WTO-bruddet sett fra sør

Utenriksminister Støre lovet å jobbe for en løsning i WTO som «alle land kan leve med». Men i utenlandske medier har Norge framstått som en versting.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

29. juli kom det mye omtalte bruddet under Doha-runden til Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Etter seks år med forhandlinger, ble det klart at de 153 medlemslandene ikke kom til noen løsning denne gangen heller. Etter sigende fordi spesielt India og USA ikke kom til enighet om subsidier og toll for landbruksprodukter. Men hva var det som egentlig skjedde?

«Kanskje var jeg til stede ved sammenbruddet av en verdensorden. Men samtidig bevitnet jeg fødselen av en ny. En verdensorden der alle verdens land er til stede og krever sin rett.» I en kronikk i Aftenposten 30. juli beskrev Norges utenriksminister, Jonas Gahr Støre, slik sine opplevelser etter det ni dager lange møtet i Genève. Hans beskrivelser av en ny verdensorden, med slående begrepslikhet til det populære NØV-initiativet (Ny økonomisk verdensorden) på 1970-tallet, ble sitert av aviser fra Malaysia til Sør-Afrika. Men det ene spørsmålet som dukker opp, er hvorvidt Norge er en del av løsningen eller en del av problemet?

Støre synes ikke i tvil: «Så nederlaget i Genève må mane oss til å utvikle en verdensorden til å bli i pakt med en ny tid. Med nye stater, forskyvning av maktforhold og nye maktpåliggende oppgaver som klima, miljø, arbeidstageres rettigheter og kamp mot fattigdom. Derfor kan ikke det som skjedde i Genève denne uken bli en sluttstrek. Det må bli et skritt på veien mot en løsning alle land kan leve med og ta ansvar for. Her vil Norge ta et ansvar.»

Dette løftet vil nok blant annet interessere den indiske analytikeren og skribenten D. Ravi Kanth, som i Indias Business Standard allerede 23. juli, midt under forhandlingene, trakk fram Norge som et verstingland, vel å merke i godt og maktfullt selskap: «Plutselig er vekstøkonomier – Kina, India, Brasil, Sør-Afrika og mange andre – gjentatte ganger blitt portrettert som villstyringer fordi de nekter å åpne deres markeder for industrivarer. Deres motparter i den rike verden – EU, USA, Japan, Norge og Sveits blant annet – hevder gjentatte ganger at de har levert på det de var bedt om å betale i den vanskeligste biten av Doha-rundens jordbrukspakke. Det er en løgn som gjentas ad infinitum [i det uendelige] for å snu bordet mot de utviklende landene.» Det skrev altså Kanth, som var til stede ved WTO-forhandlingene i Genève. Norge ble trukket fram i neste avsnitt også: «I tillegg har land som Japan, Norge og Sveits den tvilsomme æren av å landsbrukstoll på godt over 300 til 400 prosent for mange produkter.»

Norge tar ansvar

Noe av det samme ankepunktet mot Norge anførte den indiske tv-kanalen IBN, dagen før, 22. juli, da den kritiserte EU for å ha over 200 prosent importavgift på smør og melk, mens «frossen skinke bare kan bli importert til Norge for fem ganger prisen».
Ikke akkurat hovedfokuset i norske politikeres og mediers omtale av WTO-bruddet de siste dagene. Men så kan det da også fortolkes på ymse vis den pressemeldingen som Støre (Ap) og landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp.) sendte ut allerede 29. juli: «Det avtaleutkastet vi så konturene av ville ha ivaretatt norske interesser på en tilfredsstillende måte. Vi har arbeidet for en avtale på landbruksområdet som kan sikre et levedyktig landbruk i hele landet, og vi har kommet langt med å ivareta disse interessene i forhandlingene, sier Jonas Gahr Støre.»

Så mye for «en løsning alle land kan leve med» og Norge som vil ta ansvar også for andre land. Den nye landbruksministeren tilføyde: «Så langt forhandlingene kom, så vi konturene av en avtaletekst som ville ha gitt Norge tilstrekkelig armslag til å føre en god og aktiv landbrukspolitikk nasjonalt.»

En av de mer aktive i debatten er Aksel Nærstad, seniorrådgiver i Utviklingsfondet og talsperson for Handelskampanjen. I en kronikk i Dagbladet 31. juli påpekte han at Norge i Doha-runden «dessverre var et av landene med den mest utviklingsfiendtlige politikken» overfor fattigere lands mulighet til å skjerme industrien for drastiske tollreduksjoner. Så langt Norges rolle.

