Etter andre verdenskrig bygget polakkene opp sønderbombede Warszawa by fra grunnen av etter malerier. De lot Auschwitz og andre minnesmerker stå, for at det aldri skulle være tvil om historiens ekthet. Selv med dette grepet finnes det holocaustfornektere, men deres argumenter faller raskt til jorden når historien er intakt.
Under krigen på Balkan var signalbygg og minnesmerker noen av de første angrepsmålene.
Det gamle flotte biblioteket i Sarajevo ble bombet, den historiske broen i Mostar likeså. I Syria og Irak ser vi samme tendens. Hvorfor er det så viktig å ramme det kulturhistoriske? Vår identitet formes i høy grad av de fysiske omgivelsene vi har rundt oss. Bygninger og arkitektur er en . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement (69kr)
