William Davies: The Happiness Industry

Å snakke om lykkeoptimering uten tanke for den enkeltes livssituasjon, er en grov misforståelse av hva et liv er.

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

William Davies: The Happiness Industry. Verso books, 2015

Hvor lykkelig er du på en skala fra én til ti? Du har høyst sannsynlig fått dette spørsmålet flere ganger. Det du svarte, avhenger selvfølgelig av hvordan du følte deg den dagen – men det mest interessante ved situasjonen er ikke hva du svarte, men logikken du var med på dersom du gjorde det: Spørsmålet forutsetter at lykke er noe som kan måles, omtrent som man måler hvor mye man veier, eller hvor mye regn som har falt i løpet av natten.

Kvantifisert lykke. Denne målingen av lykke er svært problematisk, mener William Davies, forfatter av The Happiness Industry – for tenker vi slik blir lykken mer nøytral enn den faktisk er. Det er verdt å grunne litt ekstra over dette, for den kvantifiserende tenkemåten er ikke bare noe vi bruker i det private, men en metode som anvendes av stater og organisasjoner for å styre verden og menneskene som bor i den. Gjennom å måle lykke kan man komme med tilsynelatende objektive påstander om livskvaliteten hos grupper av mennesker og dermed kontrollere disse bedre, hevder Davies.

Svalbard. Han er inne på noe. Vi kan for eksempel tenke oss – og dette er altså bare et tenkt eksempel – at 70 prosent av befolkningen på Svalbard svarte «8» på spørsmålet om hvor lykkelig de var på 1–10-skalaen, mens alle andre kommuner i Norge gjennomsnittlig svarte 5 eller mindre.
Med et skinn av vitenskapelighet kunne vi dermed si at menneskene på Svalbard er de lykkeligste menneskene i Norge. Dette er dermed blitt et «faktum» som kan brukes i alt fra kommunepolitikk til turistindustri, og et redskap man kan manipulere befolkningen gjennom. Men en slik måte å se lykke på er både en grov forenkling og en kognitiv fordreining, mener Davies, som stiller seg tvilende til om lykke i det hale tatt kan måles.

Emosjonelle fakta. Problemet rundt lykkemåling strekker seg i virkeligheten til hvordan vi snakker om hele registeret av emosjoner. Gjennom forskjellige typer statistikk, men også – i økende grad – ymse teknologiske innretninger og apper, kan vi nå måle hvordan vi føler oss, eller indeksere vår emosjonelle status. Alt dette bidrar til kvantifikasjonslogikken; til å sette i gang en prosess hvor emosjonelle tilstander oversettes til registrerbare fakta, sier Davies. Og dermed til et potensielt instrument for manipulasjon.
Denne type byråkratiseringen av følelseslivet omgjør vår sjelsliv til isolerte tilstander som kan måles – mens det i virkeligheten er snakk om komplekse prosesser hvor et utsnitt ikke kan isoleres uten å miste mening. Det mest ekstreme, vitenskapeliggjorte uttrykket for denne måten å tenke på finner vi i legevitenskapen, som behandler følelser som et spørsmål om lave eller høye dopaminnivåer. Om de er høye, er du «objektivt» sett lykkelig.
Ut fra en slik synsvinkel er ikke bare lykken isolert, atomisert og oversatt til målbare fakta, men blitt abstrakt. Om vi forholder oss til følelseslivet som en mekanisme, hvor en del kan byttes ut eller tilsettes dopamin for å fungere, har vi fått et forhold til følelsesliv og lykke som er fullstendig løsrevet fra den livssammenheng som kan gi begrepet lykke en mening i det hele tatt, mener Davies.

Rotter i bur. Dette er svært gode poenger. De henger også nøye sammen med hvordan reklameindustrien og kapitalismen ønsker å skape kvantifikasjonsmodeller for gjenkjennelse av menneskelige tilstander, noe også forfatteren av The Happiness Industry påpeker. Gjennom ansiktgjenkjennelsessoftware, for eksempel, kan reklameindustrien se når forbrukerne smiler og dermed sette bildet som ledet opp til smilet i en loop, eller skape variasjoner over motivet.
Denne tankegangen, som kan minne om frenologien, setter eksternaliseringen av følelser i en sammenheng som er direkte spekulativ. For om reklamen kan reprodusere situasjoner som øker dopaminnivået i hjernen, vil den, høyst sannsynlig, maksimere salg og kjøp helt uavhengig av hvem vi er og hvordan vårt liv faktisk arter seg. Vi behandles, i en slik situasjon, mer eller mindre som rotter i bur.

Narrativ sammenheng. Davies sporer denne måten å tenke lykke på tilbake til Jeremy Benthams utilitarisme, som baserte seg på at lykke gikk ut på å maksimere behag, og minimere smerte. Hva er galt med en slik modell? Ifølge Davies, og jeg er helt enig med ham, er perspektivet for snevert: Den sammenhengen som eventuell smerte og behag måtte opptre i, blir avvist som irrelevant.
Det motsatte bør være tilfelle, for uten en livsfortelling vil ikke noen form for emosjon være meningsgivende. Det er dessuten snakk om prosesser i et menneskeliv hvor maksimering av glede ikke er på sin plass. Eksempelvis om du er i sorg etter en slektnings bortgang, eller, i kollektiv forstand, om du tilhører en gruppe som er utsatt for overgrep eller systematisk undertrykkelse.

Sammensatte liv. Å snakke om å øke gleden uten å ta med den livsfortellingen som den enkelte befinner seg i, er ikke bare feil, men en grov misforståelse av hva et liv er. Skulle vi kritisere Simone Weil for å føle for lite glede og nytelse når det er nettopp i smerten hun finner mening?
Davies har åpenbart rett her, og det er nettopp de narrative sammenhengene, og hvordan vi forholder oss til disse, som utgjør substansen av hva lykke egentlig er. Poenget er jo ikke at vi skal være lykkelige hele tiden, men at de emosjonene vi gjennomlever skal gi mening ut fra det livet du faktisk lever.

Skulle vi kritisere Simone Weil for å føle for lite glede og nytelse når det er nettopp i smerten hun finner mening?

Motfortellinger. Hva gjør vi? For det første må den enkeltes livsfortelling anerkjennes. Eller kanskje heller: Det bør åpnes et rom for den. Individet må myndiggjøres slik at han eller hun settes i stand til å setter ord på sine erfaringer.
Det er jo heller ikke sikkert at det er individet det er noe galt med. Strukturelle misforhold som tap av rettigheter i arbeidslivet (se anmeldelse av Undoing the Demos), diskriminering og arbeidsløshet fører til mer ulykke enn noe annet, sier Davies. «Treating the mind (or brain) as some form of decontextualized, independent entity that breaks down of its own accord, requiring monitoring and fixing by experts, is a symptom of the very culture that produces a great deal of unhappiness today,» skriver han.
Jovisst – vi burde granske systemisk urettferdighet og ulikhet mer, og ikke se oss blinde på individets smerte eller glede. I tillegg må vi tenke grundig over hvilke fortellinger som kan forene dem som er ulykkelige, for kanskje det er systematisk undertrykkelse det er snakk om? I så fall kan nok de undertrykte alliere seg om en motfortelling fremfor å medisineres med psykofarmaka eller møtes med abstrakt snakk om maksimering av lykke.
Davies har, uansett hvor lykkelig eller ulykkelig man er, skrevet den perfekte bok for å gruble videre over disse tingene.

---
DEL