Worse shit, old wrapping 

Ali Smiths Autumn gir en bedre forståelse av Post-Brexit-Storbritannia enn en hvilken som helst politisk analyse.

David Hockney, Early November Tunnel. Fra bokomslaget.
Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Ali Smith:
Autumn
Hamish Hamilton, 2016

I en avsluttende scene i filmen The Big Short sitter investoren Mark Baum på et tak i New York og snakker med en rådgiver om hva som kommer til å skje, rett etter at markedet har kollapset og dresskledde mennesker strømmer ut av investeringsbankene med pappesker i henda. Rådgiveren mener at bankene må stilles til ansvar for å ha ført millioner av huseiere bak lyset med sine råtne lån, mens den høyprofilerte investoren ikke er så sikker på dét: «I have a feeling that in a few years the people will be doing what they always do when the economy tanks. They will be blaming the immigrants and the poor.»

Vi hopper ti år frem i tid, til dagen jeg skriver dette. 19. januar 2017, dagen før amerikanerne skal innsette en president som vil bygge en mur mot Mexico og reversere loven som gir landets innbyggere elementær helsehjelp – en hjelp som ikke har blitt mindre nødvendig etter at Wall Street-spekulanter hev fem billioner – 5 000 000 000 000 – av deres pensjonspenger, eiendomsinvesteringer og obligasjoner ut av vinduet.

På den andre siden av Atlanteren er ikke situasjonen så veldig mye bedre. I stedet for å reformere nyliberalistiske handelsavtaler, trekkes befolkningen mot en innvandringsfiendtlig proteksjonisme basert på en ideologi som ikke engang fortjener å bli kalt «the same shit». I dette politiske landskapet har en av Storbritannias mest språkmektige forfattere skrevet den første post-brexit-romanen. Hun setter ord på frykten som finnes i store deler av den britiske befolkningen, gjennom en protagonist som selv er innvandrer og opplever at hun ikke lenger er ønsket i landet hun har vokst opp i.

Tilbud og etterspørsel. Autumn åpner med en parafrasering av Dickens’ innledende setning i A Tale of Two Cities: «It was the worst of times, it was the worst of times.» Med sine presise observasjoner tegner Smith et bilde av samtidens Storbritannia, som er i ferd med å bli like splittet som Frankrike var før og etter revolusjonen. Revolusjonen førte som kjent til en økt demokratisering, men dét er det fortsatt høyst usikkert om brexit vil gjøre. Smith tegner et bilde av en nyliberalistisk ideologi som sammen med dysfunksjonelle medier skaper en hul og paranoid atmosfære – en grobunn for brune ideer.

Det antikverte blir et bilde på høyrepopulismens falske nostalgi – ideen om at det er mulig å få ting tilbake akkurat slik de var.

Det er to sentrale skikkelser i romanen, begge med symbolske navn. Elisabeth Demand er en ung kunsthistoriker med en tidstypisk «no-fixed-hours casual contract», mens hennes venn, 101 år gamle Daniel Gluck, flyter inn og ut av bevissthet i en sykeseng i London. I likhet med Ali Smiths forrige roman, den briljante How to Be Both, beveger fortellingen seg frem og tilbake mellom ulike tider og steder, og mellom drøm og virkelighet. Romanene har også det til felles at de tematiserer kunstens helbredende potensial.

Kontrasten mellom Elisabeths hverdagsutfordringer og minnene fra møtene med Gluck er et effektivt virkemiddel. I den ene delen av fortellingen kjemper Elisabeth en kafkask kamp mot en postansatt som ikke vil gi henne nytt pass fordi hun aldri klarer å fylle ut de intrikate skjemaene. Disse scenene avslører hvor lite tillit det er igjen i samfunnet og hvordan innbyggerne ikke har klart å identifisere sine felles problemer, slik at de ender med å mistenkeliggjøre hverandre isteden. Når Elisabeth prøver å skaffe legehjelp til sin gamle mor, blir resepsjonisten eksempelvis irritert over at moren ikke har noen printer hjemme for utskriving av enda flere skjemaer – og over at Elisabeth ikke har noe pass, altså et gyldig ID-kort. They will be blaming the immigrants and the poor.

Antikvitetsterror. I en annen del av fortellingen, en lykkeligere tid i Elisabeths liv, blir hun som åtteåring kjent med sin nye nabo Daniel Gluck. Han utfordrer begreper om tid, rom og narrative mønstre, og får henne til å se kunstens verdi ved å gjøre henne bevisst på hvordan kjente fortellinger – som de om det gode mot det onde – former våre liv, og hvorfor de må imøtegås av alternative fortellinger. «Whoever makes up the story makes up the world, so always try to welcome people into the home of your story,» oppfordrer Daniel Elisabeth.

Mot Daniels åpenhet mot verden står ikke bare fremmedfrykt og markedsdogmatikk, men også Elisabeths mors besatthet av et kjendis-tv-program om antikviteter. Det antikverte blir et bilde på høyrepopulismens falske nostalgi – ideen om at det er mulig å få ting tilbake akkurat slik de var. Fortidens klenodier blir en kontrast til Daniel Glucks syn på kunsten som dynamisk og subversiv, og tv-programmet de opptrer i en grell fremstilling av den omfattende eskapismen massemedia er leverandører av.

Samtidig påminnes vi at vi også har mye å lære av fortiden, som Elisabeths mor illustrerer når hun bestemmer seg for å bedrive «antikvitetsterror» mot regjeringens flyktningpolitikk. Hun stiller seg opp utenfor den fengselsliknende bygningen flyktningene har blitt sperret inne i, «bombarding that fence with people’s histories and with the artefacts of less cruel and more philantropic times».

 

---
DEL