Wilhelm Reich i dag

Wilhelm Reich’ studie av fascismen er fortsatt aktuell.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I oktober 2004 var det 70 år siden Willhelm Reich kom til Norge. I mellomkrigstida ble han berømt for sin analyse av fascismen som et sosialt fenomen. Han utga i 1933 boka Fascismens massepsykologi, som baserte seg på psykoanalysen som metode. Det var særlig de autoritære kjærlighets- og seksualitetsfornektende familiestrukturene som kom i forgrunnen i denne studien.

Mange har i ettertid kritisert Reich for å psykologisere et sosialt fenomen som fascismen, og at problemstillinger rundt seksualitet og driftsfornektelse har fått for stor plass. Den nålevende polsk-engelske sosiologen Zygmunt Bauman hører til dem som vil vekk fra fokus på menneskelige egenskaper som sadisme og grusomhet i sin forklaring av Holocaust (1989). For Bauman ble Holocaust et resultat av det moderne samfunnets teknologisk-byråkratiske potensialer, der ansvaret ble pulverisert gjennom avstanden mellom leddene i den handlingskjeden som til slutt ledet fram til utryddelsen av ofrene. Baumans analyse er rent sosiologisk, han velger å utelukke psykologiske variable fra analysen.

Jeg oppfatter imidlertid Reichs analyse og koblinger av psykologiske og sosiologiske tilnærminger som meget original, og at den gir et sannere bilde av fascismens vesen. En kommer etter min mening ikke utenom et fokus på vilje til underkastelse, identifikasjonsprosesser med føreren, driftssublimering, med mer, der psykoanalysen kan gi viktige bidrag. Samtidig er et psykologisk perspektiv alene ikke tilstrekkelig. Reich staket da også ut et spor for sosialpsykologiske analyser av autoritære personlighetsstrukturer gjort av medlemmer av den tyske frankurterskolen (Adorno og medarbeidere) noe senere. Frankfurterskolen gjorde også bevisste forsøk på etablere forbindelser mellom psykoanalytisk psykologi og en marxistisk sosiologi.

Seksualitet

I Reichs analyse får seksualiteten og kjærligheten en sentral rolle. Han viste hvordan de autoritære, patriarkalske familiestrukturene virket undertrykkende på de unges kjærlighetsliv og skapte autoritære personligheter, nettopp med disposisjon for underkastelse under en sterk leder og identifikasjon med nazistenes lederskikkelser. Samtidig kunne de da få utløp for farshatet gjennom projisering av aggresjon på andre nasjoner og grupper, som jødene.

Det sosiologiske elementet i Reichs analyse bestod i å påvise betydningen av den dype økonomiske krisen Tyskland befant seg i og av en klasseanalyse. Motstatt av hva marxistene hevdet, med støtte i Marx’ kriseteori, at industriarbeiderklassen ville gjøre opprør mot det kapitalistiske systemet når dype kriser oppstod, så fikk i stedet fascismen appell blant store deler av industriarbeiderklassen. Marxistene i kommunistpartiet og sosialdemokratiet hadde i følge Reich ikke forstått den sosialpsykologiske situasjonen arbeiderne befant seg i.

Repressiv desublimering og narcisisme

Det har også vært gjort forsøk på å koble psykoanalyse og en samfunnskritisk sosiologi i senere analyser. Jeg nevnte Adorno og medarbeidere, og i etterkrigstida studerte bl.a. Herbert Marcuse seksualitetens utvikling i det moderne kapitalistiske samfunnet. Han gjorde bl.a. bruk av begrepet repressiv desublimering, der han påviste at også et uhemmet frislepp av seksualiteten kan medføre en form for undertrykkelse av kjærlighetsevnen. Også Thomas Ziehe, som i 1983 ble berømt med boka Ny ungdom og usedvanlige læreprosesser, knyttet an til psykoanalysen og begrepet om narcisisme, når han identifiserte ungdomsgrupper som utviklet narcisistiske forstyrrelser og en sykelig selvopptatthet i et annerledes samfunn.

Ziehe berører her problematikken omkring det postmoderne samfunnet og dets ambivalenser. Han bruker begrepet kulturell frisetting for å beskrive hvordan tradisjonelle verdier, rollemodeller og holdepunkter har brutt sammen og overlatt det enkelte individ til seg selv i prosessen med å utforme en egen sosial identitet. Også andre samtidige tenkere som Anthony Giddens og Zygmunt Bauman har understreket individualiseringprosessene og de nye utfordringene det stiller moderne eller postmoderne individer overfor.

Reich i dag

Kan vi gjøre mer eksplisitt bruk av Reichs tenkning i forhold til slike utfordringer i dag? Også under det vi med rette eller urette kan kalle postmoderne sosiale betingelser er det viktig å peke på allmenne behov som undertrykkes eller ikke blir tilfredsstilt for store grupper av mennesker i dag. Jeg tenker på behov for grunnleggende sosial anerkjennelse og tilhørighet, og utvikling av sosiale og kollektive identiteter. Dette er ikke behov direkte knyttet til seksualiteten, men har med livsutfoldelse og behov for kjærlighet og tilknytning å gjøre. Slike behov har etter min mening for mange bl.a. funnet sine substitutter i et uhemmet konsum av livsstilsgoder og forbruksvarer.

Når mer grunnleggende behov frustreres i dag, er det ikke autoritære figurer vi tyr til, men til et overflatisk forbruk av livsstilsgoder. I mellomkrigstida var autoritære ledere vel «tilpasset» massepsykologiske strukturer sentrert rundt fornektelse av reell drifts- og livsutfoldelse. I dag får en slik mer grunnleggende livsutfoldelse kanskje sin erstatning i til dels erotiserte forbruksmønstre som ungdommens forbruk av moteklær, dyrkingen av megastjerner, osv.

Ny massepsykologi

De massepsykologiske strukturene er annerledes i dag, de er ikke lenger autoritære, snarere nytelsesorienterte, orientert mot rask og umiddelbar tilfredsstillelse av psykologiske og sosiale behov der konsumet spiller en nøkkelrolle. Fascinasjonen knyttet til selvutforming gjennom livsstilsgoder er utbredt. Ikke minst spiller kjøpesentraene en rolle her. Kanskje kan vi si at de fascistiske stormønstringene gjennom massemøter og massesuggesjon, som jo åpenbart hadde et seksualisert innhold, jamfør ikke minst kvinnenes begeistring for Hitler, finner sitt «motstykke» i fascinasjonen over konsumet i storsentrene, det å bevege seg gjennom et spenningsfullt og innelukket rom fylt av lys, lyd og inntrykk. Det er ikke lenger fascistene som forfører oss, men nasjonal og internasjonal kjøpesenterkapital.

Jeg tror derfor det kan være god grunn til å arbeide videre med Reich. Reich har kanskje fått størst gehør blant grupper av psykoanalytikere, men også blant de som har interesse for sosiale fenomener, kan koblingen av psykologi og sosiologi som han staket ut få en ny betydning.

---
DEL

Legg igjen et svar