WTO sjangler mot neste runde

«Vesten mot Resten» var hovedkampen på WTO-møtet i Doha, Qatar. Men i perioder ble det en alles kamp mot alle, og sjøl de mektigste av de mektige måtte tåle treffere som slo sprekker i etablerte maktforhold.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

WTO-møtet ble en boksering med 142 deltakere, noen kjempedigre og mange bittesmå, der alle slag og knep var tillatt. Det vil gå måneder, kanskje år, før en kan se hvem som vant og hvem som tapte. For kampen skal fortsette i en serie forhandlinger som skal vare fram til 2003, på noen områder helt til 2005.

– A hell of a good week

Offisielt er begeistringen stor blant dem som i enhver WTO-sammenheng presser på for varig vestlig overmakt. For Mike Moore, WTOs generalsekretær, har møtet vært «historisk», mens det for EUs handelskommissær Pascal Lamy har vært «a hell of a good week» siden WTO nå er «back on track» (tilbake på skinnene). USAs sjefsforhandler Robert Zoellick fastslår med vanlig amerikansk moralisme at «vi har fjerna skampletten fra Seattle».

Har resten av verden tapt

Så har vel resten av verden tapt? Så enkelt er det ikke, men la oss ta det litt kronologisk i starten.

Forhandlingene begynte sist fredag, og det første lyspunktet kom mandag. Da måtte USA godta at u-land kan se bort fra vestlig patentjuss hvis det trengs billige medisiner for å møte en alvorlig helsekrise.

Til tross for det kompromisset som ble inngått i sommer mellom Sør-Afrika og enkelte medisinkonsern, kjørte USA prinsipielt og steilt i Doha – med støtte fra EU, Japan og Sveits. Men steilheten ble uholdbar fordi Bush-regjeringen sjøl de siste ukene har satt i gang produksjon av miltbrannvaksine på tvers av patentrettighetene til det sveitsiske Bayer-konsernet.

Så skar det seg

Men deretter låste alt seg. Makttrianglet i WTO – USA, EU og Japan – sto ikke sammen i alle spørsmål. Det var EU og Japan som kjørte hardest på for det som på WTO-språket kalles en brei forhandlingsrunde: At møtet i Doha skulle sette i gang forhandlinger om videre liberalisering på flest mulig områder.

India og mange andre land fra Asia, Afrika og Latin-Amerika sto på motsatt standpunkt: Ingen nye områder til forhandling før slagsida fra tidligere liberaliseringsrunder var retta opp.

I denne hovedkampen sto Norge på feil side – og sloss sammen med EU og Japan for en breiest mulig forhandlingsrunde.

India mot EU

Tirsdag middag la møteledelsen fram et forslag til slutterklæring som sett fra u-lands side var vesentlig bedre enn utgangspunktet. Den helt store dramatikken oppsto da det ut på natta til onsdag plutselig kom et nytt forslag på bordet – fra den samme møteledelsen. Det var et forslag som skjøv vekk flere av de seirene u-land trodde de hadde vunnet.

Fra da av ble det en dramatisk nervekamp med India og EU som motpoler. India brukte sitt eneste maktmiddel: trusselen om å ikke undertegne noen slutterklæring. Formelt må alle vedtak i WTO tas med konsensus, dvs. med enighet blant alle som er til stede. Hva som ville ha skjedd hvis India hadde stått løpet helt ut, får vi aldri vite.

Kampen om landbruket

Importvernet til EU, Japan, Sveits og Norge provoserer u-land som vil satse på eksport av landbruksvarer. De som vil ha aller størst glede av friere handel med mat er likevel de store matvareeksportørene i den såkalte Cairns-gruppa (Canada, Australia, New Zealand, Argentina og Brasil).

Doha-erklæringen fastslår at både tollvernet og landbruksstøtten skal reduseres, særlig alle former for produksjonsstøtte. Ingen ting tallfestes, så dette skal det forhandles om. Men retningen er gitt.

Eksportstøtte – eller tvert imot?

Særlig hissig ble kampen om eksportstøtten. Både EU, USA, Japan og Norge subsidierer eksport av landbruksvarer som ikke kan bli solgt innenlands. EU går lengst – og gir eksportstøtte til korn, kjøtt og sukker i et omfang som utkonkurrerer lokalt landbruk i mange u-land.

