WTOs utviklingsdilemma

Norge gjør en heltemodig innsats for å redde Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Men i hvilken grad gjør WTO seg verdig en redningsaksjon?

Johan Hermstad
Johan N. Hermstad er daglig leder for Fellesrådet for Afrika.

I forbindelse med WTOs ministermøte i desember markerte Norge seg nok en gang som en ivrig støttespiller for å redde organisasjonen fra irrelevansens tomrom. Siden 1990-tallets optimisme har iveren etter å liberalisere verdensmarkedene møtt mange former for motstand, og dette gjør WTO utsatt. Jeg tenker ikke bare på Brexit og Trump – afrikanske ledere har også lenge kritisert WTO for ikke å levere resultater til deres innbyggeres beste.

«Trade, not aid. Investments, not pity» har vært hovedbudskapet fra afrikanske ledere de siste tiårene. Likevel har de samme lederne vært tydelige på at de trenger politiske verktøy for å gjøre investeringer til arbeidsplasser. De ønsker å bruke en aktiv næringspolitikk til å forme sine «komparative fortrinn». De trenger også en meningsfylt markedsadgang til det vestlige markedet. Det var disse utviklingshensynene som dannet overskriften «Doha Development Agenda» for WTOs handlingsplan i 2001.

Afrikanske land sliter med å få slutt på markedsvridende former for landbruksstøtte.

Hva har siden skjedd med Doha-runden? Gradvis har forhandlingene stagnert i møtet mellom utviklingsland med økende makt bak kravene og rike land uvante med å miste kontrollen. I desember 2015 var mandatet i realiteten dødt, bare måneder etter at Doha-runden ble bakt inn i FNs globale bærekraftsmål.

Skadelige subsidier. Hva fikk afrikanske land ut av runden? Fint lite. Det tok for eksempel ti år fra midlertidig til endelig vedtak om å forby eksportstøtten til landbruksprodukter som blant annet Jarlsberg har nytt godt av. Dette er den typen subsidier som er så utviklingsskadelig at til og med Senterpartiet har hatt i sitt program at de bør fjernes. Og det gjenstår smutthull for amerikanerne.

Afrikanske land sliter med å få slutt på markedsvridende former for landbruksstøtte i rike land, og fire bittesmå afrikanske land kjemper mot amerikanske bomullssubsidier. Afrikanerne legger på bordet ønsker om å kunne beskytte industri i oppstartsfasen, noe som avvises bryskt fra rike lands hold.

Land i Afrika trenger en meningsfylt markedsadgang til det vestlige markedet.

Det er ikke bare afrikanske land som er misfornøyde. USA har vist motvilje til å forhandle om utviklingstemaene lenge, og sabotert både fremgang på tekst og i prosedyresaker. Derfor har landet over tid snudd sin oppmerksomhet til avtaler med mindre grupper av land, der amerikanerne møter mindre motstand. Da blir gjerne både afrikanske land og Norge sittende på gangen. Derfor har det blitt så viktig både for Norge og den afrikanske gruppen å styrke WTOs attraktivitet. Det er det ministermøtet i Buenos Aires i realiteten handlet om.

Tannpinen USA. Problemet er at amerikanerne må lokkes inn til forhandlingsbordet med gjennomslag i alle sine saker. Hva blir så stående igjen? I alle fall ikke en handelspolitikk som står til afrikanske behov, men heller en organisasjon som vil levere enda mindre på utvikling i tiden som kommer. Om WTO skal være verdig en redningsaksjon, må en slutte å tenke på omfattende amerikansk gjennomslag i handelspolitikken som en naturlov.

---
DEL

Legg igjen et svar