WTO kan redde klima

Miljøbevegelsen er splittet i spørsmålet om hvordan vi kan lage en ny effektiv, global klimaavtale og en mulig kobling av WTO og Kyoto.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[nytenking] Akkurat nå sitter forhandlere fra hele verden sammen rundt store konferansebord i Accra i Ghana. Du skal ikke se bort fra at en og annen svetteperle renner nedover panna på opptil flere av forhandlerne. Ikke først og fremst på grunn av temperaturen, som ligger rundt behagelige 25 grader i Ghanas hovedstad om dagen, nei svetteperlene renner nok også fordi oppgaven – å lage en effektiv global klimaavtale – er mildt sagt vrien.
Forhandlingene i Accra som pågår fra 21. til 27. august, er et skritt på veien til den store klimakonferansen i København i desember 2009, der verden skal bli enige om en avtale som kan ta over når Kyoto-avtalen utløper i 2012. Planen er i hvert fall å bli enige. Utfordringene er mange.
– Hovedproblemet i dag er at vi mangler sanksjonsmekanismer for å straffe dem som ikke overholder sine forpliktelser, sier Marius Holm, nestleder i Bellona.
Bård Harstad har et forslag til hvordan dette problemet kan løses. Han er har tidligere jobbet ved Nupi og jobber nå som forsker ved Northwestern University i nærheten av Chicago. Der forsker han på internasjonale avtaler og forhandlinger, nå med fokus på klimaavtaler. Harstad sier til Ny Tid at han mener en kobling av klimaavtalene og handelsavtalene kan være nødvendig for å få til en effektiv, global klimaavtale som det vil svi å bryte.

Unik mulighet

– 29. juli så vi at WTO-forhandlingene brøt sammen. Gjør ikke det at en slik kobling er lite realistisk nå?
– Nei, en link mellom klima og handel er mer realistisk dersom slike avtaler forhandles samtidig, noe som trolig vil skje i 2009. Dermed vil bruddet i Doha-forhandlingene gi en unik mulighet til å koble disse avtalene, for dermed å gjøre klimaavtalen mer troverdig eller attraktiv, svarer Harstad.
Prinsippet om bærekraftig utvikling er allerede nedfelt i WTO. I en kronikk på side 36 i denne utgaven av Ny Tid skriver Anne Therese Gullberg ved CICERO og Christina Voigt ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo at det kan oppstå en handelskrig om miljøpolitikk. «EUs klimatiltak skulle derfor etter all sannsynlighet ikke være
i strid med WTO-rett», konkluderer de.
Forhandlerne som nå sitter og svetter i Accra har flere utfordringer de må balansere. Kyoto-avtalen, som ble framforhandlet i 1997, innebærer at 37 industriland må kutte sine utslipp av klimagasser med 5,2 prosent i forhold til 1990-nivå fram til 2012. Et overveldende flertall av klimaforskerne mener dette er altfor lite for å hindre menneskeskapte klimaendringer. Følgelig må en ny avtale innebære større kutt. Dessuten må flere land med. I Kyoto-avtalen er ingen u-land med, ikke en gang store forurensere som Kina og India. Heller ikke USA har sluttet seg til avtalen.
Selv om forpliktelsene i dagens Kyoto-avtale er ganske små, er det flere land som ikke kommer til å klare sine forpliktelser. Den eneste straffen de får, er at de må forplikte seg til å ta igjen det tapte i neste avtaleperiode. Dette er ikke tilstrekkelig, mener Bård Harstad, som tar til orde for at det må brukes både gulrot og pisk for å motivere land til å håndheve sine forpliktelser.

Pisk og gulrot

– Å få på plass sanksjonsmuligheter, altså pisk, er vanskelig. Dersom kravene til utslippskutt er for store, vil flere land være fristet til ikke å delta, eller å velge ikke å oppfylle forpliktelsene, sier Harstad.
I internasjonal politikk er det ikke mange gulrøtter eller pisker man kan bruke. Derfor mener Harstad at vi må ta debatten om å koble klimaavtaler med handelsavtaler, og han ser for seg to mulige linker.
– Én link er å bruke handelssanksjoner som ytterste sanksjonsmulighet, i de tilfeller et land gjentatte ganger bryter sine forpliktelser og ikke betaler de avgifter som i første omgang burde kreves ved slike brudd. Dette kan rett og slett være den eneste reelle, ultimate sanksjonsmulighet – eller pisk – som en kan bruke i praksis. Handelssanksjoner har alt vist at de har en viss effekt for å motivere land til å overholde sine handelsavtaler, sier Harstad.
– Men kan enkelte land bli fristet til å sanksjonere for å beskytte egen industri, selv om det kanskje ikke er reelt grunnlag for slike sanksjoner?
– Ja det er en viss fare for det, men dette kan til en stor grad unngås ved at det opprettes en slags Dispute Resolution Body, slik WTO har, sier Harstad.
Den andre, mer ambisiøse, koblingen han ser for seg mellom en klimaavtale og en handelsavtale er at land som deltar i en klimaavtale, samtidig kan nyte godt av bedre handelsbetingelser, altså som et slags frihandelsområde.
– Dette kan se ut som en gulrot for å delta, men det kan også virke som en pisk for ikke å delta. En fare med slike pisker er at dersom visse land, la oss si USA, velger ikke å delta vil en måtte ty til kostlige handelssanksjoner. Dersom dette er vanskelig å gjennomføre i praksis, blir trusselen om pisk ikke troverdig, og dermed verdilaus. Til en viss grad kan dette løses ved at det ikke benyttes sanksjoner i forhold til dagens handelsbetingelser, altså en pisk, men isteden bedre handelsbetingelser for de deltagende landene i forhold til dagens betingelser, altså en gulrot, sier Harstad.
– Dermed er en kobling av handels- og klimaavtaler ikke en ideell løsning, men dette kan være den eneste måten å få mange nok land til faktisk å kutte sine utslipp vesentlig. En slik kobling kan rett og slett være nødvendig for å få til et effektivt sanksjonsregime som straffer land som ikke oppfyller sine forpliktelser, oppsummerer Harstad.
En kobling av den typen Harstad skisserer, har knapt vært oppe i den norske debatten tidligere. Når Ny Tid ringer norske miljøorganisasjoner og politikere, ber flere om tid til å diskutere med resten av organisasjonen før de uttaler seg.

Les mer i ukas utgave av Ny Tid

---
DEL