Who’s Afraid of the Big Bad Bomb?

Jeg har ett råd til alle som er skrekkslagne av tanken på den iranske atombomben.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Jeg er nødt til å starte med en sjokkerende tilståelse: Jeg er ikke redd for den iranske atombomben. Jeg vet at dette gjør meg til en unormal person, nesten en freak. Men hva kan jeg gjøre? Jeg er ikke i stand til å øse meg opp i frykt som en virkelig israeler. Om jeg prøver aldri så mye, blir jeg ikke hysterisk av den iranske bomben. Min far lærte meg en gang hvordan jeg kunne motstå utpressing: Se for deg at utpresseren allerede har kommet med den fryktelige trusselen sin. Da sier du til ham: Dra til helvete. Jeg har prøvd mange ganger å følge dette rådet, og har funnet ut at det funker bra. Så nå anvender jeg det på den iranske bomben. Jeg ser for meg at det verste har skjedd: at de forferdelige ayatollaene har skaffet seg bomben som kan utradere Israel på et blunk. Hva så? Ifølge utenlandske eksperter har Israel flere hundre atombomber (overslaget varierer fra 80 til 400). Dersom Iran sender bombene sine og utsletter mesteparten av Israel (inkludert meg selv), vil israelske undervannsbåter utslette Iran. Hva jeg enn mener om Benjamin Netanjahu, stoler jeg på at han og våre sikkerhetsansvarlige vil sørge for at vår evne til «second strike» er intakt. Så sent som i forrige uke fikk vi vite at Tyskland hadde levert enda en ubåt av siste skrik til marinen vår til slik bruk. Israelske idioter – og det finnes noen av dem – svarer: «Ja, men de iranske lederne er ikke normale mennesker. De er tullinger. Religiøse fanatikere. De tar sjansen på total ødeleggelse av Iran bare for å ødelegge sioniststaten. Det er som å bytte dronninger i sjakk.» Slike overbevisninger er resultatet av tiår med demonisering. Iranere – eller lederne deres, i det minste – blir betraktet som umenneskelige skurker. Virkeligheten viser oss at de iranske lederne er svært besindige, svært beregnende politikere. Varsomme kjøpmenn som de du finner i den iranske basaren. De tar ingen unødige risikoer. Den revolusjonære heftigheten fra tidlige Khomeini-tider er der ikke lenger, og ikke engang Khomeini ville drømt om å gjøre noe så nasjonalt selvmorderisk. En sivilisasjon verdt å ivareta. Ifølge Bibelen tillot den store persiske kong Cyrus at jødene som var fanget i Babylon, fikk komme tilbake til Jerusalem og bygge opp igjen templet sitt. På den tiden var Persia allerede en gammel sivilisasjon – både kulturelt og politisk. Etter «hjemkomsten fra Babylon» levde det jødiske samfunnet rundt Jerusalem i 200 år under persisk herredømme. Jeg lærte på skolen at dette var lykkelige år for jødene. Siden da har persisk kultur og historie gjennomlevd enda to og et halvt tusen år. Den persiske sivilisasjonen er en av de eldste i verden. Den har skapt en stor religion og øvd innflytelse på mange andre, judaismen inkludert. Iranere er mektig stolte av den sivilisasjonen. Å innbille seg at dagens iranske ledere i det hele tatt ville overveie å risikere Persias eksistens av hat til Israel, er både latterlig og megalomant. Dessuten har forholdet mellom jøder og persere nesten alltid vært utmerket opp gjennom historien. Da Israel ble grunnlagt, ble Iran sett på som en naturlig alliert, som en del av David Ben-Gurions «periferi-strategi» – en allianse med alle landene som omgir den arabiske verden. Sjahen, som ble gjeninnsatt av de amerikanske og britiske hemmelige tjenestene, var en svært nær alliert. Teheran var full av israelske forretningsmenn og militære rådgivere. Byen tjente som base for de israelske agentene som samarbeidet med de opprørske kurderne i Nord-Irak, som kjempet mot regimet til Saddam Hussein. Etter den islamske revolusjonen støttet Israel fremdeles Iran mot Irak i deres grusomme åtteårige krig. Den beryktede Irangate-affæren, som min venn Amiram Nir og Oliver North spilte en så viktig rolle i, ville ikke vært mulig uten de gamle båndene mellom Iran og Israel. Selv nå fører Iran og Israel fredelige forhandlinger om et gammelt samarbeidsprosjekt: Eilat–Ashkelon-oljeledningen, som ble bygd i fellesskap av de to landene. Om det verste skulle skje, vil atomstaten Israel og atomstaten Iran leve i en terrorbalanse. Høyst ubehagelig, selvsagt. Men ingen eksistensiell trussel. Likevel, til alle dem som er skrekkslagne ved tanken på iranske atomvåpen, har jeg ett råd: Bruk den tiden vi fortsatt har. I henhold til den iransk-amerikanske avtalen har vi minst ti år før Iran kan nå den siste fasen i å produsere bomben. Vær så snill: Bruk denne tiden til å skape fred. Det iranske hatet mot «sionistregimet» – staten Israel – har sitt utspring i skjebnen til det palestinske folket. Følelsen av solidaritet overfor de hjelpeløse palestinerne er rotfestet i alle islamske folk. Det er en del av den folkelige kulturen deres. Den er reell, selv om de politiske regimene misbruker, manipulerer eller overser den. Ettersom det ikke er noen grunn til et spesifikt iransk hat mot Israel, er det ene og alene basert på Israel-Palestina-konflikten. Ingen konflikt, ingen fiendskap. Logikken sier oss: Dersom vi har flere år før vi må leve i skyggen av en iransk atombombe, la oss da bruke tiden til å eliminere konflikten. Så snart palestinerne selv erklærer at de anser den historiske konflikten med Israel for å være løst, er det ikke noe iransk lederskap som vil være i stand til å reise folket mot oss. I flere uker nå har Netanjahu brisket seg med en stor, ja, historisk, bragd. For aller første gang er Israel en virkelig del av en arabisk allianse. I hele regionen raser konflikten mellom muslimske sunnier og muslimske sjiaer. Sjialeiren, ledet av Iran, omfatter sjiaene i Irak, Hizbolla i Libanon og houthiene i Jemen. (Netanjahu inkluderer feilaktig – eller på grunn av uvitenhet – sunnimuslimske Hamas i denne leiren.) Sunnileiren består av Saudi-Arabia, Egypt og gulfstatene. Netanjahu antyder at Israel nå er godtatt av dem som medlem. Det er et svært rotete bilde. Iran slåss i Syria og Irak mot Den islamske staten, som er en dødsfiende av Israel. Iran støtter Assad-regimet i Damaskus, som også støttes av Hizbolla, som slåss mot Den islamske staten, mens Saudi-Arabia støtter andre ekstreme sunnimuslimske syriere som slåss mot Assad og Den islamske staten. Tyrkerne støtter Iran og Saudi-Arabia mens de slåss mot Assad. Og så videre.

