Yppersteprinsen

Den 6. oktober valgte FNs internasjonale klimapanel ny leder.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Den 6. oktober valgte FNs internasjonale klimapanel ny leder. To uker før avstemningen utga en av de aller fremste kandidatene, belgiske Jean-Pascal van Ypersele, boken om sitt liv som klimaforsker. Altfor sent, siden van Ypersele tapte valget som ny leder for IPCC – men godt, fordi boken gir en lettfattelig og pedagogisk innsikt i det som for de fleste av oss er et uhåndterlig og uforståelig område: FNs klimaforhandlinger.

Opptakten til valget. Det var en iskald, mørk desemberaften under det som kan kalles miljøverdenens Mekka-mønstring: FNs klimaforhandlinger i København i 2009. Sjelden har mange stått så lenge i en lang og frysende kø – bare for å få den lille badgen som åpnet dørene til Bella-senteret, der verdens ledere skulle bli enige om en ny, global avtale for å få stoppet klimaendringene. I tolv timer sto de der i skjønn forening: sjefene i de største multinasjonale selskapene sammen med representanter fra regnskogen, miljøfreakere og teknologigründere. Hadde Vårherre skrudd temperaturen ned ti grader, ville harmoni og felles forståelse umiddelbart gjort sin inntreden. Men slikt skjedde ikke i de dager, selv om julen var like rundt hjørnet. I stedet ble det bare kaldere og kaldere, før det til slutt var helt innlysende at denne ambisiøse ansamlingen av statsledere ikke ville komme frem til noen juridisk bindende klimaavtale innen København-forhandlingene var omme.

Bet seg fast. Foran et fasjonabelt hotell steg en liten, vakker og velkledd inder inn i en oransje Tesla Roadster som brakte ham til kveldens første foredrag: Rajendra Pachauri, lederen av FNs klimapanel (IPCC), var ikke bare ute i hardt vær som følge av det mislykkede midtvintermøtet i den danske hovedstaden; to uker tidligere hadde alle verdens Rupert-Murdoch-aviser avslørt at IPCC-lederen og samtlige av hans 3000 klimaforskere blindt hadde «kjøpt» WWFs påstand om at isbreen på Himalayafjellene ville forsvinne innen 2035, og kanskje før.
I to år hadde setningen stått svart på hvitt i utkastene til rapporten hele verden ventet på – og som hadde gitt Pachauris disipler Nobels fredspris like mange år tidligere. Etter København-fiaskoen og avisavsløringene burde FN-toppen ha tatt sin hatt og gått – men den bollywoodske sjarmøren bet seg fast i den smeltende iskanten: Omringet av to av sine smukkeste taleskrivere – utvalgt blant de 1200 ansatte i det New-Delhi-baserte Teri-institutt for «innovative løsninger for en bærekraftig fremtid» – slengte han sin svarte kappe over skulderen og gjorde seg klar til nok et innbringende foredrag.
Mens Pachauris britiske kollega Nicholas Stern måtte låne en krakk for å nå opp til podiet, hvor han på Oxford-vis trakk sine vokaler ut i nølende langdrag , var Pachauri fri for anfektelser da det var hans tur på talerstolen. I høyt tempo og med akademisk tyngde leverte han varen på et språk som ikke etterlot noen tvil om Pachauris etniske bakgrunn. Og publikum klappet – før den elegante klimalederen hastet videre til neste event.
Men – alle som var til stede skjønte at dette ikke kunne vare. Derfor kom også anklagene mot Pachauri om seksuell trakassering ikke som noen stor overraskelse. Ikke at IPCC-toppen på noen måte er mannen som ser ut til å ville klø sine kollegaer på låret, noe han sikkert med rette også benekter. Poenget er at Pachauri ikke har trakassert Eva, men eplet. Etter 13 år med inderen i førersetet, trenger FNs klimapanel sårt en endring i stil, innhold og ledelse.

Kandidatene. Tre vestlige, gråhårede menn, alle med svært lite moteriktige briller, har stått klare til å overta: Standford-professor Chris Field med over 200 publikasjoner på sin harddisk; den sveitsiske IPCC-visepresidenten Thomas Stocker, opphavsmannen til studien om temperaturutviklingen år 1000–2000 (som viste en hockeykølle-liknende kurve med «knekken» rett etter starten på den industrielle revolusjon); og sist, men ikke minst, «vår mann», Jean-Pascal van Ypersele, belgisk professor ved Universitetet i Leuven, og, i likhet med Stocker, IPCCs visepresident. På IPCCs styremøte i Dubrovnik 6. oktober stemte et flertall av verdens klimaforskere for at den belgiske astrofysikeren skal ta over roret etter Pachauri.
Problemet med de tre kandidatene var at de alle kom fra et av de vestlige industrilandene, de som allerede har fylt atmosfæren med CO2-utslipp for å nå sin høye levestandard. Alle er fra listen over landene i Kyoto-avtalens Anneks I, det vil si de landene som har forpliktet seg til å kutte utslippene frem til 2020. Disse er bare 43 av IPCC-panelets 193 medlemsland. Så når den sørkoreanske Hoesung Lee fremmet sitt kandidatur i siste liten, fikk han umiddelbar støtte fra utviklingslandenes medlemmer. Kuriøst nok er ikke Lee klimaforsker, men økonom. En stilling han hatt for koreansk industri, foruten oljeselskapet Exxon tidlig i karrieren. Enda mer kuriøst, og symbol på FN-systemets lenge etterlengtede reform, er det at Sør-Korea, som er verdens 13. største økonomi og medlem av G20, i FN-sammenheng er et utviklingsland. Derfor ble også Hoesung Lee valgt med 40 prosent flere stemmer enn nestemann, van Ypersele.

