WTO hvorhen?

WTO er i krise etter sammenbruddet i Cancun for et halvt år sia. Klodens storkonsern ser seg derfor om etter andre muligheter for å åpne markeder og samfunn på sine premisser. Både USA og EU satser på tosidige avtaler som erstatning for det de ikke lenger får tvunget i gjennom i WTO.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

WTO har gått for halv maskin – og knapt nok det – etter ministermøtet i Cancun, Mexico, i september 2003. På det møtet fikk USA og EU klar beskjed fra flere grupperinger av u-land: Heretter kan forhandlinger i WTO-forhandlingene bare føre til resultater, hvis de gir fordeler også til u-land.

Stillstand i GATS-forhandlingene

Etter Cancun er det stillstand i alle slags forhandlinger innen WTO. Det gjelder også forhandlingene om å utvide GATS-avtalen til nye områder. GATS er den WTO-avtalen som skal sørge for at handelen med tjenester går friest mulig over alle nasjonale grenser.

Innen 1. juli 2002 skulle alle land presentere krav overfor andre land om å åpne markedene sine for bestemte typer tjenester. Slike krav kom det mange av, særlig fra rike land. EU stilte for eksempel krav til 109 land, de aller fleste i den tredje verden. Norge stilte krav til 51 land, derav 37 u-land.

U-land vil ikke åpne seg

Innen 1. april 2003 skulle svara foreligge – i form av det som på GATS-språket kalles tilbud. Det betyr tilbud om å åpne markedene for bestemte tjenester – mot å slippe til på markedene til andre land. Men det er kommet få slike tilbud. Bare 41 land hadde innen 25. februar, altså nesten ett år etter fristen, kommet med noen tilbud. I Afrika har bare Senegal tilbudt noe som helst.

Det klages høylytt i Washington og Brussel, men u-land har skjønt at de har lite å vinne på å gi vestlige selskap fri adgang til tjenestemarkeder som er viktige for den nasjonale næringsutviklingen.

Fastlåst forhandlingsspill

Når GATS-forhandlingene står i stampe, er det fordi hele forhandlingsspillet i WTO er låst fast. USA og EU vil ikke gi seg for krava fra u-landa, og u-landa vil ikke gi seg for krava fra USA og EU.

USA og EU har i årevis slåss for friere adgang til å investere hvor som helst, for at utenlandske selskap skal kunne konkurrere på samme vilkår som innenlandske, for patentrettighetene til egne storkonsern og for at alle land må anerkjenne «patenter på liv».

Den stadig bedre organiserte u-landsfronten hevder at WTO-reglene for handel og investeringer alt i dag gir rike land alle fordelene og fattige land alle ulempene. De vil ikke gi USA og EU nye fordeler gjennom å liberalisere nye områder før mangelen på balanse i det eksisterende WTO-regelverket er retta opp.

De krever derfor at rike land fjerner all eksportstøtte på landbruksvarer, at de kutter kraftig i annen landbruksstøtte, at de gir u-land anledning til å beskytte næringer som er viktige for den økonomiske utviklingen.

Svarteper-spillet mellom EU og USA

Men dette maktspillet mellom i-land og u-land er ikke like oversiktlig som i Seattle og Cancun. Interessene kløyves på begge sider av hovedfronten.

USA og EU driver et svarteper-spill seg i mellom: Både i Washington og i Brussel er det om å gjøre å den andre hovedstaden til å framstå som den egentlige motparten til viktige u-land.

Samtidig har begge hovedsteder særlig lite handlingsrom de nærmeste månedene. I Washington må president Bush gå på tå hev for ikke å provosere noen velgergrupper foran presidentvalget i november. EU skal på sin side definere en handelspolitikk for 25 land i stedet for 15 – og til høsten skifte mannskap i Kommisjonen, det EU-organet som fører alle handelsforhandlinger på vegne av EU.

U-land med motsatte interesser

Og u-landsfronten står ikke på noen måte med identiske handelsinteresser. Noen land kan eksportere store mengder landbruksvarer hvis de bare slapp til på vestlige markeder. Andre land må importere stadig mer mat fordi småbøndene deres blir utkonkurrert av dumpingeksport fra EU og USA.

Begge grupper av u-land kan stå sammen om kravet om at WTO-reglene må forby alle former for eksportstøtte slik at matvaredumpingen til EU og USA til USA tar slutt. Men de står mot hverandre i spørsmålet om u-land kan ha lov til å beskytte egne bønder mot import utafra.

Halve kloden i G20

Etter Cancun fins det organiserte u-landsgrupper som avspeiler slike interesseforskjeller. De viktigste har gitt seg sjøl navnene G20, G33 og G90. Talla forteller hvor store de er eller en gang har vært. De skifter ikke navn hver gang et land går ut av eller inn i ei gruppe.

Det er G20 som kan slå i bordet med størst tyngde – og det var det som skjedde i Cancun. Gruppa omfatter folkerike land som Kina, India, Sør-Afrika og Brasil med over halvparten av jordas befolkning.

Det er felles landbruksinteresser som holder G20 sammen. G20 krever at landbruksstøtten til USA og EU må kuttes kraftig og at alle former for eksportstøtte må helt bort. På andre områder kan interessene sprike, og det gjør G20 til ei sårbar gruppe. Det er derfor ingen tilfeldighet at USA og EU de siste månedene har gjort flere framstøt for å splitte denne gruppa.

G33 og G90

G33 ledes av Indonesia og har som hovedkrav at u-land må ha særlige unntak og særbehandling fra liberaliseringsreglene til WTO. De må kunne verne innenlandsk næringsliv i en oppbyggingsfase – slik nesten alle i-land har verna sine viktigste vekstnæringer inntil de kunne tåle konkuransen utafra.

Den tredje store u-landsgruppa er G90, den såkalte «trepartsalliansen» av MUL-land (de 49 land som FN definerer som verdens «minst utviklede»), ACP-statene (et 70-tall land fra Afrika, Karibien og fra Stillehavsøyer) og gruppa av afrikanske land leda av Kenya i Cancun.

De tre partene i denne trepartsalliansen opptrer av og til samla, av og til hver for seg – og det fins land som er med i alle tre delene av alliansen.

Fastlåst inntil EU og USA gir noe

WTO-forhandlingene er låst fast inntil USA og EU bestemmer seg for å gi etter på landbruksområdet. Men det er ikke lett de nærmeste månedene av de indrepolitiske grunnene som er nevnt ovafor. Det skal i sommer holdes et møte i WTOs generalråd (General Council), det høyeste organet mellom de store ministermøtene – og USA og EU har presentert et rammeforslag til hvordan handelen med landbruksvarer kan liberaliseres. Det er et forslag som ikke tallfester noen forpliktelser, og det har innebygde skjevheter som for lengst er fordømt av viktige u-land.

Avtaler med enkeltland

Dette betyr at USA og EU kan oppnå mer ved å gå utenom WTO og heller gå rett på hver eneste handelspartner. Det forhandles med stadig flere enkeltland om avtaler som gir EU og USA det de ikke fikk til i Seattle og Cancun, f.eks. investeringsavtaler som u-landa har stått sammen om å hindre i WTO.

Det er ikke nytt at USA og EU bruker rå makt for å presse u-land enkeltvis på plass. Heller ikke at løftene om raus kreditt eller andre fordeler henger løst for å få bestemte u-land til å bryte solidariteten med andre u-land. Det nye er desperasjonen i Washington og Brussel. Konsernmakta stiller krav som handelspolitikerne til EU og Brussel ikke kan oppfylle gjennom WTO.

---
DEL

Legg igjen et svar