Ingen arabisk stat vil gå inn i et åpent og nært samarbeid med Israel før Israel-Palestina-konflikten er slutt.

Dyp solidaritet. Jeg er ikke forelsket i arabiske militærdiktaturer og korrupte kongedømmer. For å være ærlig avskyr jeg dem. Men om Israel lykkes i å bli offisielt medlem av hvilken som helst arabisk koalisjon, vil det være et historisk gjennombrudd, det første på 130 år i konflikten mellom sionister og arabere. Imidlertid er alle israelske relasjoner med arabiske land hemmelige, bortsett fra de som gjelder Egypt og Jordan, og selv disse to kontaktene er kalde og distanserte. Det er relasjoner mellom regimer snarere enn mellom folk. La oss se fakta i øynene: Ingen arabisk stat vil gå inn i et åpent og nært samarbeid med Israel før Israel-Palestina-konflikten er slutt. Ikke engang konger eller diktatorer har råd til å gjøre noe slikt. Solidariteten blant folkene deres med det undertrykte palestinske folket stikker altfor dypt. Virkelig fred med de arabiske landene er umulig uten fred med det palestinske folket, på samme måte som fred med det palestinske folket er umulig uten fred med de arabiske landene. Så om det finnes en mulighet til å etablere offisiell fred med Saudi-Arabia og gulfstatene, og gjøre den kalde freden med Egypt til en reell fred, burde Netanjahu gripe den straks. Vilkårene for en avtale ligger allerede på bordet: den saudiarabiske fredsplanen, også kalt det arabiske initiativet, som ble godtatt for mange år siden av hele Den arabiske liga. Den er basert på tostatsløsningen av den israelsk-arabiske konflikten. Netanjahu kunne forbløffe hele verden ved å «ta en de Gaulle» – skape fred med den sunniarabiske verden (slik de Gaulle gjorde med Algerie), noe som ville tvinge sjiaene til å følge etter. Tror jeg på dette? Nei, det gjør jeg ikke. Men om Gud vil det, kan til og med et kosteskaft skyte. Og på dagen for den jødiske Pesach-festen, til minne om (den imaginære) utgangen fra Egypt, minner vi hverandre om at det skjer mirakler.

---
DEL