Japan og Norge «hoppa av» tidlig i forhandlingene, og USA tok heller ingen reell kamp på dette punktet. Men Frankrike pressa EU til å tviholde på retten til eksportstøtte helt til det siste.

Ifølge slutterklæringen skal det forhandles om å fjerne all eksportstøtte, men samtidig sies det uttrykkelig at en ikke forutsetter noe om hva som blir resultatet av forhandlingene!

EU vant fram med motkrav

Som motytelse hadde EU flere krav – først og fremst å utvide forhandlingene til helt nye områder. Neste ministermøte i 2003 skal sette i gang forhandlinger om investeringsregler, konkurranseregler, offentlige innkjøp og forenkling av regelverk ved eksport og import. Dette har de fleste u-land satt seg kraftig imot, bl.a. fordi de ikke vil inn i nye, omfattende forhandlinger før tidligere slagside er retta opp.

Investeringsregler har de vært imot fordi alle forslag til nå har dreid seg om gi rettigheter til dem som har penger å investere – og ta vekk eller begrense rettigheter for regjeringer, parlamenter og lokale myndigheter.

Miljø mot handel – eller omvendt?

EU krevde også en kobling mellom miljøhensyn og handelsregler. Dette har de fleste u-land gått sterkt imot – av frykt for at EU, USA og andre vestlige land vil bruke miljøkrav som påskudd for å hindre brysom import.

Slutterklæringen sier nå at det gjennom forhandlinger skal avklares hvordan forholdet skal være mellom internasjonale miljøavtaler og regelverket til WTO. FN-konvensjonen om biomangfold og konvensjonen om truede arter nevnes spesielt. Slike forhandlinger blir ikke enkle. USA har hatt som sitt utgangspunkt at WTO-reglene skal overordnes alle andre avtaler, også miljøavtaler. Mange av miljøavtalene har USA dessuten ikke slutta seg til.

Det ble også vedtatt at en skal se om igjen på den såkalte TRIPs-avtalen – avtalen om intellektuell eiendomsrett – når det gjelder hvor vidt patentreglene i avtalen ivaretar hensynet til artsmangfold og til tradisjonell kunnskap til bruk av planter f.eks. til medisinske formål. Eller sagt mer direkte. Åpner avtalen for genrøveri?

Tjenester – men ikke GATS?

Liberaliseringen skal fortsette på områder som bank, forsikring, teletjenester og turisme. Det er mer uklart hva som skal skje med GATS – opplegget for en ny, generell avtale for grensekryssende handel med alle former for tjenester, private så vel som offentlige.

Formuleringene om offentlige innkjøp og anleggsvirksomhet kan leses som en halv seier for den verdensomspennende GATS-motstanden. Forhandlingene skal begrenses til spørsmålet om åpenhet omkring offentlige innkjøp, og det står uttrykkelig at offentlig favorisering av lokale (domestic) leverandører og firma ikke skal begrenses.

Tap for USA

USA gikk på et – foreløpig – tap i en sak som de amerikanske forhandlerne satte mye inn på å holde unna forhandlingsbordet. USA anklager stadig andre land for dumping når produkter utafra er særlig konkurransedyktige på det amerikanske markedet. Og landet er sterkt nok til å sette inn skyhøy straffetoll og andre mottiltak som effektiv hindring av slik import.

WTO-reglene tillater slike antidumpingtiltak, og det er ingen ting i regelverket som kan brukes til å overprøve slike tiltak.

Mange u-land har vært ramma, men det har også Japan og andre land i Øst-Asia. Det var derfor en brei allianse som gikk til angrep på USA på dette punktet. Nå skal antidumpingtiltak inn i WTO-forhandlingene – uten at det gir noen garanti om at de ender med å svekke det amerikanske anti-dumpingvåpnet. Men norske lakseeksportører har grunn til å juble – så langt.

Kutt i fiskerisubsidier

En seier med langt større rekkevidde kom på fiskeristøtten. Her har en brei allianse av u-land – etter hvert med støtte fra USA og Australia – gått til angrep på fiskeristøtten til EU og Japan. Det viktigste ankepunktet er økologisk og ikke handelspolitisk – med henvisning til det overfisket som truer mange viktige fiskebestander.

---
DEL

Legg igjen et svar