Fornemt opphav. I boken Une vie au coeur des turbulences climatique – «Et liv i hjertet av klimaturbulenser» – gir van Ypersele sine lesere et unik innblikk i verdens forskningsmastodont IPCCs historie og indre gemakker. For oss som er vokst opp med at FN egentlig ble funnet opp av FNs første generalsekretær Trygve Lie, før Gro Harlem Brundtland og Verdenskommisjonen for miljø og utvikling tok over showet i 1987 med rapporten om «Vår felles framtid», er dette fascinerende lesning.
Brundtland er naturlig nok en av van Yperseles helter – noe hans mange tweets om vår tidligere statsminister bevitner. Men historiens vind blåser brutalt utenfor Færder, og van Ypersele nøler ikke med å utpeke den svenske meteorologen og klimaforskeren Bert Bolin som klimapanelets far, og å gi lille Malta – mest kjent her hjemme for sine tallrike russiske bankbokser – æren for at opprettelsen av FNs klimapanel ble en realitet.
Hvordan kunne han tro at IPCC-landene ville skifte ut den flamboyante Rajendra Pachauri med den selsomme Jean-Pascal van Ypersele, like lite sprudlende som den nylig avgåtte EU-presidenten Herman Van Rompuy? Vel – en liten v er ikke det samme som en stor V. I Belgia vitner den stor V-en i «Van Rumpuy» om gammel Flandern-slekt – hardtarbeidende og ydmyk, tradisjonell og jordnær. Den lille v-en i «van Ypersele», derimot, vitner om århundrer med adelige aner, gjerne med en fortid i belgisk Kongo eller i selveste det kongelige hoff. For van Ypersele, eller «van-Yp», som han kalles på forskermunne, er sistnevnte tilfelle: Onkelen var kabinettsjef for Belgias mest populære monark Kong Baudouin, mens moren forvaltet kongehusets kunstsamling. I dette miljøet tråkket van-Yp sine barndomssko. Derfor blir han verken starstruck eller klam i hendene når han hilser på konger, dronninger, presidenter og statsministre. Pachauris Hermés-slips er byttet ut med et edruelig, rødvinsfarget polyester-sådant – med FN-logo.

Liv og lære. Jean-Pascal van-Yp ser samfunnet fra toppen og ned. Her må det raskt legges til at den store Y-en i navnet hans kan stå for en stor porsjon ydmykhet. Kombinasjonen er slettes ikke å forkaste dersom man skal forvalte og kommunisere verdens kanskje aller viktigste kunnskap.
«IPCC er kunnskapens budbringer, det har intet syn, » dundrer han til. Og det er nettopp van-Yps kommunikasjonsevner som skiller ham fra de andre kandidatene – ikke bare fordi han har sine 5000 klimanerd-følgere på Twitter. I boken forklarer han hvordan han vil reformere IPCC, særlig måten panelet kommuniserer med omverdenen og tilrettelegger det skriftlige materialet på. Han ønsker også å endre praksisen med at rike land betaler gildet, og går inn for at de i stedet følger FNs normale byrdefordelingsnøkkel. Fremfor alt lever van-Yp forandringen han selv forfekter: Han tar alltid trikk eller tog, enten det er til toppmøter rundt om i Europa eller lokalskolenes svette-tær-luktende gymsaler for å fortelle elever og foreldre om hva vårt fossildrevne samfunn er i ferd med å gjøre med kloden vår. Og budskapet formidles på en måte alle forstår – like godt på engelsk, fransk, og flamsk.

Ypperlig bok. I Une vie au coeur des turbulences climatique, som var ment som van-Yps valgkampbok, gir han leseren informasjon som våre egne klimaforhandlingsspesialister vil kaste seg over, eksempelvis vurderingen av toppmøtet i København, som gir en mening vi ikke ante at fantes. Han skriver om EUs rolle og innflytelse da «alle» så den andre veien, og om Kinas vendepunkt. Og han forteller om hvordan denne lille setningen i 1995, ifølge ham selv, endret alt:
«En rekke forhold viser at mennesket har en synlig innflytelse på det globale klimaet.»
Banalt, komplisert og upresist vil vi kanskje si i dag. Men van-Yps bok forteller oss hvordan ord og enkel grammatikk teller: Bruken av presens i stedet for preteritum forårsaket et skred av høylytt kritikk fra kollegaer over hele verden under forhandlingene i Madrid i 1995. For ikke å si oljeselskapenes aktive rolle allerede da den første rapporten kom ut samme år. Qatar og Saudi-Arabias konsekvente blokkering av det minste ord med fjern hentydning til oljebrukens katastrofale konsekvenser, er ikke ny for noen, men alltid like pinlig.
Dialogformen, van-Yps lettfattelige språk og bokens knappe 125 sider gjør Une vie au coeur des turbulences climatique til ypperlig lektyre for alle som interesserer seg for klimaforhandlingene i Paris som tar til i slutten av november i år. Selv når han forklarer hvordan vi kan «akselerere overgangen» gir van-Yp den beste demonstrasjon av hvordan det komplekse kan gjøres enkelt, enten det gjelder å utnytte verdens potensial for bioenergi eller karbonfangst og -lagring, som klimaforskeren på ingen måte ser bort fra.
Bokens forord, skrevet av Human-filmskaperen Yann Arthus-Bertrand, levner liten tvil om at verden ville ha trengt van-Yp. Petroleumssponsede foredrag ville blitt en saga blott under van Yperseles IPCC-ledelse, og han ville verken sysle med undervisning eller konsulentselskaper på si. Det vil bli klima for alle penga.


Frisvold er skribent, bosatt i Brussel.
pfrisvold@gmail.com

---
DEL