USA- og EU-bøller

Hva så med de globale løsningene i seg selv? Nærstad konkluderer: «Matsuverenitet bør ligge til grunn for et framtidig internasjonalt handelsregelverk for mat og landbruk.» Utdragene fra verdenspressen nedenfor gir ikke akkurat direkte støtte til ønske om at det viktigste er at hvert land skal kunne fø seg selv, men om ikke annet får Nærstad støtte i den Mumbai-baseret avisa Daily News & Analysis (DNA) når han skriver at «Sammenbruddet i Genève var det beste som kunne skje i WTO-forhandlingene, dessverre».
Den New Delhi-baserte landbruksøkonomen Devinder Sharma skriver nemlig 31. juli følgende under tittelen «WTO: India unngår en tsumani»: «Det var like ved. Utsettelsen var nervepirrende. Limt til setene våre og oppslukt av frykt avventet vi med tung pust resultatet av de siste minutters forsøk på å redde en urettferdig og uanstendig ‘Doha-runde’-avtale. Etter hvert som nyheten begynte å sildre inn, signaliserte WTO-kollapsen et sukk av lettelse over hele verden. Tross alt hadde en tsunami blitt avverget.»

Sharma påpeker at uenigheten går på hvordan man skal beskytte fattige bønder i utviklingsland mot kraftige importøkninger, også kalt ‘special safeguard mechanism’ (SSM): «Det er tydelig at i det minste noen land tar til seg mot og står opp mot de to bøllene – USA og EU. Et inntrykk er blitt gitt – takket være at vestlige medier har misledet verden» – at USA og EU har gitt store ‘ofre’ ved å tilby drastiske kutt i sine handelsvridende subsidier.»

Afrikas håp

Sharma påpeker at problemet var at USA og dets støttespillere ikke ville at det ikke må være tillatt for fattige land å innføre importrestriksjoner før importflommen har økt med over 40 prosent. Men innen importen har økt så mye, er millioner av bønder dyttet ut i fattigdom, påpeker Sharma. «På en svært smart måte har rike land klart å få fokus vekk fra deres voksende landbrukssubsidier som så har ødelagt global handel.» Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) – verdens rikeste handelsblokk, som Norge er med i – gir eksempelvis 1600 milliarder kroner i årlig støtte til landbruket. Hvis ikke disse subsidiene fjernes, er det ikke noe beskyttelsesskjold sterkt nok for å stoppe importflommen til u-landene.»

Landbruksøkonom Sharma påpeker at utviklingslandene for 40 år siden hadde 35 milliarder kroner i overskudd på matvarehandel, nå er underskuddet på rekordstore 55 milliarder i året. Derfor trenger vi en helt ny avtale, konkluderer han.

I Afrika sør for Sahara var det imidlertid mange som uttrykte bekymring fordi det ikke ble noen avtale, siden dagens regler da fortsetter. Spesielt var flere sinte fordi bomull – og underforstått USAs subsidiering av sine egne bønder – ikke ble tatt opp som tema. Uhuru Kenyatta, Kenyas handelsminister og Afrikas WTO-koordinator, uttalte 30. juli til Reuters Africa: «Afrika må nå se muligheten for utvikling og komme seg ut av fattigdom gjennom etableringen av ‘fair trade’ istedenfor u-hjelp. Afrikas sjansen for å oppnå rettferdig handel har derfor blitt stygt undergravd av mangelen på framskritt i forhandlingene.»

Eller som det stå i ‘Uka oppsummert’-spalta til Paramanand Soobarah i Mauritius Times 1. august: «Land som våre, inkludert de svært fattige, kan ikke eksportere deres produkter til viktige markeder i verden på grunn av tariffreduksjoner… Dette er en av ‘fordelene’ med demokrati: Bøndene i rike land er politisk sterke; de stemmer regjeringer inn til makta og dikterer politikken til dem.» Soobarah er inne på noe av det samme perspektivet som Støre når han konkluderer: «Verden er ikke lenger så dum og fattig som den pleide å være. Borte er dagene da den store fyren sa, ‘Du er en drittsekk, og den lille ville reise seg og si ‘ Yes, Sir, takk, sir’ Nå reiser andre land seg og sier: ‘Nei, Sir, ikke over min døde kropp.»

På den andre siden av havet skriver The Bahama Journal noe lignende 31. juli, når han viser til Brasil, India og Kinas nye makt: «Det er en titanisk kamp, bare den sterke vil overleve.»

Så får vi se da, om det er blir Støre eller The Bahama Journal som får rett framover.

---
DEL