemaken, om så med vold.
Amiri beskriver skjebnen til menneskerettsadvokaten Nasrin Sotudeh. For tre år siden ble Sotudeh arrestert og dømt til 33 år i Evin-fengselet, en anstalt som er kjent som terroranstalt. Straffen inkluderte 148 piskeslag. Anklagen lød på forstyrrelse av offentlig orden, syndig opptreden uten hodeplagg, spionasje og oppfordring til prostitusjon. I 2020 innledet Sotudeh en sultestreik. Etter 50 dager og nær død avsluttet hun streiken. Samme måned ble det kunngjort at Nasrin Sotudeh hadde vunnet en alternativ nobelpris, grunnet sin kamp for politisk frihet. «Hun vet ikke om det», fortalte ektemannen. Først etter flere dager kunne han nå sin kone per telefon.
Et kort blikk på den notoriske Revolusjonsgardens makt forteller mye om Irans utvikling til det verre. Ingen vet nøyaktig hvem og hvor mange som tilhører den. Det skal dreie seg om millioner. Den øver avgjørende innflytelse på alle offentlige områder, fra kultur og miljø til økonomi, politikk og justis. Garden har eget luftvåpen, marine og hær. En paralellstat. En underavdeling av Revolusjonsgarden er Qudsbrigaden. Kommandør siden 1998 var Quassem Soleimani, som ble myrdet av amerikanerne i januar 2020. Året før hadde USAs regjering kategorisert Qudsbrigaden som en terrororganisasjon.
To verdener
Natalie kaller seg selv en sjonglør mellom to verdener, mellom anti-Amerika-demonstranter i Teheran og dansende mennesker i øltelt i München. Ofte «kom sjelen min ikke fort nok etter». Hun er full av minner fra barndom i Iran; blant annet hvordan hun og vennene ble sendt i kjelleren for å leke når vaskehjelpen var i huset. Det var nemlig fare for at denne kunne snappe opp opplysninger som kunne sette dem alle i fare. Angiveri og dobbeltmoral var og er sørgelige følger av et regime som baserer seg på undertrykkelse.
Natalie Amiri håper en dag å kunne vende tilbake til Iran. I mellomtiden leter hun etter folk som snakker farsi på gaten i München. For å søke en smule tilhørighet – i denne kløften mellom to verdener.